Det er i Aftenposten den anonyme lektoren kommer med en drepende beskrivelse av tilstanden på videregående skole.
Han starter innlegget med å uttrykke sin glede over TV 2-serien «Kompani Lauritzen: Tropp 1.»
– Jeg har i høst kost meg med Kompani Lauritzen: Tropp 1. Her har jeg sammen med resten av Norge fulgt den rørende reisen til unge mennesker som tidligere i livet ikke har opplevd å lykkes, skriver han og nevner «stramme rammer og tydelige tilbakemeldinger» som gis av fenriken (Geir Aker).
Deltagerne straffes kollektivt om de ikke gjør noe godt nok og de må øve seg på å holde ut. Selv om de er slitne, oppgavene er kjedelige og de ikke får det til med én gang.
De blir bedre av å bli stilt krav til og de må selv ta ansvar, er det lektoren henter ut av serien.
Alt dette står angivelig i kontrast til det som er tilfellet i norsk skole, ifølge vedkommende (som vi antar er en mann).
– Gjesper åpenlyst
Dette er beskrivelsen han gir:
Når jeg kommer inn i et klasserom, ligger det yoghurtbegre og annet rusk rundt omkring i rommet. Jeg forsøker å få elevene til å rydde opp etter seg, men det tar tid. Ofte må jeg selv gå en runde og rydde restene etter at de har stormet ut.
Jeg starter timen på klokkeslettet, mens elevene sakte sildrer inn. Bussen er alltid forsinket, og ofte får jeg melding fra mor om at den håpefulle ikke rakk bussen den morgenen.
I løpet av timen fortsetter jeg med å be elevene ta ut øreproppene (de hører ofte på musikk når jeg snakker) og legge vekk telefonen (den forsvinner gjerne i noen minutter før den på nytt dukker opp igjen).
Jeg tar også et par på fersken i å se ferdig en film eller spille på PC. Gjennom timen har flere gjespet åpenlyst, noen har lagt seg ned på pulten for å sove og kanskje også fortalt meg at det vi holder på med, er kjedelig.
Virkemidlene de har til rådighet strekker ikke til. Lektoren mener mange lærere unngår å sette anmerkninger på elevene av frykt for at relasjoner ødelegges eller at de får kritikk og kan ende i problemer.
I den grad de gir «tordentaler» skjerper ellevene seg en periode, men så «er det tilbake igjen til propper i ørene, telefoner og småsnakk.»
– En tydelig tilbakemelding til en elev kan føre til en opplevelse av krenking. Da kan den utløse den fryktede paragraf 9-A. Foresatte eller eleven tar kontakt med ledelsen, som plikter å undersøke saken, skriver vedkommende.
Systemet er lagt opp slik at «opplevelsen til den krenkede eleven» gis stor betydning.
– Med dette i bakhodet fortsetter vi å rydde opp etter elevene, gjentar de samme beskjedene til det kjedsommelige, setter noen spredte anmerkninger for forsentkomminger og lar det hele gå sin gang mens vi forsøker å gjøre undervisningen underholdende.
Mer disiplin og fysisk fostring
Lektoren vil ha mulighet til å gjøre mer som fenriken i Kompani Lauritzen, og hen vil at lærerne får den støtten fra ledelse, foresatte og øvrigheten som skal til. Tydeligere tilbakemeldinger på uønsket adferd vil gi elever «en sjanse på lik linje med de heldige i Tropp 1.»
Lektoren mener mer disiplin og gjerne også fysisk fostring muligens også kan bidra til at flere av guttene kommer seg gjennom utdanningssystemet.
– Vi trenger med andre ord mindre av medisinen «puter under armene» og mer av medisinen «dette klarer du – selv om det er slitsomt og kjedelig».
«Det er på tide å streke opp de svake rammene i norsk skole og få læreren tilbake som autoritet i klasserommet. Ikke som en forhistorisk slem mann med frakk og pekestokk, men som en autoritet med både varme og humor som tør og får lov til å si hvor skapet skal stå,» avslutter lektoren.