Dette er et eksternt innlegg og uttrykk for skribentens meninger.
Norsk-svensk dissidentmøte i Söderhamn.
Den nye svenske, multikulturelle sivilisasjonen stikker en ikke øynene når man krysser den norsk-svenske grensen ved Joesjö øst for Hattfjelldal på Helgeland.
Fra Joesjö med alle sine hytter, mange av dem norskeide, og ned til Tärnaby, er det skog og atter skog, for det meste bjørk, fordi veien ligger såpass høgt over havet at furua og grana ikke trives her. Fra Tärnaby, der alpinstjernene Ingemar Stenmark og Anja Pärson kommer fra, videre 160 kilometer til Storuman, kjører man på Blå Vägen, mil etter mil med skog gjennom den svenske villmarka, som strekker seg hundrevis av kilometer bort fra hver side av veien.
Tar man av en avstikker til fots og går nord- eller sørvestover, kan man vandre i ukevis uten å møte på folk eller bebyggelse, men med desto større muligheter for å støte på bjørn eller ulv. Dette er områder for folk som Lars Monsen, som også har ferdest og vist seg i fjernsynet på tur i skogene mot nord og naturreservatene Sarek, Padeljanta og Stora Sjöfallet, Europas største villmark.
Skulle noen finne på å gå sørvestover fra Blå Vägen til fots, kan de likevel møte på en skogsbilvei som også går til den svensk-norske grensen og havner i Unkervatnet sør for Hattfjelldal. Kjører man denne veien i bil, så bør man huske å fylle på bensintanken, for det er ingen eller få bensinstasjoner langs denne veien. Og blir man stående med bilen her, er det langt til hjelp, noe en bekjent av meg opplevde tidligere i sommer.
Av vanvare og på grunn av manglende kjennskap til området kjørte han fra Storuman inn på denne skogsbilveien via Dikanäs med kurs mot Norge. Han fikk etter hvert følelsen av å ikke vite hvor han var, og plutselig skjønte at han måtte vende tilbake til Storuman og svilisasjonen i håp om at bensintanken ikke gikk tom. Velberget tilbake til utgangspunktet kunne han puste lettet ut etter ha sluppet med skrekken.
Det er litt pussig å tenke på at en av verdens største alpinstjerner, Ingemar Stenmark, vokste opp i Tärnaby, et veikryss i ødemarken ikke så langt fra norskegrensen. Det er så langt fra ”folkeskikken” at det nesten ikke er til å tro at det bor folk her. Når man kjører gjennom Tärnaby, ser man et skilt der det står Ingemarbakken og et annet skilt med påskriften Anjabakken, to korte og uprentensiøse, men ganske bratte slalåmbakker på størrelse med Tryvannskleiva i Oslo. Ser man den vesle Ingemarbakken, kan man kanskje slutte seg til hvorfor Stenmark aldri ble noen utforkjører å snakke om, men var suveren i slalåm. Ingemarbakken er nok ikke et treningssted for å bli god i utforkjøring.
Sivilisasjonstegn
Jeg kommer til Storuman tidlig på ettermiddagen i varmt og solfylt sommervær en dag i slutten av juni. Det er 25 grader i skyggen, vel ikke særlig varmt for representanter for de nye Sverige som ses i sentrum av dette tettstedet. Det er svarte afrikanere som nok er vant til langt høyere temperaturer enn det svensk Arktis kan tilby om sommeren, tenker jeg og registrerer med denne observasjonen den første tegnet på den nye svenske, multikulturelle sivilisasjonen siden jeg krysset den norsk-svenske grensen noen timer før.
Etter å ha kjørt vel 300 kilometer fra hjemstedet på Helgelandskysten, er tida avgjort inne for å få i seg litt mat. Det er 12 år siden sist jeg kjørte på de uendelige skogsbilveiene i Nord-Sverige, så jeg er usikker på hva slags betalingssystemer som måtte være innført i mellomtiden. Jeg ser en minibank i hovedgata, og for sikkerhets skyld tar jeg ut 500 kroner.
Det er to serveringssteder i hovedgata i Storuman, som reklamerer med pizza og kebab. I den ene, der det er utendørsservering, står lukta av frityrolje som en vegg ut av inngangen, og tanken på mat forsvinner i en viss fart. Tegn nummer to på den nye svenske sivilisasjonen, tenker jeg, selv om frityrlukta var ganske framtredende også ved forrige besøk i Storuman for 10-12 år siden. Jeg retter blikket mot restauranten på den andre siden av gata. Den ser ikke noe mer lovende ut, så jeg setter i stedet kursen mot stedets Ica-handel der jeg plukker med meg et kyllinglår fra en kjøledisk og spør den snertne butikkjenta om det er mulig å få det oppvarmet. Det er det ikke, men i kassen går det fint å betale med et norsk bank-kort.
