Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegget ble først sendt til Bergens Tidende, men de fant ikke plass.
Bergens Tidene legger et sviktende premiss til grunn for mer vindkraft på land. Dermed gjør de som resten av etablissementet. Men det finnes en annen vei.
Med kommentaren «Presset aukar for å byggje fleire vindkraftverk» 26. august, tar politisk og økonomisk kommentator i Bergens Tidene, Hans Kristian Mjelva til ordet for mer vindkraft på land.
At Stortinget ga kommunene veto i vindkraftsaker presenteres som en vederstyggelighet. Det virker som Mjelva innehar samme syn som Arbeiderpartiet, og Høyre.
«No er det ein gryande desperasjon i industrien», skriver han, uten å komme med et eneste eksempel på det. Det synes som det stort sett er politiske aktører som fremmer vindkraft, Mjelva får sin input fra.
Han siterer statssekretær Elisabeth Sæther (Ap) i Olje- og Energidepartementet: «Vi har ikke råd til at flere norske kommuner gjør prinsippvedtak mot vindkraft».
Videre følger han opp med å vise NVEs prognose for strømforbruk fremover, som unngåelig vil medføre kraftunderskudd innen utgangen av tiåret. Den våkne leser ser imidlertid at omtrent all økning i forbruket er politisk bestemt. Og bestemt av de samme politikerne Mjelva siterer.
Omtrent all vekst skyldes mer elektrifisering av transportsektoren, mer elektrifisering av sokkelen, hydrogenproduksjon, batterifabrikker etc. Dette er politisk bestemt og sorterer innunder fellesbegrepet «Klimapolitisk kraftsløseri».
For å skape et inntrykk av alvor skriver han «Mykje står på spel. Allereie no må fleire bedrifter leggje utbyggingsplanar på hylla, fordi dei ikkje får kraft». Fortsatt uten eksempler.
Men jeg kan hjelpe Mjelva. Yara annonserte i sommer at de legger elektrifisering av ammoniakkfabrikken på Herøya på hylla. Et slik prosjekt ville økt det årlige strømforbruket fra 0,8 til 5 TWh, gjennom produksjon av hydrogen fra elektrolyse fremfor etangass fra Kolsnes. Det er null fare for utflagging pga. skrinleggelsen, ettersom ingen andre land ser seg råd til slikt kraftsløseri.
I år sluker det klimapolitiske kraftsløseriet 18 TWh, ifølge Statnetts kortsiktige markedsanalyse. Dette tilsvarer forventet vindkraftproduksjon. Både vindkraft og politisk kraftsløseri har gått hånd i hånd siden sin spede begynnelse på 90-tallet. Uten klimapolitisk kraftsløseri er det ikke behov for vindkraft verken på land eller til havs.
Industri- og Næringspartiet vil stoppe og reversere det klimapolitisk kraftsløseri. Med INPs politikk ville vi spart flere hundre milliarder offentlige kroner som kunne vært brukt mer fornuftig eller ikke vært inndratt i skatt i det hele tatt.
Mjelva erkjenner av havvind er et subsidiesluk, men skriver «Vindkraft på land, derimot, krev ingen subsidiar. Dermed underslår han de grønne sertifikatene. Videre underslår han vindkraftens betydelige systemkostnader, i form av balansekraft som effektutbygging av eksisterende vannkraftanlegg, og mer nett for å ta unna den uforutsette og ustabile maksimalproduksjonen fra vindkraft. Tilhørende kostnader belastes ikke vindkraftprodusentene, men havner på din og min, og Mjelvas strømregning i form av stadig høyere nettleie.
Oppsummert skaper mer klimapolitisk kraftsløseri mer vindkraft. Dette har en systemkostnad som krever stadig mer skatt og mer nettleie, som igjen gjør Norge mindre attraktivt å investere i, som svekker kronen, kjøpekraften og medfører høyere enn nødvendig rentenivå.