En krig drepte Irans øverste leder, stengte Hormuz — verdens viktigste oljepassasje — og sendte nordsjøoljen over hundre dollar fatet. Fire måneder senere handles brent lavere enn dagen før krigen brøt ut. Som om ingenting hadde skjedd.

Energianalytiker og forvalter Trond Omdal i Pensum mener markedet tar grundig feil. På én enkelt dag strømmet det faktisk mer olje fra Gulfen enn før krigen — men lagrene er rekordlave, raffineriene halter, og toppsesongen er i anmarsj. Prisen er satt som om 1,2 milliarder fat aldri forsvant. Hva skjer når regnestykket innhentes?

Stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand (H), tidligere offiser og en sentral stemme i det eksiliranske miljøet, ser et annet paradoks. USA vant alle slag — den øverste lederen er død, anleggene knust. Likevel, hevder han, kan supermakten ha tapt det strategiske spillet. For slik Farahmand leser det, blunket Trump: mistet nerven da en amerikansk pilot var nær ved å bli tatt til fange foran et valg. Et USA som ikke orker å stå i det, sender et signal til Gulf-allierte, til Moskva og Beijing om at Vestens utholdenhet er en bløff.

Stedfortrederne, hevder han, ble aldri bygget for å verne Iran, men for å holde et grep om verdenshandelens årer. Den som rår over stredet, kan presse Vesten til nesten hva som helst. Utholdenhet — evnen til å bære krigens skitt over tid — binder samtalen sammen, og Farahmand mener Vesten har mistet den.

Samtidig hevder en omstridt artikkel i Foreign Affairs at et nytt, teknokratisk Iran kan bli en farligere fiende enn det religiøse. Farahmand er sterkt uenig, og forklarer hvorfor.

Hva betyr det at atomvåpen verner et regime ikke bare mot fienden, men mot sitt eget folk? Og hvorfor faller bensinprisen mens Hormuz ulmer?