Etter å ha fortært kyllinglåret og en iskrem i bilen, settes kursen sørover mot Østersund, så å si rett sørover på Inlandsvegen. Det er 40 år siden jeg var i denne byen sist, og jeg lurer litt på hvordan den ser ut idag. Fra den gangen minnes jeg Östersund som en mindre og forholdsvis oversiktlig by med ei dominerende hovedgate og noen parallellgater, en litt større utgave av den norske byen Lillehammer. På 1980-tallet jobbet jeg i Finnmark og kjørte et par ganger i året fra Vadsø til Oslo, tur-retur i en 1972-modell Folkevogn, både sommers- og vinterstid. De fleste gangene gikk reisen gjennom Sverige, men også gjennom Nord-Finland til Vasa der jeg kunne ta ferje over til Umeå.
En selsom opplevelse
Det å kjøre Inlandsvägen i Nord-Sverige vinterstid, er en selsom opplevelse. Man kan bile i timevis uten å møte hus eller folk. Det eneste man ser er skog og veien framover, som på enkelte steder er så rett og strak at blikket kan følge den inntil den forsvinner i horisonten langt borte. På vinterstid, rundt juletider, er de få stasjonsbyene langs den innlandske jernbanen pyntet med lys og juledekorasjoner i vinduene, og man kan kjøre gjennom dem på ettermiddags- og kveldstid uten å se et menneske. Som den svenske etnologiprofessoren Karl-Olov Arnstberg sier: ”Svenskarne er et innomhus-folk.”
Å kjøre gjennom disse små stasjonsbyene om vinteren er som å bevege seg gjennom en slags Disney-juleverden, der man bare venter at Bambi på isen skal dukke opp med skjerf rundt halsen Men det gjør hun ikke. Det som imidlertid kan dukke opp, der man raser fram på denne vei-uendeligheten, er reinflokker som krysser veien. Da gjelder det ikke å ha blitt sløvet ned etter hundrevis av ensformige kilometre med bilkjøring gjennom ødemarken.
Det er ikke bare Inlandsvägen nord-sør som virker uendelig. Det går også veier øst-vest i Nord-Sverige som er mange hundre kilometer lange. For 10-12 år siden kjørte jeg en av disse øde veiene fra Skellefteå til Mo i Rana en februarkveld med kulde og snødekte skoger. Over meg og bilen hvelvet en stjerneklar himmel seg. I denne vei- og skogsuendeligheten gikk tankene til Stanley Kubricks ”2001-En romodyssé”, der den ene våkne ekspedisjonsdeltakeren jogger rundt i romskipet for å holde seg i form. Han har kun den stort sett tause datamaskinen, Hal, som selskap, mens det andre ekspedisjonsmedlemmet ligger nedkjølt i dvale.
Den tomme rom- uendeligheten skaper en mektig følelse av ubevegelighet og stillhet der romskipet farer av sted med titusener av tusen kilometer i timen. De øde nord-svenske vinter-skogsveiene gjenskapte på en måte følelsen fra filmen, men min Hal, bilradioen, var taus fordi jeg var for langt fra den nærmeste senderen.
Det er 250-300 kilometer å kjøre fra Storuman til Östersund. Lite trafikk, selv om det er sommerstid. Veien går gjennom de små stasjonsbyene Wilhelmina og Dorothea. Den følger stort sett jernbanelinjen der intet tog er å se de gangene jernbanelinjen nå og da dukker opp gjennom bilvinduet. Da jeg kjørte her for 40 år siden, gikk det ikke tog nord for Östersund, og det ser ut til å være ordningen også i dag. Jernbanesporet på stasjonen i Storuman er gjengrodd. Det stod noen gamle jernbanevogner der, men de så ut til å ha stått der ubrukt ei god stund. Jeg har hørt rykter om at linja nord for Östersund kjøres som turistattraksjon om sommeren, men jeg har ikke forsøkt å finne ut om det er hold i ryktet.
Nikab i Strömsund
Det er faktisk mindre trafikk på denne strekningen enn på Blå Vägen lenger nord, der den sparsomme trafikken var preget av bobiler. Det er noen av dem her også. En syklist dukker opp. Sykkelen er fullpakket med utstyr, antagelig telt og sovepose og mat for å unngå sult og avkrefting på en vei der det er mange mil til nærmeste hotellseng og matbutikk. Og sannelig dukker det senere også opp en fotgjenger vandrende med stor ryggsekk og med hjelm på hodet. Ei kvinne, kan jeg fastslå der jeg passerer henne i 110 km/t, men med god avstand. Hun ser ut til å være i gang med et drøyt turprosjekt.
