Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Er det for sent å snu klimapolitikken?
Klimapolitikken har kommet inn i et spor som det ser ut til å være vanskelig å snu. Jeg tror vi nærmer oss et vippepunkt. Det er åpenbart at videreføring av klimapolitikken kommer til å feile spektakulært, men kanskje er det like greit? Jo tidligere dette skjer, desto lettere kan verden reise seg igjen og blomstre hvis vi forbereder oss på det.
Mørkerøde værkart vises daglig i massemedia og varsler klimakatastrofe hvis ikke alle legger seg flate for myndighetenes totale kontroll over oss. Det er Vitenskapen som krever dette. VG er enig og mener at verden ikke tåler mer varme. Avisene skaper inntrykk av at gjennomsnittstemperaturen på kloden har steget flere grader bare den senere tid og ikke kun en stakkars grad på over hundre år.
Myndighetspersoner synes å ta det for gitt at uværet “Hans” skyldes klimaendringer. Men ifølge atmosfæreprofessor Cliff Mass ved Universitetet i Washington så er en tommelfingerregel at jo mer ekstrem en værhendelse er, desto mer skyldes den naturlig variasjon og ikke menneskeskapt global oppvarming.
Vitenskapen som tidligere var en arena for diskusjon og kritikk, er blitt en ensrettende arena hvor avvikende oppfatninger ikke slipper til. Allerede kort tid etter at global oppvarming kom på dagsordenen rundt 1990, var vitenskapen angivelig “avgjort”, og det sies at minst 97% av klimaforskerne krever “ambisiøse” handlinger fra myndighetenes side for å redde kloden. I hvert fall er dette en stadig gjentagende påstand.
På 1990 tallet var det nokså åpenbart at myndighetene ikke ville føre en ødeleggende klimapolitikk, og de fleste av oss så nok på datidens klimaaktivister med en viss overbærende undring. Fem og tyve år senere er situasjonen en helt annen. “Ambisiøse klimamål” setter dagsordenen for den politiske kontrollen av våre individuelle handlingsrom.
Vi må belage oss på at myndighetene bestemmer hva vi kan spise, hvor og hvordan vi reiser og hvordan oppvarming av hus skjer. Innføring av digitale penger (CBDC) åpner for et sosialt kredittsystem som muliggjør statlig styring av våre aktiviteter i politisk ønsket retning. President Reagan sa en gang at “Frihet er aldri mer enn én generasjon unna utryddelse.” Nå tror jeg han hadde rett. En ny generasjon krever at frihet må vike for å redde kloden. Æraen for frie, selvbevisste og autonome mennesker er over slik klimaaktivistene ser det.
Mange av oss har argumentert mot nåværende klimapolitikk ved hjelp av historie, vitenskap, økonomisk teori og etikk, men det nytter ikke. Det hjelper ikke at vi vet at sannsynligheten for eskalering av naturkatastrofer på grunn av økende CO2 er liten og at erfaring og økonomisk teori viser at sentralstyring av menneskers handlinger fører til nød, fattigdom, økonomisk kollaps og store forurensninger. Erfaringene fra blant annet Sovjet Unionen, Kina, Kambodsja og en rekke andre land i det tyvende århundrede viste det.
En viktig grunn til at vår kritikk ikke nytter, er at vi i dag får nyheter om naturkatastrofer i sann tid fra hele verden. Det gjorde vi ikke før, og det gir et inntrykk av at naturkatastrofene øker i frekvens og omfang. Dette utnyttes av media, politikere og aktivister til å spre frykt. Naturkatastrofer er uunngåelige og hver ny katastrofe brukes til å jekke opp frykten ytterligere et hakk og tas som bevis for den såkalte “klimakrisen”.
Anekdoter om været styrer klimaaktivistene. Bildene fra brannene i Middelhavslandene lyver ikke ifølge Dagbladet og mener med det at bildene er bevis for at brannene skyldes menneskeskapte klimaendringer. Dette er ikke vitenskap, men synsing på et høyt usakelig plan. Det dysses ned at det ennå ikke har vært mulig å påvise en sammenheng mellom naturkatastrofer og økte utslipp av CO2. Til og med Lancet som er et av verdens mest prestisjetunge medisinske tidsskrift, er kapret av klimaaktivismen og bedriver uhederlig framstilling av data. Klimaaktivister som Trædal og Barth-Eide kommer til å vinne i hvert fall på kort sikt på grunn av denne aktivistdrevne utviklingen.
