Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Å bygge politikk og presseetikk på regimets egenproduserte narrativ er som å tro at man har funnet en ekte Da Vinci på et loppemarked. Vestlige medier har solgt sin kritiske dømmekraft billig – og kjøpt islamsk republikkens reformteater til full pris. I jakten på dialog og nyanser har man tapt det viktigste: sannheten.

Vestlige medier har en avgjørende rolle i å opplyse opinionen om autoritære regimer, menneskerettighetsbrudd og demokratiske utfordringer. Likevel fremstår dekningen av den islamske republikken i Iran påfallende annerledes og ofte mer nyansert enn omtalen av andre diktaturer, som Nord-Korea, Asad-regimet i Syria eller Taliban-styret i Afghanistan.

Når det gjelder Nord-Korea eller Syria, tegnes tydelige bilder av eneveldige diktaturer hvor maktstrukturer, økonomisk vanstyre og menneskerettighetsbrudd fremheves uten rom for tvetydighet. Regimene fremstilles som absolutt onde, uten mulighet for positiv utvikling eller reformer. Dette står i kontrast til hvordan den islamske republikken ofte portretteres.

Vestlige medier omtaler riktignok Iran som et diktatur preget av vold, undertrykkelse og systematiske brudd på demokratiske prinsipper. Likevel gis det samtidig rom for en romantisk forestilling om politisk mangfold innen regimet. Det legges vekt på interne maktkamper mellom såkalte «hardlinere» og «reformister», og gjennom dette skapes en illusjon om at regimet har potensial til endring og dialog.

Denne fremstillingen fungerer som et perfekt verktøy for regimets egen propaganda. Ved å dele opp diktaturet i «good cops» og «bad cops» skapes en illusjon om at regimet kan påvirkes med diplomatiske gulrøtter. Slik bidrar vestlige medier indirekte til å legitimere og opprettholde diktaturet.

William Shirer beskriver treffende i sin monumentale bok «Det tredje rikets storhet og fall» hvordan nazistenes propaganda var i stand til å konstruere en alternativ virkelighet for det tyske folk. Selv da allierte stridsvogner rullet mot Berlin, trodde mange tyskere fortsatt på en forestående seier, overbevist om at alt var fiendens propagandatriks, og at et hemmelig våpen snart ville snu krigslykken.

En parallell kan trekkes til Irans regime, hvor propagandaen hevder at alternativet til den islamske republikken er et enda verre styre, som IS eller Taliban. Dette er nøye regissert musikk i ørene til idealister i Vesten som drømmer om dialog og reform fremfor regimeendring. Dermed sementeres regimets narrativ om egen legitimitet og nødvendighet.

Propaganda er riktignok et mektig verktøy, men dens suksess avhenger også av at det finnes muliggjørere i vestlige samfunn. Irans regime har effektivt eksportert sine ressurser til Vesten, men ikke lenger i form av imamer med skjegg og turban. I stedet sendes velkledde akademikere, intellektuelle og «reformister» ikledd Armani-dresser og Gucci-kjoler, som systematisk oppsøker medier og vestlige intellektuelle med politiske preferanser og ideologiske sympatier som heller mot sosialisme og venstresiden.

Slik lykkes den islamske republikken i å forvrenge virkeligheten og opprettholde sin eksistens gjennom en propagandamaskin som paradoksalt nok finner gjenklang hos dem som burde stå i spissen for avsløringen av diktaturets sanne ansikt.

Det eksisterer en seiglivet illusjon om at iransk politikk er polarisert, og at de såkalte reformistene representerer et reelt alternativ til den klerikale makteliten rundt Khamenei og Revolusjonsgarden. Ser man derimot på den faktiske fordelingen av makt og embeter, tegner det seg et annet bilde. Reformister har hatt presidentembetet i tre doble perioder: Rafsanjani, Khatami og Rouhani. Alle disse ble valgt i faser hvor regimet hadde behov for internasjonal profilering og gjenoppbygging av legitimitet.

Det mest påfallende – og kanskje mest avslørende – er hvordan deler av denne såkalte reformistfløyen, inkludert kampanjeledere, rådgivere og kommunikasjonsstrateger, etter hvert har meldt seg inn i den iranske opposisjonen i eksil. Mange av dem har beveget seg vestover, søkt asyl i Skandinavia eller USA, og forsøker i dag å dominere nyhetsbildet både i vestlige medier og i politiske kretser. Ikke som varslerne fra innsiden av et diktatur – men som profesjonelle PR-aktører for en omhyggelig konstruert reformillusjon.

Flere av disse profilene livnærer seg nå på statlige fond, universitetsstipender og mediestøtte – og har blitt fast inventar på arenaer som Oslo Freedom Forum, hvor de løftes frem som ansikter for motstand og demokrati, mens deres tidligere rolle i opprettholdelsen av regimets legitimitet i beste fall forblir uadressert. Felles for mange av disse figurene er deres vedvarende innsats for å bekjempe det som regimet selv anser som sin største trussel: Kronprins Reza Pahlavi, den voksende patriotiske bevegelsen, og den iranske kulturarven. De fremstår som reformister, men deres kampretning peker sjelden mot mullahstyrets kjerne – den peker mot alt som minner om et fritt, sekulært og historisk forankret Iran.