Egentlig skulle man stanset og spurt henne hvordan det står til, og hva som er planen og målet med vandringen der bare skog og vei og passerende biler er blikkfang. Det er furuskogen som dominerer her midt inne i Sverige, men enkelte steder er det innslag av bjørk. De kvite bjørkeleggene skinner der de står, som om de kunne ha vært med i en film av den russiske mesterregissøren Andrej Tarkovsky.
I det fjerne roterer noen enorme vindmøller som skal skaffe kraft til Sverige, et land som, i likhet med Norge, har store vannkraftressurser og som i sin tid også bygde ut kjernekraftverk for så å legge dem ned som ledd i den grønne omstillingen. Det grønne hysteriet har altså spredt seg langt inn i den svenske ødemarken. Man kan lure på hva som har drevet svenske politikere til en ufornuft og galskap som man skulle tro bare kunne skje i en fantasiverden. Og jeg kan hermed notere enda ett, det tredje tegnet på den nye ”svenske” sivilisasjonen i et av landets mest ”sivilisasjonssvake” områder.
Det fjerde kommer da jeg kjører gjennom småbyen Strömsund, der et nikab-kledt par, ei eldre mor sammen med sin datter, som stavrer over gata i et lyskryss midt i byen. Kvinnene er hel-dekket fra topp til tå i svarte gevanter. Ei smal sprekk i hodebekledningen foran gjør at de kan se hvor de går.
Östersund virker større enn sist jeg så byen, på første halvdel av 1980-tallet. Bysenteret har vokst. Det er et stort torg midt i byen, og sentrum er preget av gågater og enveiskjøringer. Jeg kjører feil og havner ute på Frösön, men får snudd og finner til slutt et hotell midt i byen der jeg blir innlosjert, lettet over å ha fått tak over hodet etter å ha kjørt om lag 500 kilometer. Rommet er mørkt, med mørke gardiner og møbler som ser ut til å være laget av mørk palisander, noe som kanskje skal gi inntrykk av fordums storhet, om ei tid og en stil som er borte, et minne om en gammel verden, det gamle, monokulturelle Sverige.
Frokosten om morgenen ligner mye på det som blir servert på norsk hoteller, men ikke like overdådig og tidstilpasset som en norsk hotellfrokost. Gjestene er stort sett pensjonister, mange norske, noen få småbarnsfamilier og noen tyske motorsyklister som allerede har fått på seg motorsykkeldressene sine før de skal ut på oppdagelsesferd på de ”uendelige” svenske ødemarksveiene mot nord. Kanskje skal de enda lenger nord, til Nordland, Troms og Finnmark, der utsynet er langt mer spektakulært enn på den svenske Inlandsvägen. I Sverige han man uttrykket: ”Nord for Gävle”, som tilsvarer det Oslo-norske: ”Nord for Sinsenkrysset”. Begge uttrykkene er nedlatende og viser mangel på interesse og kunnskap om nordområdene i de to landene, noe som lyrikeren Rolf Jacobsen prøver å rette på i diktet:
Nord
Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel, sommer-
nattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.
Dissidenten i Söderhamn
Etter frokost følgende dag settes kursen sørøstover mot Sundsvall på en vei som også går gjennom skogsområder, men til forskjell fra dagen før, forbi det som er svensk landsbygd, der veien går oppe i lia, mil etter mil langs en dal med gårder, slåttemarker og høyballer inntullet i kvit plast ute på jordene. Men de første hvite plastomspunne høyballene hadde dukket opp noen mil nord for Östersund kvelden før, som et slags motbevis på at det ikke eksisterer jordbruk i Sverige nord for Jämtlands hovedstad.
Jeg hadde ikke fylt opp med bensin på min Mazda 1999-modell da jeg startet om morgenen. For etter å ha kommet ”inn i sivilisasjonen” i Östersund, tenkte jeg at det ville ligge bensinstasjoner med jevne mellomrom langs veien. Men det gjør det ikke. Veien her er like øde som veien dagen før, og jeg får meg et støkk da jeg ser på bensinmåleren etter en times kjøring. Men det dukker heldigvis opp et skilt med et stedsnavn og en avkjøring som jeg styrer inn på og kommer til en bebyggelse med en Ica-handel. Der kan kassamannen fortelle meg at det ligger en bensinstasjon noen kilometer langs hovedveien mot sør. Jeg er reddet.
Ved Sundsvall tar jeg av fra E 14 og fortsetter rett sørover på E 4 der det er fire kjørefelts motorvei et godt stykke, to filer i hver retning og en helt annen trafikk enn jeg har vært vant med til nå. Etter hvert minsker trafikken, men det er ikke like glissent mellom bilene som det var lenger nord. Ved 14.30-tida er jeg på bestemmelsesstedet, Söderhamn, nord for Gävle.
