Dette er en kommentar.

En av disse tropevarme julidagene i år går jeg gjennom ei nyslått eng på Ytre Helgeland på vei for å prøve slukstanga på makrellen som er kommet på sitt årlige Nordlandsbesøk. 

Mitt beste sted for å fiske makrell ligger ytterst på et nes med ei lita bukt på innsida.  Mens jeg tråkker meg gjennom graset, som er i ferd med å vokse opp igjen etter årets første slått, kommer det en bjeffende hund mot meg, rødglødende av aggresjon, men før den kaster seg over meg, går jeg til motangrep ved å løpe mot hunden som stanser og løper noen meter unna der den blir stående og knurre og bjeffe heftig.

Jeg fortsetter å gå mot neset, noe som gjør at hunden på nytt kommer rusende mot meg mens jeg løper mot den og den snur igjen. Slik fortsetter det med meg og hunden, inntil eieren, ei middelaldrende kvinne, viser seg og roper på hunden, uten at det legger noen demper på raseriet og den iltre bjeffingen.

Hun når til slutt opp til hunden, som ser ut til å roe seg. Jeg sier at hun bør passe på hunden sin slik at folk kan ferdes uantastet i naturen, og får til svar at hunden er redd meg, og den blir enda reddere når jeg løper mot den. Hun sier at dette er andre gangen at hunden oppfører seg slik mot meg. Den andre gangen var omtrent på samme tidspunkt i fjor, da akkurat det samme skjedde. Hun forklarer hundens aggressivitet med at jeg ser rar ut med fiskestang i handa og sekk på ryggen.

Tja. Hva skal man si til noe slikt?

”Det virker ikke som om hunden er særlig redd”, sier jeg, og legger til at den var i ferd med å fly på meg da jeg gikk til ”motangrep”. 

Hun har rett i at det samme skjedde året før. Jeg husker det, og har etter den episoden unngått å komme til denne fiskeplassen i helgene, når hundeeieren mest sannsynlig er på hytta si. Den ligger inne i bukta i god avstand fra neset og fiskeplassen min. Slåttemarka er ikke en del av hytte-eiendommen, men tilhører en bondegård i nærheten, der gårdsdriften er lagt ned, selv om graset blir slått og lagt i plastemballerte rundballer som ligger fint stablet like ved den ubrukte driftsbygningen. Hunden til hyttebeboerne må oppfatte slåttemarka som sitt revir. Noen annen forklaring finner jeg ikke på den voldsomme aggressiviteten, pluss at eierne ikke har lært hunden ”folkeskikk”.

Ifølge hundeeieren er det jeg som er skyld i hundens rabiate oppførsel. Ifølge henne ser jeg rar og mistenkelig ut med fiskestang og sekk på ryggen. Det gjør hunden redd. Det er altså jeg som på grunn av min blotte eksistens har forulempet og provosert hunden og gjort den rasende.

Denne forklaringen passer godt i det vanlige tankemønsteret hos hunde-eiere. Det er aldri noe galt med hundene deres. Om hunden blir aggressiv, ligger skylda alltid hos de andre, hos dem som hunden er aggressiv mot, for en hund er jo så snill og god at det ikke kan tenkes at den er ondsinnet eller aggressiv uten at den blir direkte provosert. Hunden er i det norske samfunnet moralsk ukrenkelig, ren og uten skyld. Og skulle hunden gjøre noe som selv eieren må innrømme er galt, blir den unnskyldt med at den jo bare er en hund og ikke et menneske. Slik gjøres hunden fri for klager og kritikk. Det er de ”stygge” menneskene, slike som jeg som har skylda.

HUNDELOVEN

Hundeloven har bestemmelser som legger tydelig ansvar på hunde-eierne. Det er ikke dem som blir angrepet av hunder, som skal lastes i tilfelle hunder går til angrep. I § 14 i loven står det: ”Hundeholderen skal sørge for å holde eller kalle hunden tilbake og gjøre det vedkommende kan for å avverge urettmessig fare når en hund jager eller angriper mennesker eller dyr.”

Og i § 6 heter det: ”I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at ikke den kan jage eller skade husdyr, tamrein eller viltlevende dyr og deres reir, bo eller hi.” 