Juvelen i kronen kom da fredsprisen ble tildelt en representant fra denne fløyen. At Nobels fredskomité trakk frem navnet Narges Mohammadi, tildelte henne prisen og samtidig utropte henne som en naturlig leder for «Kvinne, liv, frihet»-bevegelsen, markerte et symboltungt og urovekkende veivalg. Hennes ektemann, Taghi Rahmani – en profilert skikkelse i reformistfløyen – mottok prisen på hennes vegne, og benyttet anledningen til å dedikere prisen til sentrale reformistiske figurer i Iran, blant annet den mye omtalte datteren (Faeze Hashemi Rafsanjani),  til tidligere president Hashemi Rafsanjani

Det markerte et tragisk klimaks for et vestlig økosystem som i sin iver etter håp og forsoning har blitt en plattform for regimets mest sofistikerte eksport: de respektable, velartikulerte frontfigurene for den islamske republikken 2.0 – et regime forkledd i vestlig språkdrakt og akademisk ferniss.

Særlig perioden med Mohammad Khatami og hans «sivilisasjonsdialog» markerte en sjarmoffensiv som selv Bondevik-regjeringen lot seg forføre av. Her oppsto en fortryllende diskurs om dialog mellom kulturer og religioner — alt mens regimets tre grunnpilarer forble uforandret: eksport av revolusjon, regionalt monopol i den islamske verden og utslettelsen av Israel. Det var nettopp i denne perioden at norske medier ble dypt forelsket i presteregimet, og eksporten av dets ressurser og ideologi skjøt fart.

Det ble opprettet islamske sentre i Norge og Europa, forskningsmiljøer åpnet dørene for samarbeid, og akademiske utvekslingsavtaler med iranske universiteter ble etablert. Norske forskere og journalister fikk studieturer til Teheran, og gradvis oppsto en eim av legitimitet rundt regimets kulturpolitiske uttrykk.

Regimet har med kirurgisk presisjon orkestrert en falsk polarisering mellom «reformister» og «konservative». Hver gang landet står overfor presidentvalg, strammer regimet grepet hjemme med henrettelser og undertrykking, samtidig som det tillater et begrenset utvalg reformvennlige kandidater — alle godkjent av vokterrådet og dermed av Khamenei selv. Hensikten er enkel: å øke valgdeltagelsen og vise et falskt bilde av pluralisme overfor Vesten.

Det er nettopp her vestlige medier og politikere lar seg forlede. Illusjonen om reform, forhandling og gradvis endring holder liv i diplomatiske fantasier som for lengst burde vært begravet. Ideen om «dialog» og «gjensidig respekt» har hengt som et renessansemaleri på veggen til statsministerens kontor i 30 år.

Norske medier, forskningsmiljøer, kulturaktører og journalister må ta et oppgjør med denne foreldede og farlige doktrinen. Dette handler ikke bare om naivitet, men om intellektuelt forfall. Når de som skal informere og analysere virkeligheten svikter, overlates ansvaret til alternative medier og sosiale plattformer.

Spørsmålet er enkelt: Hva er egentlig behovet for et forskningsmiljø eller en medieinstitusjon som ikke er i stand til å levere uavhengig analyse og kritisk distanse? Norske mainstream-medier har i tiår latt de samme såkalte «ekspertene» dominere debatten med identiske premisser og ideologisk slagside. Dermed har de ikke bare bidratt til å tåkelegge regimets karakter – de har også svekket sin egen troverdighet.

Et annet foruroligende aspekt er hvordan vestlige medier nærmest refleksmessig omfavner den islamske republikkens retorikk når det gjelder Israel. Det finnes en gjennomgående mangel på evne – og vilje – til å analysere og drøfte Israels politikk og sikkerhetsstrategi i møte med trusselen fra Iran på en balansert og realitetsorientert måte. I stedet ser vi en gjenspeiling av regimets narrativ, hvor konflikten fremstilles i enkle, polariserte bilder:

Den islamske republikken som offer og Israel som aggressor.

Dette har utviklet seg videre til et nytt og farlig propagandaelement: en iscenesatt patriotisme der det klerikale regimet plutselig presenteres som vokter av iransk nasjonal suverenitet. Det absurde i dette er åpenbart for alle som kjenner regimets historie – et regime som i 46 år har forsøkt å utslette alt som minner om iransk identitet, kulturarv og nasjonalt selvbilde. Men nå males bildet av et teokratisk styre som forsvarer Irans ære mot ytre trusler.

Vi har sett effekten av denne likegyldigheten i praksis – med det islamske regimets flagg vaiende ukentlig i Oslo sentrum, ofte uten noen form for kritisk mediedekning. I første omgang ble det møtt med stillhet, men vi vet hvor det bærer – URIX og andre statskanaler står trolig klare til å følge etter med sin sedvanlige normalisering, forkledd som «balansert analyse».

Denne forskrudde patriotismen fungerer som et effektivt verktøy for å sverte Israel og samtidig rehabilitere regimets egen legitimitet i øynene til en desorientert vestlig opinion. Det er en farlig snuoperasjon som skjer rett foran øynene på politikere og journalister som tilsynelatende ikke aner hva de er vitne til.

Statsministeren selv har valgt en dødelig taushet. Mens undertrykkelsen i Iran tiltar, og regimets brutalitet forsterkes, har norske myndigheter inntatt en stilltiende, nesten resignert holdning. Det som skjer nå, overgår tidligere nivåer av likegyldighet – selv under de rødgrønne regjeringene. Det er som om Irans skjebne ikke lenger vekker noen moralsk uro i regjeringskontorene.

Dette er ikke bare svikt – det er et historisk svik. Et svik som gjør seg gjeldende i stillheten, i unnfallenheten og i det vrengebildet av virkelighet som nå får fritt spillerom i medier og politiske korridorer.

Å lete etter dialog og diplomatiske muligheter med et slikt regime, basert på et mediebilde filtrert gjennom illusjoner, er som å jakte på et ekte Da Vinci-maleri på et loppemarked på Youngstorget. Det er ikke bare fåfengt – det vitner om en desperat lengsel etter håp i et rom der sannheten allerede har forlatt bygget.