Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det var en gang et kongerike langt, langt mot nord, med lange vintre og kalde somre. Dette kongeriket brukte mer penger enn alle sine naboer, men de fikk likevel mindre igjen for dem.

Svenskene klarte seg med nesten to ganger mindre per innbygger. Imens det Danske kongeriket brukte én tidel så mye på innvandring og integrering, og oppnådde bedre resultater. Og i øst lå det ensomme Finland, med like mange innbyggere, men bare halvparten så høye offentlige utgifter.

Likevel mente politikerne at de ikke hadde råd til å kutte. Og en av de fremste motstanderne av å kutte i dette kongeriket, var en finansminister ved navnet Jens Pengeberg.

I motsetning til prinsessen på erten, som merket selv den minste ert under tjue madrasser, satt Jens Pengeberg så godt polstret på lag av offentlige milliarder at han ikke merket noen ting. For det var ikke han som kjente på konsekvensene av statens enorme pengebruk. Det var alle de andre. De merket det i form av høyere skatter, økt inflasjon, høyere renter, flere avgifter, og mindre frihet.

Jens Pengeberg oppførte seg som trollet under brua, som nektet folk flest å krysse til verdiskapingens seter. Enhver som forsøkte å starte en bedrift, investere, eller skape noe nytt, ble møtt med nye avgifter, høyere skatter, og flere reguleringer.

Selv næringsministeren hevdet i sin tid at Norge skal være et godt land å starte og drive virksomhet i. På samme måte som Askeladden lovet politikerne å skape gull av gråstein.

Men regjeringen gjorde det stikk motsatte: de jagde verdiskaperne ut i de sveitsiske skogene, samtidig som de prøvde å skape gull av statssubsidierte batterifabrikker.

Men i Sveits finnes det ingen sheriff av Nottingham som kan kreve inn skatter for Jens Pengeberg. De titalls milliardene som forsvant ut av Norge, de ble dessverre tapt for godt.

Statsministeren Jonas Skatteladden innså dessverre for sent at det å kappspise om skattepengene til folket, det gjorde ikke landet til et bedre sted.  

Og slik gikk det videre i dette lille kongeriket:

Norge satt igjen som et stusselig speilbilde av Sherwoodskogen, en villmark der verdiskaperne ble jaget, forfulgt, og skattet av verdier som ikke eksisterte.

Det var rett og slett lite i dette kongerikes økonomi som lignet et Disney-eventyr: veksten i nye private arbeidsplasser var på bunn, investeringene i privat næringslivet falt som en stein, og oppstartsbedrifter flyttet ut.

Noen borgere våget foreslå skattekutt. Men de ble straks advart.

For det å kutte i de forvokste skattene var farlig og krevde visst magi – skal man tro finansministeren Jens Pengeberg. Han voktet skattekisten sin som en hauk.  

Men det hverken Jens eller Jonas visste, var at det ikke krevde hverken velferdskutt eller tryllestav for å la folk og næringsliv beholde mer av sine egne penger. Kanskje lå landet så langt mot nord at handlekraften til politikerne ble fryst til is? Hvem vet.

Men i dette økonomiske isøde fantes det faktisk ett parti, nemlig Fremskrittspartiet, som fortsatt var i besittelse av den sjeldne egenskapen som kaltes sunn fornuft.

Og nettopp med sunn fornuft ønsket Fremskrittspartiet å kutte finansiering til symbolske klimatiltak, redusere offentlig sløsing, kutte i byråkratiet, og bruke bistandsmidler på en fornuftig måte.

På eventyrlig vis kunne man kutte enorme summer, og samtidig bruke penger på ting som faktisk monner.

Bare slik kunne, og kan, Norge vekkes fra sin hundreårige økonomiske dvale. Ikke med et kongelig kyss, men med mindre stat – og mer frihet.