Gjenopptakelseskommisjonen for straffesaker har minst fem saker på bordet som dreier seg om filleristingssaker der folk mener seg uskyldig dømt. Flere leger og advokater i Norge mener det er snakk om justismord.

Filleristet refererer til en voldelig handling hvor et spedbarn blir ristet kraftig av en omsorgsperson eller andre. Ristingen kan føre til alvorlig hjerneskade fordi spedbarnets hjerne og blodårer er svært følsomme. Risting kan forårsake blødninger i hjernen og skader på netthinnen, som kan føre til varig skade eller til og med død. Det har vært antatt at frustrasjon har ligget til grunn for ristingen, der den som har hånd om barnet rister det for å få det til å være rolig.

Men medisinsk personell er uenige seg imellom om diagnosene. Etter norsk praksis pekes det på tre symptomer på filleristingsskader, den såkalte triaden av tre medisinske funn: subduralt hematom, utbredte øyebunnsblødninger og encefalopati. 

Men kan skadene ha andre årsaker?

Leger har lenge reist problemstillingen. I en artikkel fra 2018 i Tidsskriftet for den norske legeforening, skriver Knut Wester som er spesialist i nevrokirurgi og pensjonert overlege ved Haukeland universitetssjukehus og professor emeritus ved Universitetet i Bergen at han er «bekymret over usikkerheten ved diagnostiseringen av filleristing i straffe- og barnevernssaker.»

Og noe er på gang internasjonalt:

I USA og Storbritannia har en flere dommer blitt opphevet etter at foreldre har sonet lange fengselsstraffer. Og i Sverige har rettsvesenet «langt på vei snudd etter en høyesterettsdom og en forskningsgjennomgang fra 2016,» skriver Klassekampen.

Avisen har gått gjennom 25 dommer som omhandler filleristing siden 2005.

18 av de 25 sakene har endt med domfellelse for vold. Totalt er er 19 personer dømt for vold mot barn.

Klassekampen har kommet til sammen konklusjon som Wester. Han skrev følgende:

«Så godt som ingen filleristingsartikler jeg har lest baserer seg på vitneobservasjoner eller troverdig tilståelse i nær tidsrelasjon til den påståtte kriminelle handlingen. I stedet vises det ofte til multidisiplinære konsensusavgjørelser, som for eksempel «evaluated by the hospital’s child abuse evaluation team». I tillegg til å bygge avgjørelsen på triaden, vises det til manglende troverdighet hos den som var alene med spedbarnet da det ble akutt dårlig.«

Det er altså kun symptomene man dømmes på grunnlag av. Men kan «triaden» ha andre årsaker?

 Wester peker på  sykdommen «benign ekstern hydrocephalus» eller det man også kaller «ekstern vannhode» på norsk.

– I straffejussen heter det at det er bedre at ti skyldige blir frifunnet enn at én uskyldig blir dømt. Her er det drøssevis av uskyldige som er blitt dømt. Enten i en straffesak eller ved at foreldrene mister barna i en barnevernssak der kravene til bevis er mye svakere, sier Wester til Klassekampen.

Nå ventes det omkamp i en rekke saker. Stigmaet knyttet til å bli dømt for vold mot barn er ekstremt sterkt. Og i de fleste tilfeller er det snakk om mennesker som er dømt for vold mot egne barn. Som også i noen tilfeller har dødd. På toppen av smerten ved å miste eget barn, blir man også stemplet som barnemorder/miushandler og satt i fengsel eller mister omsorgen.

Kan det bli verre for Retts-Norge om det er mennesker som er dømt for noe som har en naturlig forklaring?