Christian Anton Smedshaug, leder av AgriAnalyse, har i en årrekke vært en kritisk stemme i debatten om makroøkonomi, industri og gjeld. I en ny samtale med iNyheter tar han et bredt blikk på økonomien anno 2025 og kommer med tydelige advarsler.

– Vi har utsatt problemet og gjort det mye større, sier Smedshaug.

Fra finanskrise til permanent krise

Jeg spør Smedshaug om det vi nå ser er en bekreftelse på de advarslene han kom med allerede i boka «Gjeld» i 2011. Siden 2008 har den totale gjelden, både privat og offentlig, bare vokst. Samtidig har mange ventet på at noe dramatisk skulle skje – uten at det kom. Men det betyr ikke at faren er over.

– Det man burde ha gjort etter 2008 var å rydde opp, ta konkurser og redusere gjelden. I stedet kjørte vi videre med lave renter og pengetrykking. Vi fikk aldri en reell opprydning, sier han.

Smedshaug peker på at det som startet som privat gjeld har blitt flyttet over til stater. I dag er det statene som står med håpløse gjeldsbyrder, og samtidig har de mistet fleksibiliteten til å møte nye kriser.

Gullprisen som symptom

I løpet av 2024 steg gullprisen med 35 prosent, og hittil i 2025 er den opp ytterligere 25 prosent. Jeg trekker frem dette som et mulig faresignal:

– Sentralbanker akkumulerer gull. Store internasjonale banker begynner å slite med å kontrollere gullprisen. Folk krever fysisk levering. Er det ikke et tegn på svekket tillit til pengesystemet og dollaren?

Smedshaug er enig i at noe er i gjære, men han minner også om at systemet er stort og tregt.

– Gullprisen kan tolkes som et uttrykk for at mange investorer vil sikre seg mot uro. Men det er også en konsekvens av at sentralbankene over tid har mistet troverdighet.

Han peker på at man gjennom 2010-tallet fikk et enormt oppsving i finansielle verdier, eiendom og aksjemarkeder, mens inflasjonen på konsumvarer holdt seg lav. Det ga inntrykk av stabilitet, men skjulte en økende ubalanse.

Den store dysfunksjonen

– Alt gikk opp mellom 2012 og 2020, sier Smedshaug. – Det ble ulønnsomt å ikke være med i aksjemarkedet. Du skapte et kunstig investeringsmarked.

Årsaken? Penger ble trykket, rentene holdt nede, og kostnadene ble lave på grunn av billig import fra Kina og arbeidsinnvandring fra Øst-Europa. Dermed fikk man verken inflasjon i mat og klær eller i tjenester. Men boligprisene eksploderte, uten at det ble regnet med i inflasjonsmålene.

– Det skapte en forsterket dysfunksjon, sier han. – Ressurser ble feilallokert. Vesten fikk en fest, men bygde ikke opp strategisk industri. Vi gikk tom for polakker, og brukte ikke mulighetene til å bygge noe varig.

Har vi levd over evne?

– Har vi, både offentlig og privat, levd over evne? Har vi forbrukt mer enn vi har produsert, og finansiert det med gjeld? spør jeg.

– Ja, sier Smedshaug. – I Norge har privat gjeld økt, mens i USA er det staten som har tatt over gjeldsveksten. Vi har unngått realopprydding ved å bruke statlige underskudd og lav rente. Det var mulig fordi vi hadde tilgang på billig energi, billig arbeidskraft og billig import.

Nå er mye av dette borte: Energiprisene i Europa er høye, forsyningslinjene er presset, og tilgangen på arbeidskraft fra Øst-Europa har minsket. Samtidig stiller det politiske systemet svakt:

– For å gjenvinne balanse må man kutte forbruk, øke investeringene og akseptere at priser stiger. Det er en politisk krevende øvelse, og den vil mærkes for folk flest. Ikke bare de fattige.

«Strategien mangler»

Jeg oppsummerer: Vi har hatt 20-30 år med overforbruk. For å kompensere må vi redusere forbruk og produsere mer selv. Men det betyr også økte priser. Hvordan skal politikerne selge inn det?

Smedshaug peker på kontrasten mellom USA og EU. USA har valgt en konfronterende strategi: De erkjenner problemet og bruker tøffe tiltak for å få kontroll på industri og handelsbalanse. I EU er innsikten der, men handlingen svak.

– EU prøver med målsettinger og reguleringer, men Kina kommer med ferdige produktlinjer. Det er for sent. Skal du hente dette inn, må du ha industriell gjeldsstrategi og massivt løft.

Samtidig har Vesten mistet styring over både penge-, finans- og industripolitikken.

– Vi har skapt et system der nesten ingen vet hvordan vi skal komme oss ut. Det er et overgangsfenomen. Vi ser det samme som i 1930-årene: Globalisering kollapser, og pengesystemet blir kaotisk.

Forventet kollaps eller kontrollert overgang?

Jeg spør hva han tror vil skje med den enorme gjelden. Vil vi få konkurser, deflasjon eller inflasjon?

– Jeg tror vi vil se konkurser, sanering og en form for finansiell represjon. Realrentene vil holdes lave, og man vil forsøke å «inflatereseg ut» av problemet. Samtidig vil det bli innskrenkinger og kanskje nasjonalisering av banker.

Han understreker at stater med egen valuta, som USA, kan trykke penger. Men i EU blir det verre:

– En stat kan ikke gå konkurs i egen valuta, men i eurosonen er det annerledes. Der kan man ikke trykke seg ut. Det gjør systemet mer sårbart.

Et kaotisk mellomspill

Christian Anton Smedshaug etterlater ingen tvil om at vi er inne i et systemskifte. Tilliten til pengesystemet svekkes. Samtidig er det usikkert hva som kommer i stedet.

– Dette er et klassisk overgangsfenomen. Det gamle systemet virker ikke lenger, men det nye er ikke på plass. Det blir kaotisk. Men vi må tilbake til ærlig produksjon og reell verdiskaping. Det er ingen vei utenom.

Del 2 av denne denne intervjuserien med Smedshaug vil handle om dollarens rolle i verdensøkonomien og USA/Kinas strategiske posisjon.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Hvordan fungerer egentlig penger og banksystemet i dag? (+)