Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Noen dødsfall skaper stillhet. Andre slår dype sprekker i historien, og lar generasjoner falle gjennom.

Ruhollah Khomeini døde for 36 år siden. Men det var ikke begynnelsen. For oss var det bare et nytt kapittel i en lang, langsom død.

Jeg vet ikke helt når vi døde først. Kanskje da kvinnene ble beordret hjem fra rettssalene, fra universitetene, fra mikrofonene. Kanskje da sløret – før et frivillig uttrykk for tro eller stil – ble tvang, straff, stigmatisering. Kanskje da musikk ble synd, og latter ble kvalt i offentligheten. Eller kanskje det var tidligere, da fedre måtte gå hjem med tomme hender, mens barna sov – eller latet som – for ikke å spørre om mat.

Jeg husker det som et slag i brystet. Ikke et minne – men en deja vu. En plutselig kvelning. Jeg satt i et mørkt rom i eksil, langt fra alt, og så en scene fra The Handmaid’s Tale. Kvinner i rødt og hvitt, tause, brutt. En diktaturdrøm om kontroll og lydighet. Og så slo det meg: Dette er ikke fiksjon. Dette er ikke framtid. Dette er fortiden min. Det var oss.

Vi levde det. Ikke med kulisser og manus, men med blod og bønn. Vi som var barn av revolusjonen. Vi som ble fratatt barndommen før vi forsto hva den innebar. Jeg gjenkjente alt – smerten, frykten, reglene uten nåde.

Kunst ble kjetteri. Sjakk en synd. Musikkinstrumentene ble røsket fra barn som drømte om toner. Kanskje også fra meg. Latter ble kvalt i halsen. Poesi ble farlig. Det frie ordet – en trussel. Å tenke fritt var ikke lenger en dyd, men en dødsdom.

Jeg forsto det først senere – i møte med frihetens språk og stillhetens rop. At vi ikke bare ble fratatt rettigheter. Vi ble fratatt evnen til å forestille oss frihet. Vi ble trent i frykt. Trenet i lydighet. Vi lærte å bøye hodet før vi lærte å lese.

Og der, midt i det groteske teateret prestene kalte Guds stat, reiste de tronen sin. Med Koranen i den ene hånden og pisk i den andre. Og over alt – i domstoler, på skolevegger, i offentlige bygninger – sto Khomeinis slagord inngravert i maktens marmor:
Alle er like – men noen, de med turban, er likere.

Khomeini hatet kvinner. Ikke med raseri, men med systematikk. Hatet deres stemme, deres selvstendighet, deres rett til å se og bli sett. Han hatet også alt som var iransk – alt som luktet av før-islamsk stolthet, av keisertidens ære, av poesi, av vin, av nytelse.

Hans revolusjon var et opprør mot selve livet. Mot det persiske. Mot det menneskelige.

Han vendte hjem som en skygge over landet – båret frem av folkemengder, men tung av hevn. En gammel mann i en sort kappe, med stilhet i blikket og dødsdommer i pusten. Han steg inn i en nasjon i overgang, og gjorde den til et rettersted.

Henrettelsene begynte nesten før jubelen hadde lagt seg. Ikke i skjul, men under åpen himmel. Som rituale. Som budskap. På taket av Refah-skolen – hvor han selv hvilte om nettene – ble Shahens offiserer stilt opp. Rygger mot vegg. Hender bak nakke. Og så kom skuddene, brutale og rytmiske, som en ny form for bønnekall. Mens han selv ledet kveldens Bønn i rommet under, trillet kulene inn i revolusjonens grunnmur.

Da bødlene var ferdige, steg han opp på taket. Steg over blodet. Så på de døde. Og smilte. Det ble sagt han kjente lettelse – som en profet som har ofret sitt første lam. Revolusjonen hadde fått sitt blod.

Og det var bare begynnelsen.

Så kom de for de mest forsvarsløse. De som ikke hadde våpen, ikke engang stemmer. Kvinnene uten navn. Vanlige sjeler uten rang, men vernet under Shahen– og likevel fratatt retten til liv, og straffet da Gud tok makten.. De ble dratt ut i gatene. Slept i håret. Barbert. Fornedret. Stilt opp og skutt. Ikke fordi de hadde forbrutt seg mot noen – men fordi de minnet presteregimet om frihet.

På avisforsidene sto det ikke «drap», men «renhet». Ikke «lik», men «ære». Fotografiene viste munnene åpne i skrik – og folket i applaus. Drap ble markedsført som moral. Og folket nikket. Som i transe.

Men det handlet ikke bare om makt. Det handlet om hat. Et hat mot Shahen – ikke bare mannen, men alt han representerte: modernitet, skjønnhet, styrke. Et hat mot uniformen, mot kvinnehåret, mot poesien. Et hat mot musikken, mot soldatens ære, mot det iranske som skinte sterkere enn prestens sorte turban.

Han hatet det vi hadde vært – og fryktet det vi kunne bli igjen.
Så han valgte å slukke det. Med ild. Med jern. Med bønner ropt over massegraver.

Han kunne ha avsluttet krigen med Irak i 1982. Men han ville ikke fred. Han ville erobre Jerusalem og veien dit gikk gjennom Irak og Karbala. Og så sendte han barn. Små gutter. Med plastnøkler rundt halsen – støpt for små kropper og store sjeler. Nøkkelen til et oppdiktet paradis. De gikk foran tanksene. Som levende miner. Som offer.

De som overlevde, ble glemt. Krigsheltene. De som aldri fikk grav. Som ligger et sted i ørkenen, i stillhet. Og mødrene – de fikk ikke sørge. De fikk ikke gråte ved en grav. Bare et bilde. Et savn. Og en evig overlevelse i sorgens grå skygge.

Fangene ble ikke spart. I 1988 signerte han dødsordre for en hel generasjon. Over tretti tusen politiske fanger – unge, mange uten annet enn drømmer og dikt på samvittigheten – ble hengt i stillhet. Massegraver. Uten navn. Uten advarsel. Uten rettergang.

Og i de mørke cellene – blant skrik, bønn og stål – satt de yngste. Jenter, så unge, så vakre og håpefulle. Som våre døtre. Som dine. Som mine. Med uskyld i blikket og fremtid i hjertet. De ble holdt tilbake til slutt. Ikke fordi de skulle reddes – men fordi prestens lære krevde det. For en jomfru, sa de, går rett til himmelen. Og det kunne ikke tillates.

Så før henrettelsen kom en annen vold: stille, kald, rituell. Et tvangsekteskap, noen minutter langt, inngått i skyggen av et fengselsrammer. En voldtekt forkledd som nikah – religiøs «kontrakt». Ett brudd på sjel og kropp, før selve kroppen ble brutt. Og så – et skudd. Én datter mindre i verden. Og så telefonen.

En far løfter røret. En stemme sier: «Hun er død. Vi sørget for at hun ikke lenger var jomfru. Vil du ha kroppen, må du betale. Kulen kostet staten. Og vantro har ingen rett til statens midler.»

Dette er ikke legende. Ikke myte. Dette er virkeligheten vi arvet. Dette er regnskapet etter Khomeinis død: ikke bare ødelagte liv, men en gudsstat som bokfører kuler, voldtekter og likposer som utgifter i sitt budsjett. En nasjon der kjærlighet ble forbudt – og vold ble hellig.

Og fedrene – de overlevde. De lever ennå. Bøyde. I skam. For å ha sendt sine barn i krig, for å ha trodd, for å ha vært tause. Skammen har ingen dialekt. Den visker langs elvebreddene – som nå er tørre. Den ligger i jorden – som nå synker. En nasjon under tyngden av sin egen forbannelse.

For hva annet skal man kalle det? Når landets elver tørker. Når luften blir gift. Når livets rytme forvitrer og stillheten smaker av aske. Hva annet enn en dødelig arv?

Og likevel lever vi. Vi lever med det. Vi har funnet trøst i fremmede språk, i nordlige soloppganger, i frihetens rettsregler. Vi har lykkes. Noen av oss. Men savnet gjør ingen forskjell på vellykkethet og fattigdom. Lengsel er en stille, rettferdig bøddel.

Noen ganger spør jeg meg selv:
Var vi et forbannet folk?
Eller bare et folk som ble lurt, gang på gang, av en djevel kledd i Gud?

Og så kommer dagen. Dagen han døde. Den som minner oss om hvor lenge vi har vært døde. Vi døde ikke med skudd eller sverd – men med tapte muligheter. Med kvelende skam. Med avstanden mellom det som kunne vært – og det som ble.

Men du, Ruhollah,
du som gjemte hat bak bønner,
du som gjorde Guds navn til et rop for drap,
du som ødela mitt folk og vår fremtid –
faen ta deg. Må du brenne i helvete i en evighet.

Han døde én gang.
Vi døde i tiår.
Men nå, i det stille, begynner vi å våkne.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Ukrainsk kirkeleder: – Dette er en krig mot troen – ikke bare Russland (+)