Jeg kjører inn til sentrum av byen, finner den gata jeg skal følge fra bysenteret, og etter litt feilkjøring finner jeg fram til de veiene som jeg har fått beskjed om å følge, og kan parkere. Jeg har et papirnotat med beskrivelse av veien fram til huset dit jeg skal. Stirrende på papirlappen går jeg mot huset. Men før jeg får banket på inngangsdøra, blir den åpnet og en stemme sier: «Du värkar inte helt säker på om du er kommet til rett ställe.»
«Jo, det er jeg,» sier jeg til mannen i døra. Han har vært på en tur til og fra Stockholm og har med seg en bekjent, jazzpianisten og sangeren Håkan Johanson, som skal stemme det aldersstegne pianoet i det gamle og litt loslitte huset – et piano som huseieren til sine tider spiller på til eget bruk og fornøyelse. Og en halv time etter huseieren og pianostemmerens ankomst fra Stockholm står jeg i døra og møter Sveriges mest produktive og skarpe dissident, professor emeritus i etnologi, Karl-Olov Arnstberg. Ikke dårlig beregnet tidsmessig etter å ha kjørt rundt 800 kilometer.
Sverigesyndromet
Karl-Olov har gitt ut rundt 70 bøker, 11 romaner og et drøss med forsknings- og debattbøker. De første bøkene fikk han utgitt på etablerte forlag som Bonnier og Carlssons. Da han ble kritisk til det svenske etablissementet og begynte sin kamp mot den politiske korrektheten og masseinnvandringen til Sverige, førte det til at han ble boikottet av svenske akademia, forlagene og mediene. Derfor har han i det siste 10-15 årene publisert skriftene sine på eget forlag, Debattforlaget. Han har i dette tidsrommet grovt regnet gitt ut ei bok i året. Om lag 15 debatt- og sakprosabøker og romaner er kommet ut på hans eget forlag, et par av dem sammen med journalisten Gunnar Sandelin: ”Innvandring och mörkleggning, bind 1 og 2, med undertitlene: ”En saklig rapport från en förrykt tid” og ”Fördjupningar och förklarningar”.
Den siste utgivelsen hans er ”Sverigesyndromet”. Det er en oppsummering av det han har skrevet om den destruktive politikken som har vært ført i Sverige og i andre vestlige samfunn i de siste decenniene og som rammer hele den vestlige verden på ganske samme måte. Forklaringen på hvorfor han har gitt boka og denne politikken navnet Sverigesyndromet, er at Sverige er det landet som har gått lengst i å gjennomføre den politiske korrekte politikken og derfor bør tjene som en advarsel for resten av verden.
I Sverige, som i Norge, er mulighetene for kritikk gått fra verre til verst de siste 20 årene. I Norge har innstrammingene i den såkalte offentlige diskursen vært særlig påfallende etter Anders Behring Breiviks massedrap i 2011. Utfallet av innstrammingene i begge land er at kritikk av asylpolitikk, innvandring og fremmede kulturer, som Islam, blir definert som rasisme, fremmedfiendtlighet, fascisme, nazisme, zenofobi og islamofobi. Hovedstrømsmediene er derfor helt fri for motstemmer, og skulle en motstemme bli sluppet til, så skrikes det kjapt opp i protest fra det politiske korrekte hylekoret.
I 2007 deltok Arnstberg i et radioprogram om politisk korrekthet sammen med den amerikanske antropologen Jonathan Friedman. I programmet slo Friedman fast at Sverige var så preget av politisk korrekthet, at landet ikke kunne sammenlignes med andre vestlige samfunn. Året etter gikk han av som professor i Lund, også i protest mot det politisk korrekte trykket i svensk akademia og det øvrige svenske samfunnet. «I dag er det ingen journalist i Sveriges Radio som ville våge å lage et program med meg og Friedman,» sier Arnstberg.
Sverige på verdenstoppen
Da Arnstberg og Sandelin ga ut ”Innvandring och mörkleggning” 1 og 2 i 2013, fikk de massevis av eposter med tips og oppmuntrende ord. De har ikke fått hatpost eller blitt truet på livet på grunn av bøkene (kanskje takket være den saklige framstillingen), men de er heller ikke blitt kontaktet av mediene for intervjuer, ikke av politiske partier eller andre med politisk makt, for å drøfte innholdet i bøkene. De har aldri fått henvendelser fra kulturpersoner eller organisasjoner som vil ha dem som foredragsholdere, eller fra universitet og høgskoler med ønske om forelesninger av forfatterne, eller fra aviser og radio med forespørsel om å bli intervjuet eller være med i medie-utsendelser.
