1. mai har historisk vært en merkedag for arbeidslivets utvikling, med røtter i kampen for kortere arbeidstid. I dag markeres den i mange land som en offentlig fridag med ulikt innhold og betydning.

Historisk sett har 1. mai hatt fokus på krav som åttetimers arbeidsdag, som ble et sentralt tema før første verdenskrig. I Norge ble dette kravet innfridd i 1919, og senere har kampene handlet om rettigheter som betalt ferie og pensjon.

Opprinnelsen til 1. mai-feiringen kan spores tilbake til USA i 1886, da 200 000 arbeidere streiket for kortere arbeidstid. Mange ble drept, både politifolk og demonstranter, spesielt etter Haymarket-massakren, der sju politimenn ble drept av et bombeangrep, noe som førte til at politiet skjøt mot flere demonstranter.

Amerikanerne feirer ikke 1. mai. Begrunnelsen var et ønske om å distansere seg fra sosialismen og under den kalde krigen ble dagen ansett som særlig uamerikansk. President Eisenhower forsøkte i 1958 å omdefinere dagen til en «Loyalty Day», mens arbeiderbevegelsen i andre land fortsatte å bruke 1. mai som en dag for solidaritet. I USA feires «Labor Day» den første mandagen i september.

Tre måneder etter at Hitler kom til makten, ble «Tag der nationalen Arbeit» innført i Tyskland, samtidig som den frie fagbevegelsen ble oppløst.

Høytidsdagen kom til Norge gjennom Vidkun Quisling i april 1942, rett etter at han ble innsatt som ministerpresident av Josef Terboven. Ved slutten av andre verdenskrig ble loven opphevet, men den ble innført igjen i 1947.

 Loading ...