Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentenes meninger.
Norge nærmer seg stortingsvalget 8. september 2025, og aldri før har politiske partier brukt så mye penger på å sikre seg velgere.
Valgkampfinansieringen har nådd nye høyder, og partiene mottar rekordstore summer i donasjoner samtidig som reklamebudsjettene eser ut. Spørsmålet er hvem som egentlig betaler prisen for denne pengebruken og hvem som til slutt sitter igjen som vinner.
Finansieringen av valgkampene kommer i hovedsak fra tre kilder: offentlig støtte basert på stemmetall fra forrige valg, egne inntekter gjennom medlemskontingenter og lignende, samt private bidrag. Nettopp den siste kategorien har vokst kraftig de siste årene. Bare fram til mai i år hadde partiene rapportert inn over 51 millioner kroner i gaver. Inkludert LOs støtte er summen over 80 millioner mer enn dobbelt så mye som ved samme tid i 2021. I mellomvalgåret 2024 ble det registrert hele 127 millioner kroner i bidrag, en rekord som sier sitt om utviklingen.
Det er særlig FrP som har fått oppmerksomhet i år, med hele 46 millioner i donasjoner en syvdobling fra forrige stortingsvalg. KrF mottar betydelig støtte fra milliardærer som Stein Erik Hagen og Christen Sveaas, mens MDG har fått både symbolske og betydelige beløp, blant annet en donasjon på over én million kroner fra et medlem. Totalt har partiene på rødgrønn og borgerlig side passert 258 millioner kroner i støtte.
Samtidig bruker partiene enorme summer på annonsering, særlig i digitale kanaler. Bare de siste tre månedene er det brukt over 5 millioner kroner på Facebook og Instagram. Arbeiderpartiet alene har brukt nærmere 2 millioner, mens FrP har brukt 1,5 millioner og Høyre 740 000. Tallene viser at valgkampen i stadig større grad er flyttet fra stands på torget til algoritmer og målrettede kampanjer i sosiale medier.
Det er grunn til å stille spørsmål ved hvor dette ender. Når partiene bruker hundrevis av millioner på kampanjer, er det lett å tenke på hva disse pengene kunne gjort i velferd, helse eller utdanning. Enda viktigere er faren for at store pengegaver kan skape skjevhet i demokratiet. Når noen få med tjukke lommebøker kan kjøpe seg plass og påvirkningskraft, svekkes prinsippet om at alle stemmer skal være like mye verdt.
Derfor blir kravene om regulering stadig mer aktuelle. Tak på pengegaver, full åpenhet om donasjoner og strengere forbud mot anonym støtte kan være nødvendige grep for å bevare tilliten til demokratiet. For det vi ser nå, er et politisk system som beveger seg bort fra dugnad og fellesskap, og i retning av et marked der stemmer og oppmerksomhet i stor grad kjøpes for penger.
Norge står i fare for å bevege seg mot en valgkampmodell som minner mer om kommersielle reklamekampanjer enn om folkelig mobilisering. Når partiene konkurrerer om digitale annonsekroner og milliongaver fra rike givere, er det lett å glemme at politikken først og fremst handler om innbyggerne. Spørsmålet er ikke bare hvem som vinner valget men hvem som vinner demokratiet, dersom pengene får råde.