De er blitt møtt med en øredøvende taushet, den tausheten som brer om seg i det svenske etablissementet når det blir tale om den destruksjonen av det svenske samfunnet som ledsager masseinnvandringen og innførselen av antikvariske klanstrukturer med undergraving av rettsstaten og statens voldsmonopol som følge. Det har ført Sverige i verdenstoppen når det gjelder anmeldte voldtekter, drap og gjengkriminalitet og samfunns-opp-splitting. Og er det noen som retter kritikk mot de forholdene som masseinnvandringen har skapt, så mister jobben de jobb og ære og blir samfunnsfiender og dissentere slik som Arnstberg.
Når det gjelder anmeldte voldtekter og seksuelle overgrep, rapporterer FN-organet UNODC at Sverige ligger i verdenstoppen. Landet ligger på andreplass i verden med 180 anmeldelser per 100.000 innbyggere, bare slått av øya St, Vincent i Karibien. De tilsvarende tallene for Norge og Finland er henholdsvis 54 og 60 anmeldelser per 100.000 innbyggere. Arnstberg mener det er lite sannsynlig at Sverige reelt sett ligger i toppen på denne oversikten. De høye svenske tallene kan skyldes at det er store kulturelle forskjeller mellom land når de gjelder å anmelde slike forhold. Men det er likevel et urovekkende tall som må tas på alvor, og ikke minst fordi hovedstrømsmediene unnlater å opplyse om at det fortrinnsvis er innvandrermenn av første og andre generasjon som utfører voldtektene. Et land der man tillater slike masseovergrep, er verken et folkehjem eller en velferdsstat, mener Arnstberg.
Meningsfascisten Linderborg
De som kritiserer den etablerte politikken, defineres av makthaverne og det store flertallet som populister, og en populist er i deres øyne en idiot. Men det er en vurdering som også gjelder på den andre veien. Kritikere av etablissementet mener at det er de som styrer landet, som er idioter. Slik er det skapt en kløft i det svenske samfunnet. De er imidlertid en kløft der den ene siden ikke kommer til orde med sine meninger og vurderinger i hovedstrømsmediene, og der kritikken derfor har tapt og gjort Sverige til et hviskende samfunn.
I boka ”Godhetstyranniet”, fra 2020, forteller Arnstberg om ei kvinne med en jobb som fører til at hun besøker mange små arbeidsplasser, der samtalene med ansatte etter jobboppdraget ofte kommer inn på innvandring, EU, asylmottak og lignende emner. Meningene om slike saker er ofte samstemte, men folk er varsomme med å uttale seg og sier innledningsvis at de ikke er sverigedemokrater eller rasister. Mennene kan hun prate med, mens kvinnene til sine tider blir hysterisk politisk korrekte når slike emner blir brakt på bane, og de er heller ikke er villige til å diskutere fakta. Hun mener at slike reaksjoner kan minne om religiøs fanatisme. For å unngå hysteriske reaksjoner, velger folk en taushet som gjør at Sverige er blitt et land med hviskende folk.
Arnstberg mener de som forsvarer masseinnvandringen i Sverige, utgjør et slags innvandringsreligiøst fellesskap der ingen vil forlate sin tro uansett hvor mye statistikk og faktakunnskaper som blir lagt fram for dem. De avviser alle opplysninger og argumenter med at det er ”djævelens”, dvs. Sverigedemokratenes verk, og dermed ikke noe man kan feste lit til. Og som den venstreradikale og meningsfascistiske kultursjefen i Aftonbladet, Åsa Linderborg, sa i den svenske publisistforeningen i 2013: ”Vi må våge å forhindre debatten.” Begrepet ”hviskende folk” stammer for øvrig fra historikeren Orlando Figes og hans beskrivelse av folks mentale status i Sovjetunionen under Josef Stalins terrorregime.
Å hate Sverigedemokratene er fullt legitimt i Sverige, der den politiske korrektheten omfavner alt som ikke er svensk, og der kritikk av den etablerte politikken blir definert som hatprat. Arnstberg er ingen ensidig forsvarer av Sverigedemokratene og er kritisk også til dem. Det han i hovedsak kjemper for, er en politikk som gagner svenskene og landet Sverige, altså, at de som styrer Sverige, skal styre landet til folkets beste. Om den politiske støtten kommer fra venstre eller høyre, er underordnet. Det viktigste er ikke hvor støtten kommer fra, men at den kommer.
Den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i politikken er avleggs og sier lite om den tilgrunnliggende samfunnsvirkeligheten i dagens Sverige. Den forrige generasjons makt- og kulturpersoner hadde røttene sine i vitenskapelig fornuft, som ble praktisert og som de lærte på universitet og høgskoler. I dag har fornuften mistet sin ledende stilling i samfunnsvitenskapene og humaniora, og dens posisjon er overtatt av en postmodernisme uten bakkekontakt. Dermed har det offentlige svenske byråkratiet mistet kilden til sin fornuft, noe som gjør at de ikke lenger behersker jordnær tenkning med utgangspunkt i de reelle forholdene i samfunnet. Det som preger humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning i dag, er en kollisjon mellom den vitenskaplige og den identitetspolitiske tenkemåten, der sistnevnte er sterkt preget av woke-idealer og (u-) likhetstenkning. Det innebærer at forskningen i dag er politisert og gjort til arena for politisk aktivisme.
Mobbet og sparket fra jobben
I den forstand at Sverige skal styres av politikere som vil det beste for landets innbyggere, og som ikke har som hovedmål å berge verden, er Arnstberg nasjonalist, men hjemmet hans er fullstendig blottet for nasjonalistiske eller svensk-nasjonale symboler. Det som er overordnet hos ham, er vitenskapen, og at man må forstå konsekvensene av masseinnvandringen ut fra vitenskapelig innsikt. Det tragiske er at bare en liten del av folket evner eller er interessert i en vitenskaplig tilnærming til det som skjer i Sverige, framholder han i den kjøkkenbords-diskusjonen som finner sted etter at dissidenten fra Norge er kommet på besøk, og der jazzpianisten Håkan Johansson også gir sitt besyv med. Han er også dissident og ga i 2019 ut essaysamlingen ”Den humanitära stormakten” (Sverige) om migrasjon og moral.
I ”Godhetstyranniet” er det flere fortellinger om folk i Sverige som er blitt mobbet ut og sparket fra jobben sin fordi de ikke ville være med på det politisk korrekte løpet på arbeidsplassene sine. En av dem, en velutdannet mann, sier at dette gjelder flere i hans bekjentskapskrets. Ja, han kan regne opp mer enn 10 personer som han kjenner og som er blitt mobbet ut eller blitt sparket fra jobbene sine fordi de ikke ville spille på lag med den rådende politiske korrektheten. Det gjelder folk med arbeid i skole, forvaltning, journalistikk, sosialtjenesten, universitet, bibliotek og i Kirken, altså i det vi kan kalle meningsfremmende yrker og dermed er sentrale samfunnsposisjoner for å fremme politisk korrekt tenkning.
Det er enkle spørsmål som framkaller taushet eller aggresjon hos makthaverne og deres klakører. Spørsmål om hvorfor det er masseinnvandring til Sverige, om hvorfor Sverige skal være et land for alle i verden, hvorfor svenskene skal forsørge folk de ikke kjenner eller vet hvem er, og hvorfor svenskene skal være snille mot dem som ikke er snille mot svenskene. Og det er tidens forbannelse at denne mer eller mindre narraktige ideologien, politisk korrekthet, i dagens moderne og ”opplyste” samfunn, kan vinne over et fornuftsbasert virkelighetssyn. I det svenske godhetstyranniet har de godes godhet onde følger for samfunnet. Men siden de har hele det etablerte samfunnet på sin side i markedsføringen av sin onde godhet, så har de også flertallet av folket med seg, er en hovedkonklusjon i boka ”Godhetstyranniet”.
Opptøyene i Frankrike
Söderhamn er en stille og rolig by, i hvert fall slik jeg opplever den. Etter en times vandring rundt i byen, slutter jeg meg til at den må ha mellom 25.000 og 30.000 innbyggere. Arnstberg tviler sterkt på mitt anslag og mener at innbyggertallet ligger på rundt 10.000. Men når han på nettet sjekker folketallet, finner han at jeg har rett. Byen har 25.000 innbyggere.
Folk fra fjerne land og kulturer er så mange at de preger deler av bybildet. Det er unger sammen med sine fedre på sykkel og voksne som går rundt og snakker i mobiltelefonen. Kanskje forteller de slektninger og venner i ”langtvekkistan” hvor fantastisk det er å bo i Sverige der asylimmigranter får lønn av staten, selv om de ikke arbeider. Det ligner på forholdene i norske småbyer der de ”eksotiske” innslagene i bybildet dog ikke er så markante.
Om den svenske staten er likeså raus overfor asylsøkerbefolkningen som staten i Norge, vet jeg ikke noe om. I Norge får kommunene integrasjonstilskudd fra staten i fem år. I Sverige i to år, ifølge Arnstberg, noe som kan skyldes at det er så mange av dem i Sverige. I Norge er det ofte slik at boligene til asylanter må totalrenoveres etter ett års botid. Ødelegges inventar som kjøleskap, vaskemaskiner og fjernsynsapparater, blir nytt utstyr brakt til døra på dagen av kommunen, har jeg fått vite av folk i Norge som driver med renovering av boliger og installasjon av husgeråd.
Hvordan det er i Sverige, er et åpent spørsmål. Sett med en turists kort-tids-øyne, kan forholdene i Söderhamn ikke sammenlignes med ghettoene, kriminaliteten og volden i storbyer som Stockholm, Göteborg og Malmö, som i en viss grad har framkalt og som kan framkalle tilstander som ligner dem som oppstod i Frankrike for kort tid siden.
I et intervju i Weekendavisen har den franske filosofen Pascal Bruckner sagt at opptøyene i Frankrike er de kriminelle innvandringsklanenes måte å utfordre den franske staten på. De vil vise sin makt ved å slåss mot politi og myndigheter og sette fyr på butikker, boliger og biler m. m. for å skape usikkerhet om statens voldsmonopol og statens rolle i å avgjøre hva som er rett og galt. Bruckner sier at både venstre- og høyresiden tar feil om årsaken til opptøyene. Mens høyresiden legger skylden på islam, er venstresidens forklaring det etablerte, franske samfunnets rasisme og diskriminering av folk med opprinnelse i Afrika og andre tredje verdens land. Bruckner ser på opprøret som en avvisning av den franske staten og alle dens institusjoner.
Farten, systematikken og effektiviteten i ødeleggelsene i Frankrike nylig kunne gi en følelse av det stod noen bak, og at politidrapet på den 17 år gamle Nahel Merzouk var et påskudd for å sette i gang herjingene. Og bak opptøyene og ødeleggelsen ser Bruckner en profesjonell, lovløs verden som er utenfor politiets kontroll. Han er overbevist om at det dreier seg om narkotika-handel og kriminelle gjenger som vil markere sine territorier og sin makt. De ønsker ikke innblanding fra politi og brannvesen, leger og hospitaler og andre franske institusjoner.
Dette er underverdenens mesterhjerner som ønsker å drive sin ”forretninger” uforstyrret av politi og offentlighet, og er noe som kan minne om en beskrivelse av gjengverdenen i de store svenske byene. Hvorfor skulle ikke bandene kunne mobilisere opprør i Sverige, slik de franske opptøyene spredte seg til Belgia og Sveits, påpeker Bruckner. Situasjonen er neppe særlig annerledes i Sverige, men å anvende den franske filosofens betraktninger på svenske forhold, vil fyre opp under landets politiske eliter som med sin sosionomforståelse av virkeligheten garantert vil definere slike uttalelser som hatprat.
Musikk og melkeproduksjon
Selv om dissidenter i hovedsak er opptatt av politikk og ytringsfrihetens kår, må det settes av tid mellom kjøkkendiskusjonene og kaffedrikkingen til Håkan Johanssons oppdrag, å stemme pianoet til Arnstberg. Og innimellom stemmingen slår han til med Duke Ellington-låten ”In a mellow tone” og bebop-temaet Billies Bounce av Charlie Parker, for fullgodt å høre resultatet av arbeidet sitt.
Duke Ellington – In A Mellow Tone – YouTube
Billie’s Bounce / Charlie Parker The Savoy Recordings – YouTube
Da undertegnede sier at Bill Evans er favorittpianisten, får Johansson et betenkt uttrykk i fjeset og prøver seg på en pastisj over kjente Evans-innspillinger som ”My romance” og ”My foolish heart”: Men å harmonisere disse låtene, slik Evans gjør, er å skaffe seg problemer. Da er det lettere å etterligne noen raske fingerløp på pianoet a la Oscar Peterson. Det er mer bekvemt enn å etterligne Evans sine harmoniseringer.
«Du vet at Bill Evans harmonisk sett var sterkt influerad av Claude Debusy,» sier Håkan uten at det framkommer protester mot det. Debussy representerer en overgang mellom romantikken og den nye musikken som vokste fram på begynnelsen av 1900-tallet og som brøt med dur-moll-tonaliteten.
Bill Evans Trio at the Village Vanguard – My Romance – YouTube
Bill Evans Trio – My Foolish Heart – YouTube
Arnstberg bodde opprinnelig i Stockholm, men etter en skilsmisse flyttet han til Söderhamn der innvandringens manifestasjoner ikke er så tydelige som i den svenske hovedstaden. Om vinteren bor han i Thailand der også en sønn av ham er bosatt. Han vurderer å flytte til Thailand for godt siden Sverige er ikke noe blivende sted med den utviklingen landet er inne i.
Da jeg forlater Arnstberg og Söderhamn, drar jeg samme veien tilbake til Östersund, men jeg velger å kjøre inn i Norge over Storlien til Stjørdal og videre nordover. For kartet tyder på at denne veien er noe kortere enn den veien jeg valgte på turen sørover.
På veien til Östersund kjører jeg igjen langs den lange dalen med sine grønne marker og gårder og en butikk og en kafé her og der, altså til en landsbygd som man ikke finner nord for Östersund. Der er det bare skog og skog og enkelte tettsteder innimellom som gjør at man lurer på hva folk der lever av. I hvert fall ikke av landbruk, for det finnes ikke i disse skogsområdene, Eksisterte landbruket der en gang, er det lagt ned for lenge siden. Det samme gjelder i Nord-Finland. Jeg husker nordfinske lokalpolitikere som kom til Tana-dalen i Finnmark og så at det fantes gårdsbruk der, store og fine gårder som produserte melk og kjøtt, til de finske politikernes store forbauselse. De trodde det ikke var mulig å drive landbruk så langt nord.
I denne dalen sør for Östersund er det nok melk som produseres. På vei fra Östersund vestover mot Storlien ser jeg et skilt der det står: ”Vi produserar Jämtlands melk”. Jeg legger også merke til at stedsnavn i dette området er til forveksling lik norsk stedsnavn som Åsen, Hammerstad og ved tettstedet Järpen, halvveis mellom Östersund og riksgrensen, står det et skilt med ordet ”Järpstraumen”. Dette er kanskje språklige etterlevning fra den tida Jämtland var norsk for ca tre hundre år siden?
Verdens største menneske?
Både på turen fra Östersund og sørover og på turen til samme by nordover tar jeg noen avstikkere på landsbygden her for å handle vann og iskrem i en Ica-butikk og få meg en kopp kaffe med noe attåt på en kafé. På butikkene er det mest eldre folk som handler. Et tegn på ”forgubbing” av landsbygda? Og jeg legger merke til at det går mye på pølser (korv), pizza og annen ferdigmat for folk som kjøper middagsmat. Og det er påfallende mange overvektige folk å se, mest kvinner, noe som kan få en til å tenke på hvordan det står til med den lokale matskikken. På kaféskilt kan man lese: ”Kebab, Pizza og Husmannskost”. Man kan da lure til hvordan det står til med den lokale maten og matkulturen i Nord-Sverige der ikke en eneste kafé ser ut til å være drevet av svensker, og der man kan se langt etter husmannskosten.
En tilsvarende utvikling ser man i Norge, der den tradisjonelle, lokale maten og matskikken snart er historie. Som farende fant i Norge har jeg en form for oversikt over tradisjonelle kafeer her i landet og ser hvordan de forsvinner eller får nye eiere og drivere. Og disse vet ikke hva ei kjøttkake eller fiskegrateng eller røkt torsk med gulrotstuing er for noe. En av landets beste middagskaféer, Kaffistova i Mosjøen, ble lagt ned for noen år siden, en kulturell og matmessig katastrofe.
Der jeg har kjørt gjennom Nord- og Midt- Sverige fornemmer jeg at katastrofen er mer utviklet der enn i Norge. Men selv om tradisjonsmaten virker å være verre stilt i Sverige enn i Norge, ser det ikke til å gå ut over veksten og høyden på folk. I en Ica-butikk sør for Østersund er en av kundene det største mennesket jeg har sett. Han er så lang og stor at til og med en amerikanske baseball-stjerne ville ha virket beskjeden i forhold. Han må være 2 meter og 50 cm høy, og resten av skikkelsen er proporsjonal i forhold til høyden. Normal kroppsbygning ville man si, og ingen antydning til overvekt, og han er til og med en ungdom. Ikke alt av Sveriges storhet er forbi, ser ut til å ha gått tapt. I Norge har ikke folk ”lov” til å bli så store, og myndighetene bekjemper derfor naturens gang så langt de formår. Her i landet griper helsemyndighetene visstnok inn og stanser det som kalles kjempevekst ved hjelp av legemidler, noe som kan tyde på at likhets-tankegangen er mer utviklet på norsk side av grensen enn i Sverige.
Disse to landene i nord, Norge og Sverige, som fra naturens side er så begunstiget, er inne i en utvikling som peker mot destruksjon og ødeleggelse fordi de politiske elitene har funnet på at de skal berge verden, et slags motstykke til Gustav Frödings ord om å ”skjøta seg selv og sjita i andra, så skal du lyklig i verden vandra”. Men Frödings ord falt i en helt annen tid og kontekst enn dagens politiske og sosiale virkelighet i de to landene. Hadde han levd i dag, er det mer enn rimelig å tro at han ville ha heiet på dissenterne, for han var jo en dissenter i sin tid, tenker jeg på vei mot riksgrensen, og der cd-spilleren fyller bilen med musikken fra Håkan Johanssons cd, som jeg fikk med meg for å dempe noe av den svenske landeveiens ensformige, men så trygge utforming.
Alright with me Håkan Johansson Orchestra – YouTube