I § 4 slår loven fast at: ”Hundeholderen skal opptre hensynsfullt. Utenom båndtvangstider kan hunder bare være løse under tilsyn og kontroll som i størst mulig grad forebygger og forhindrer skader på eller ulemper for mennesker, husdyr, tamrein, vilt eller eiendom.”

En hypotese er at hunde-eiere flest ikke vet om at det finnes en hundelov i Norge. I tilfelle de vet det, har de neppe greie på hva som står i loven. Og det behøver heller ikke hunde-eierne, for, ifølge deres oppfatning, kan ikke en hund ikke gjøre noe galt. Den er hevet over vanlig kritikk, og som det ”uskyldige” vesenet  hunden er, er den også ”hevet over loven” fordi den kan jo ikke gjøre noe galt. Hunder og hunde-eierne er fredede ”områder”, og de som er kritiske til hunder og hundehold, er umoralske fordi de kritiserer et vesen som ikke kan ”forsvare seg selv”. Dermed slipper eierne unna klage og ansvarliggjøring.

Jeg har en bekjent med ei søster bosatt i USA som var på Norges-besøk for noen år siden sammen med dattera si. Denne bekjente av meg er ikke noe begeistret for hunder, og i en diskusjon om emnet sa søsterdattera at mennesker som ikke liker hunder, er onde mennesker. De kan i hvert fall ikke være gode. Det gode mennesket er altså en hundevenn, ifølge denne tankegangen, en tankegang som ser ut til å ha stor oppslutning også her i landet, der hundehold ikke ligger noe etter USA i utbredelse. Og, som i USA, har folk her i landet ofte ikke bare en, men to, eller endog tre hunder, som om det ikke skulle være nok med en.

En gammel venn av meg i USA som, etter å ha vært sjef i et oljeselskap, er begynt å studere statsvitenskap som pensjonist, var tidligere i sommer ferdig med vårsemesteret og gledet seg til å komme hjem til bikkjene sine. Dette var altså gleden ved å komme hjem. Nå skal det sies at barna hans er voksne og for lengst har forlatt ”reiret”, men hundene har jo i stor grad erstattet barna i de voksnes liv i den vestlige verden. Og som i Norge, er det vel bilen, bikkja og båten som i dag opptar og engasjerer den jevne mann og kvinne. 

MORALSK FORKASTELIG

Kritikk av hundehold- og hunde-eiere er et tabu-område i Norge fordi det blir definert som  moralsk forkastelig og ”inhumant”. En slik kritikk ser ut til å havne i samme politisk korrekte kategori som politisk kritikk av asylimmigrasjonspolitikk, av importert klankriminalitet og kritikk av Islam og den palestinske terrorbevegelsen Hamas. Det er umoralsk fordi det, ifølge den politisk korrektheten, rammer forsvarsløse individer som er ofre for vestlig initiert  urettferdighet og overgrep.   

Og slik som alle andre, som er utsatt for vestlig urettferdighet og overgrep, slipper også hunder og hunde-eiere til i alle mediekanaler. Hundehold og oppdragelse av bikkjer har gått som serier i NRK i flere sesonger. Det finnes adopsjonsordninger for hunder som ”savner et hjem”, og medisinske klinikker tilbyr operasjoner slik at hunder for eksempel kan bli kurert for legemlige plager som hofteleddsdysplasi eller andre fysiske skavanker. I USA’s storbyer finnes det egne hunderestauranter, egne kirkgårder for hunder, og i New York det skal også være bordeller for (hann?-) bikkjer som har et traurig ”sex-liv”, sies det.

Og i sosiale medier har hunder og bilder av hunder stor plass. Hunder blir fotografert sammen med sine (kvinnelige) eiere i senga eller sofaen, og bikkjene kysses og får rundsleike sine eiere i ansikt og munn. Det er så uhygienisk at det nesten ikke er til å tro. I gamle dager ble mennesker som ble bitt av en hund, umiddelbart sendt til lege for å få sprøyter mot stivkrampe og andre uhumskheter som lever i en råtten hundekjeft. Hvordan det er i dag, kan man sannelig lure på der folk og hunder blander sine sekreter til begges store fryd og glede. At hunder er kaprofage og ikke bare kan gasse seg med andre hunders avføring, men også sin egen, ser ikke ut til å bekymre tidens hunde-eiere. Hos dem råder heller bekymringer for det ”tunge” valget om husets firbente medlem skal få ytre- eller indrefilet til middag.

I gamle dager bodde hundene i hundehus utendørs, i hvert fall på gårdene på landet. I dag er hunden blitt et familiemedlem med alle rettigheter. Å henvise en hund til et utendørs hundehus, vil være diskriminerende og umenneskelig. Walt Disneys og Mikke Mus sin hund Pluto bodde i gamle dagers tegneserie ute i et hundehus. Jeg har ikke lest Donald Duck på mer enn en mannsalder, men jeg har vurdert å kjøpe bladet for å se om Pluto har flyttet innomhus? Det trenger jeg kanskje ikke å gjøre, for i pakt med tidens verdier, er nok Pluto flyttet inn for lenge siden.

APEN JULIUS SOM OSCAR-SATSNING

I mi tid som journalist i Oslo ble jeg kjent med kvinner fra Øst-Afrika gjennom kona til en venn av meg, som kom fra denne delen av verden. Kjekke og fine jenter alle sammen, men de var rystet over at nordmenn behandlet hunder som mennesker. Hunder fikk sitte sammen med folk til bords under middag, og på enkelte skjenkesteder kunne folk ha med seg hundene sine når de var ute for å drikke en pilsner eller to.

De afrikanske jentene syntes dette var groteske greier, men sa ikke noe om saken i nordmenns påhør, unntatt til meg, fordi jeg skjønte at dette var noe de ikke hadde sansen for, ja, som for dem var unaturlig. De hadde heller ikke noen forståelse for dette med nordmenn og turer i skog i mark. I deres hjemland kunne en tur i skog og mark sette ens liv i fare i møte med rovdyr, og naturen ble derfor oppfattet som en trussel. Og noe slikt risikerer folk ikke her i landet på søndagsturene sine.

Konklusjonen deres var at nordmenn har et merkelig forhold til dyr og natur, særlig hunder, og jeg var tilbøyelig til å være enig. Å menneskeliggjøre dyr og natur har en lang tradisjon i Vesten, bare tenk på Walt Disney-universet og bestrebelsene på å oppheve forskjeller mellom mennesker og dyr ved for eksempel å utstyre hunder med rettigheter avledet fra det menneskelige rettighetsuniverset. Og når skal hundene i dette landet for eksempel få stemmerett? 

De afrikanske jentene hadde rett i at det er noe pervertert over nordmenns og den vestlige sivilisasjons menneskeliggjøring av dyr og natur. Nylig kunne man lese i Aftenposten at det skal lages en spillefilm om livet til dyrekjendisen, sjimpansen Julius, som snart fyller 50 år. Filmen vil koste 80 millioner kroner, hvorav 13,2 millioner kroner av finansieringen kommer som produksjonsstøtte fra Norsk Filminstitutt (NFI).

Handlingen i filmen viser hvordan det går når en sjimpanse-unge flytter inn hos og blir en del av en menneskefamilie og deretter hans lange vei tilbake til den sjimpanseflokken (en konsesjon til naturen?) han ble utstøtt fra etter at han ble født i Dyreparken i Kristiansand. Manuset til filmen er skrevet av Kamilla Krogsveen som har erfaring fra film fra før som manusforfatter. Og hun får med seg den produktive filmregissøren Henrik Martin Dahlsbakken.

NFI-direktør Kjersti Mo sier at det er viktig med friske og nye blikk på kjente nasjonale fortellinger for et nytt publikum. Og selv om det ikke blir sagt, ligger det vel i kortene at dette blir Kultur-Norges nye storsatsning som skal vinne internasjonal ære og Oscar-priser, kanskje med en brusdrikkende og alderdommelig Julius som hovedrolle-innehaver?        

PS. De som er interessert i å lese en raljerende beskrivelse av tidens «hundegalskap», kan kjøpe romanen «Hundemorderen» som er til salgs for en billig penge hos iNyheter.