Erfaringene fra covidpandemien hvor befolkningen la seg flate for myndighetenes nedstengninger og fryktmanipulasjoner, taler for lignende underdanighet overfor klimapolitikken. Under covidpandemien viste myndighetene en oppsiktsvekkende manglende interesse for konsekvensene av nedstengningene og avslørte kun marginal interesse for befolkningens ve og vel. Det ble ikke gjort konsekvensanalyer. Dette synes å være enda mer tydelig når det gjelder klimapolitikken. De “ambisiøse klimamålene” er langt viktigere da det nå er kloden som skal reddes.
Elektriske biler, vindmøller, solceller, kunstgjødselforbud med mer kommer aldri til å sikre befolkningens energibehov, reisebehov og ernæring. Sentralstyring av energiproduksjon, samferdsel og jordbruk kommer til å feile hvis ikke myndighetene uventet skrinlegger klimapolitikken som alle på Stortinget er enig i. Myndighetene er fast bestemt på å føre en politikk som vil føre oss inn i fattigdom og sult.
Som lege er jeg nødt til å endre oppfatning når nye symptomer eller prøveresultat tilsier at min første diagnose var feil. Myndighetene lar seg derimot ikke påvirke av virkeligheten når kursen er bestemt. Det gjorde de heller ikke under covidpandemien før det var åpenbart for alle at pandemien var relativt harmløs. Heldigvis er epidemier alltid av begrenset varighet, men “klimakrisen” fortsetter så lenge myndighetene ønsker det uavhengig av virkeligheten. Da det i overskuelig framtid ikke nytter å protestere mot den nåværende politiske klimakursen, er spørsmålet hva vi såkalte “klimafornektere” kan gjøre.
Det er viktig å huske at fysisk kapital og særlig kunnskap i stor grad består gjennom en samfunnskollaps. Verden har opplevd kollapser før og det behøver ikke nødvendigvis ta lang tid før verden reiser seg igjen. Det vil da være avgjørende at det ikke gjenoppstår et sentralt styrt politisk system igjen, men at gjenreisningen skjer desentralisert og lokalt. Det burde være åpenbart for alle etter kollapsen at et sentralisert eller globalt politisk system mangler evnen til å lære av virkeligheten og derfor styrer befolkningen i avgrunnen
. Det andre som er viktig, er at et effektivt fungerende pengesystem kommer i gang igjen så raskt som mulig. Penger er grunnleggende for koordineringen av våre handlinger i gjenreisningen og senere. Både økonomisk teori og empiri viser at et slikt pengesystem bør være basert på gull eller sølv.
Hvor alvorlig sammenbruddet som følge av klimapolitikken blir, er vanskelig å forutsi, men så mange som mulig bør belage seg på en periode hvor tilgangen på varer og mat er redusert. Et beredskapslager med mat og andre viktige varer er derfor nødvendig. Videre bør så mange som mulig kjøpe gull og sølvmynter for bruk når nåværende pengesystem mest sannsynlig rakner. Trolig vil mange kreative entreprenører se muligheter når kollapsen nærmer seg og bidra til at gjenreisningen skjer raskere og mindre smertefullt.
Ovenstående kan virke dystert, men etter klimapolitikkens sammenbrudd er det grunn til å håpe på at en bedre verden reiser seg hvor menneskene respekteres som selvbevisste, aktive (i motsetning til reaktive), selvstendige individer, og hvor kollektive problemer løses lokalt og ikke totalitært på nasjonalt eller globalt nivå.
Det verste som kan skje etter min mening, er at myndighetene innfører klimapolitikken langsomt og derfor utsetter det uunngåelige sammenbruddet som i så fall kommer til å bli verre. Det kan godt skje da kontroll av befolkningen for myndighetene trolig er viktigere enn at de “ambisiøse klimamålene” nås i 2030, 2050 eller senere. Jo mer kapital og arbeid myndighetene dirigerer mot det grønne skiftet, desto verre blir kollapsen. Det er derfor kanskje like greit at klimapolitikken heiet fram av media og aktivister som Trædal, turer i vei og at vi når vippepunktet om ikke lenge. Jeg har i hvert fall begynt å se det slik.
Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal