Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Medieviter Alex Iversen har i Aftenposten 26.juli en meget god artikkel om frontene i kjønnsdebatten. Der kaller han kjønnsideologene for aktivister, og begrunner hvorfor disse forskerne bygger på pseudovitenskap. Det er lett å være enig i dette.

Det er også lett å være enig i hans kritikk om at motstanderne mot «den rådende enighet» i kjønnsdebatten ikke slipper til i hovedstrømsmediene, og at saker som støtter dem ikke blir omtalt der.

Disse grunnleggende faktorene i kjønnsdebatten har en påfallende likhet med klimasaken. Vi kan ikke kalle det som mediemessig skjer på det området for en «debatt», fordi en slik ikke eksisterer.

Det er den rådende oppfatning som er massivt til stede i mediene, og den er bygget på hva FNs Klimapanel, IPCC, hevder. Men det finnes en betydelig motvekt i klimasaken. Den frontes av organisasjonen Clintel (ref: Clintel.org) med ca. 2000 vitenskapsfolk som medlemmer. Inklusive 30 norske. Tre av medlemmene er Nobelprisvinnere i fysikk (herunder nylig avdøde Ivar Giæver). En annen er John Clauser, Nobelprisvinner i 2022, som hevder at klimaforskning er pseudovitenskap.

Clintel (= Climate Intelligence) hevder at det ikke er noen «klimakrise», at utslipp av den livgivende gassen CO er ufarlig for klimaet, at klimaendringer i hovedsak har naturlige årsaker, at havet ikke stiger mer enn 2-3 mm. i året, at en global temperaturøkning på 2-3 grader er ufarlig, at modeller ikke kan brukes som forskningsmetode, at antallet tilfeller av ekstremvær ikke er økende. Klimaendringer er uunngåelig og det er bedre med tiltak for å tilpasse seg disse enn å prøve å bekjempe dem. Det siste er hybris. Mennesket kan aldri bekjempe Naturen.

Medienes ledelse kan gjerne og legitimt si at de ikke tror på meningene til Clintel, men det er likevel deres plikt å informere om dem. De kan ikke ignoreres som sjarlataner. Og norske vitenskapskretser plikter, for å beholde en smule seriøsitet, å ta meningene fra Clintel på alvor. Det er ikke amatører som mener dette, men kollegaer innen forskning.

Dette innlegget er refusert av Aftenposten. Begrunnelsen er at Clintel mangler troverdighet. Mitt svar er at det ikke er Aftenposten som skal avgjøre dette, og at slik mangel er en naturlig konsekvens av at Clintel (som andre motstemmer) blir tiet i hjel i mediene.

Jeg har sendt inn ulike innlegg i klimasaken til Aftenposten (og andre hovedstrømsmedier) i de siste to-tre årene. De har blitt refusert, nærmest på autopilot. Klage til redaktørkollegiet blir møtt med taushet. Saken er pinlig for Aftenposten, som påberoper seg mangfold i spaltene, og den bryter med paragrafen i Vær-Varsom-Plakaten om at mediene plikter å la ulike meninger komme til uttrykk. Klage til PFU blir dog avvist. Hele saken er surrealistisk.