Hårløse kropper med stort antall svettekjertler er nøkkelen til suksessen. Men andre faktorer spiller også inn.
Under de olympiske leker konkurrerer menn og kvinner i ulike disipliner. Men det er på en av kategoriene vi utmerker oss i dyreverdenen: Utholdenhet.
En hest kan løpe tre ganger så rask som er mennesket på korte distansen. Men på maraton, over 40 kilometer, kan et godt trent menneske slå en hest.
Usain Bolt har nådd hastigheter på nesten 40 km/t under en kort periode på 100 meter. Det regnes nesten som umenneskelig. En gepard kan nå 120 km/t.
Men maratonløperene Eliud Kipchoge holdt et gjennomsnitt på hele 21,2 km/t over 42 km da han løp under 2 timer på maraton i oktober 2019. De færreste dyr kan gjøre noe tilsvarende.
I vår evolusjonære forhistorie var langdistansejakt det som ga oss en mulighet til å nedlegge langt raskere byttedyr, som antiloper.
Det er i det minste en hypotese.
En studie publisert i Nature Human Behaviour har sett på om det er mer effektivt for mennesker å løpe snarerer enn å gå over lange distanser. I så fall ville det styrke hypotesen om at langdistansejakt formet vår evolusjon.
Forskeren gikk gjennom 400 observasjoner av jeger- og sankersamfunn tilbake til år 1500 og fant angivelig mange eksempler på at løping var en betydelig del av jaktmetodene.
I senere observasjoner så man mindre av det, noe man mener kan ha sammenheng med utbredelsen av skytevåpen også til slik samfunn.
Mennesket har fysiske trekk som er uvanlige eller ukjente i resten av dyreriket, inkludert rikelig med svettekjertler, relativt lite kroppsbehåring, buede fotsåler og spenstige akillessener. Vi har en overflod av langsomme muskelfibre som er effektive for utholdenhetsaktiviteter. Raske muskelfibre er bedre for sprint.
Dyr går også tomme for energi over lange distanser. Mennesket har en fordel, blant annet i våre store romper, der fett er lagret. Store romper hindrer oss også i å falle forover, sier professor i evolusjonsbiologi ved Harvard, Daniel Lieberman, til Washington Post.
Men at vi skulle være tilpasset løping snarere enn rask gange, er ikke like lett å bevise.
Dyr med pels kan ikk svette like lett som mennesket og må slippe ut varmen gjennom tungen. Overflaten deres er langt mindre. Et menneske kan svette fire liter per time under en hard maraton.
Det antas at vi i vår forhistorie kan ha utnyttet dette ved å jakte på dagtid i solen, mens andre rovdyr, som løver, hviler i skyggen.
«Vi er verdens mestersvettere,» sier Lieberman. «Ved å ha svettekjertler over hele kroppen og ved å miste pels, har vi i hovedsak forvandlet hele kroppen til tunger.»