De mest toneangivende politiske kampene i den moderne kulturkrigen drives ikke først og fremst av rasjonell analyse eller moralsk overbevisning, men springer ut av en dypere psykologisk dynamikk. Det forklarer bokaktuelle Pål-Henrik Hagen i et intervju med iNyheter.

Forfatteren bak boken Hysteri og vanvidd i norsk offentlighet – fem år med krangling om woke, kjønn, klima, korona og Trump beskriver i intervjuet hvordan moderne politiske konflikter drives av sosial posisjonering, moralsk forfengelighet og sekterisk ideologi.

– Samfunnsdebatten blåses opp til abnorm størrelse av opportunistiske eller sinnslidende aktivister som kjemper mot illusjoner, sier Hagen til iNyheter.

Dette er andre artikkel i en serie basert på intervjuet med Hagen.

Selvforakt og moralsk forfengelighet

I første del av intervjuet med iNyheter beskrev Hagen det han mener er et tett samspill mellom medier, politikere og akademia – et maktapparat som former ideene i offentligheten. Men ifølge forfatteren finnes det også en dypere forklaring på hvorfor bestemte ideologiske strømninger får så stor gjennomslagskraft.

I boken forsøker han å analysere de psykologiske drivkreftene bak kulturkrigen i vestlige samfunn.

– Du skriver om selvforakt og moralsk forfengelighet – hva mener du er drivkraften bak denne psykologien? spør iNyheter.

– Spørsmålet er muligens litt opp-ned, fordi selvforakt og moralsk forfengelighet heller er den psykologiske drivkraften bak den dominerende ideologien eller politikken. På samme måte er det som presenteres som moral egentlig forfengelighet.

Han beskriver en politisk kultur hvor moralske standpunkter ofte fungerer som markører for status og identitet.

– Mye av min analyse handler om aspekter av dette, og foreslår at postmoderne politiske prosjekter ikke er drevet av opphøyd etisk overbevisning eller rasjonell analyse, slik det fremstilles, men av mer smålig eller patologisk psykologisk motivasjon og tilhørende sosial posisjonering, sier han, og peker på en rekke psykologiske mekanismer som spiller inn i slike prosesser.

– Det er en uggen miks av forakt, selvforakt, vrangforestilling, angst, maktbehov, statusjag og mer generelt lidelse og mangel på mening, sier han til iNyheter.

Les også: Forfatter til angrep på norsk elite: – Et trehodet troll av medier, politikere og akademia

Moral som statusmarkør

Ifølge Hagen gjør dette at enkelte politiske prosjekter får en annen karakter enn det de offisielt begrunnes med. Han mener flere av de mest fremtredende sakene i dagens kulturdebatt i stor grad drives av slike mekanismer.

– Eksempelvis er «antirasisme» kritikk av norsk kultur, og behovet for «mangfold» er mer en type selvforakt enn medfølelse – som driver aktivistene til å ville undergrave sine egne samfunn.

Også deler av klimadebatten må forstås i lys av lignende psykologiske motiver.

– På samme måte er klimaaktivisme og tilhørende inngripende tiltak ikke for å redde verden, men for å gjøre livet vanskeligere for politiske fiender og for å utøve dominans og kontroll for dets egen del, sier han til iNyheter.

Samtidig understreker Hagen at temaer som rasisme eller klima ikke nødvendigvis er irrelevante i seg selv.

– Noe av poenget mitt er at ting som antirasisme eller klimatiltak ikke er dårlige i seg selv, i den grad de forholder seg til reelle problemer. Men måten disse temaene behandles i samfunnsdebatten har som regel ingen relasjon til realiteter, men blåses opp til abnorm størrelse av opportunistiske eller sinnslidende aktivister som kjemper mot illusjoner.

– …og som pompøst iscenesetter seg selv som moralsk overlegne frelsere.

Artikkelen fortsetter.

Les også: Derfor hater Vesten seg selv

Sosiale medier forsterker eksisterende politiske skillelinjer

– Er det sosiale medier som har skapt denne utviklingen – eller har de bare synliggjort den?, spør iNyheter.

– Jeg har en kort tekst i innledningen til boka som ser på det spørsmålet, og konkluderer at sosiale medier først og fremst synliggjør og forsterker allerede eksisterende politiske skillelinjer og vrangforestillinger, svarer forfatteren, og påpeker at flere av ideene som i dag forbindes med nyere kulturkonflikter er langt eldre enn plattformene som nå sprer dem.

– For eksempel oppstod ikke woke ut av det blå på 2010-tallet, men er en videreutvikling av venstreideologiske tankebaner. Den fikk imidlertid en viss form i sosiale medier og nettaviser, og det har selvfølgelig påvirket utviklingen. Men selve ideene er gamle.

Hagen peker også på forskning og teorier som forsøker å forklare hvordan sosiale medier kan påvirke den psykologiske utviklingen til generasjoner som har vokst opp med skjermen som primær sosial arena.

– Det finnes interessante teorier om hvordan sosiale medier har gjort ungdommen psykologisk skjøre, særlig de som vokste opp med det, og at denne skjørheten igjen har blitt et definerende element i venstreradikal politikk, sier han, og viser blant annet til sosialpsykolog Jonathan Haidt.

Les også: Advarer mot identitetspolitisk kursendring i Fritt Ord

Skjørhetens politikk

– Du får en generasjon som i stor grad definerer seg selv ut fra omgang på skjerm og har nettet som primær sosial møteplass, og som derfor ikke utvikler normal sosial kompetanse. Derfra kan du få en kultur som legger ekstremt mye vekt på vonde ord og sårede følelser, blant annet fordi en stor gruppe unge aldri har testet seg fysisk eller i det hele tatt begriper forskjellen på fysisk vold og fornærmelser.

Likevel mener Hagen at sosiale medier først og fremst fungerer som en forsterker av ideologiske strømninger som allerede finnes.

– Alt i alt er det likevel den venstreideologiske mentaliteten som driver selve fokuset på skjørhet og beskyttelse. Den elsker å finne «utsatte grupper» å ta vare på, og deretter finne opp uendelige sanksjons- og kontrollmekanismer for å straffe dem som sier noe feil eller er frustrerte, sier han til iNyheter.

Samtidig mener han at dette også gir politisk makt til dem som presenterer seg som de mest «empatiske» forsvarerne av slike grupper.

– Det er en politisk filosofi som setter offerstatus høyest, og derfra mener beskyttelse av de undertrykte rettferdiggjør autoritær maktbruk.

Les også: Økende splittelse i LHBT-bevegelsen

For Hagen peker alt dette mot en bredere forklaring på hvorfor kulturkrigen i vestlige samfunn har blitt så intens. De mest opphetede politiske konfliktene bunner i dypere psykologiske og sosiale drivkrefter – der moral, identitet og status veves sammen i en ideologisk kamp om definisjonsmakten i offentligheten.

Når slike mekanismer først får feste i institusjoner, medier og aktivistmiljøer, vil de også få en selvforsterkende effekt. Politikken blir i økende grad preget av symboler, identitetsmarkører og følelsesmessige reaksjoner, snarere enn av nøktern analyse av virkelige problemer.

I siste del av artikkelserien trekker Hagen frem konkrete hendelser hvor han mener denne dynamikken kommer tydelig til uttrykk – blant annet reaksjonene på Donald Trump og håndteringen av pandemien.