Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har vært i Israel den siste uken, og skal etter planen fly hjem i morgen tidlig. Det har vært en ganske annerledes ferie, men det kjennes også meningsfullt å få et lite innblikk i den situasjonen israelere nå opplever.

Frem til dagens missilangrep og skyteepisoder har folk i Tel Aviv tilsynelatende vært ganske uanfektet av det hele. Jeg tror israelere må ha en overutviklet evne til stressmestring, for det var mer avslappet stemning i sentrum av Tel Aviv for ikke mange timer siden, enn det er i Oslo på en tilfeldig tirsdag.

Dagens terrorangrep ved Jerusalem Boulevard i Jaffa, der jeg var senest på torsdag, er imidlertid en grusom påminnelse om det underliggende alvoret. Syv mennesker er på nåværende tidspunkt bekreftet døde og minst 17 er såret.

Israels teknologiske overlegenhet sørger på mirakuløst vis for at ingen israelere til nå er drept i missilangrepet fra Iran, som til nå har sendt 180 ballistiske missiler inn i Israel, men Iron Dome er ikke perfekt. Heldigvis er Israel også forberedt på at raketter kan treffe. Alle hjem, leilighetskomplekser, kontorbygg og industribygg i Israel har siden 1951 vært pålagt å ha bomberom. I grell kontrast til enkelte av Israels naboer som gjemmer terrorister i tunneler, mens sivilbefolkningen holdes over bakken som levende skjold.

Det gjør inntrykk å se filmer av raketter som flyr over gamlebyen i Jerusalem i kveld, der jeg tilbragte nesten hele dagen i går, og sto fredelig å betraktet solnedgangen over østsiden fra området rundt Kedrondalen.

Den aller sterkeste opplevelsen var imidlertid å besøke minnesmerket på stedet for Nova-massakren i Re’im, der 364 unge mennesker på en musikkfestival, som bare ville danse, feire livet og kjærligheten, ble brutalt slaktet på grusomste vis. Å vandre rundt blant dette mylderet av bilder av unge mennesker, mange av dem bare i starten av 20-årene med hele livet foran seg, er noe jeg aldri kommer til å glemme.

Vi har, etter mitt syn, i altfor liten grad tatt innover oss hva som faktisk skjedde 7. oktober, da minst 1400 mennesker, de fleste sivile, mange av dem barn, ble brutalt myrdet. Dette var ingen motstandsbevegelse. Det var ondskap i sin reneste form, der selve målet var å skape et nasjonalt traume, med bestialske voldtekter, tortur og drap av tilfeldige sivile som virkemiddel.

For å sette det litt i perspektiv: Fem Utøya-massakrer ble begått på Nova-festivalen alene. I Norge sitter gjerningsmannen bak 22. juli-massakren bak lås og slå, og kommer (forhåpentligvis) aldri til å oppleve frihet igjen. Breiviks «Knights Templar» finnes bare i hans eget hode. Anslagsvis 6.000 mennesker deltok imidlertid i terrorhandlingene 7. oktober.

I Gaza ble de feiret som helter når de returnerte med likene av drepte sivile og gisler, enkelte av dem barn helt nede i spedbarnsalderen. Det kanskje mest morbide med angrepene (hvis det går an å jamføre slikt) er den euforiske henrykkelsen i ansiktet på terroristene mens de filmer sin udåd.

Et mye omtalt videoklipp viser eksempelvis en terrorist som ringer hjem til sine foreldre, der han på ekstatisk vis erklærer at «deres sønn har alene drept 10 jøder i dag» til lovprisning fra sin mor, som uttrykker at hun «skulle ønske at hun var ham».

Les også: Iran har avfyrt over 200 missiler mot Israel: Én palestiner kan være drept

Man må selvfølgelig gjerne diskutere israelsk maktbruk i sin krigføring mot terroristene i Hamas og Hezbollah, slik det alltid er rimelig å diskutere maktbruk i krig, men det er en underliggende tone når man diskuterer nettopp israelsk maktbruk i de fleste vestlige land (og Norge er dessverre ofte verst i klassen) som vanskelig kan forklares med annet enn uvitenhet eller en svært latent antisemittisme.

Ikke bare fordi de holdes til en helt annen standard enn noen andre. (Andelen sivile tap pr stridende har vært høyere i nær sagt samtlige militære konflikter der vi selv eller andre vestlige allierte har vært involvert, enn hva som er tilfellet med Israels krigføring i Gaza og sør-Libanon). Vi så det på Dagsrevyen allerede 7. oktober. Hamas var knapt ferdig med å slakte tilfeldige sivile, før den primære bekymringen på statskanalen var hvordan Israel kom til å respondere.

Vi har også sett det de siste ukene. Omtrent 100.000 mennesker i de nordlige områdene i Israel har vært evakuert i nesten ett år, mens mer enn 8000 raketter har blitt sendt fra Libanon mot Israel siden 8. oktober. Hvilket annet vestlig land ville akseptert dette? Beskjeden fra Israel har vært klar hele veien. Operasjonen i Libanon stopper om Hezbollah trekker seg tilbake. Likevel er det altså Israel som, ifølge mange, er ansvarlig for å deeskalere situasjonen.

Les også: Netanyahu: Iran gjorde en stor feil – og vil betale for det

Tidligere i dag offentliggjorde også det israelske forsvaret flere detaljer om hvordan 3000 terrorister har stått klare til å storme Galilea fra landsbyer i sør-Libanon og gjennomføre en 7. oktober-lignende massakre i Israels nordområder. Hvilket land ville ikke gjort alt i sin makt for å stoppe en slik trussel?

Heller ikke etter Irans angrep i dag klarer man å legge det utvetydige ansvaret der det hører hjemme. Om det nå blir regional storkrig, så er det ingen andre enn Hamas, Hezbollah og fremfor alt terrorstaten Iran som har ansvaret for det.

Vestlig sivilisasjon er tuftet på Antikkens Roma, Athen og fortellingene om Israels land fra bibelsk tid. Akkurat nå kjemper ikke Israel bare en eksistensiell krig for sin egen overlevelse. De kjemper også en krig for vestlig sivilisasjon. For det fortjener de vår støtte og takknemlighet.

Teksten ble opprinnelig publisert på Tonning Riises Facebook-side 01.10, og er gjengitt med tillatelse.