Dropp havvind, sats heller på kabler og pumpekraft, sier Anders T. Frøvig
«Norge bør levere det Europa trenger og få tilbake det Europa har mer enn nok av. Det Europa trenger er tilførsel av strøm når det ikke blåser. Det Europa vil få altfor mye av er strøm når det faktisk blåser.»
Slik starter Anders T. Frøvig en kronikk i Finansavisen.
Han argumenter for at landet heller burde fokusere på undersjøiske kraftkabler og pumpekraft.
«Norge satser nå der vi har en konkurranseulempe, i form av store havdyp, som gjør kostbar utbygging av ikke-regulerbar havvind enda dyrere enn i andre land,» skriver Frøvig.
Han peker på at Norge bør utnytte sine sterke sider og prioritere leveranser av regulerbar vannkraft til Europa.
Frøvig mener at Norges energipolitikk bør tilpasses Europas varierende kraftbehov, der særlig behovet for kraft øker når det ikke blåser. Han foreslår å bygge flere undersjøiske kraftkabler, som imidlertid må reguleres annerledes enn dagens kabler: «Inntil 20 prosent av tiden kan vi eksportere, det vil si når strømmen virkelig trengs i Europa (fordi det ikke blåser). Resten av tiden skal strømmen (i varierende grad) gå inn til Norge.»
Etter Frøvigs syn er det essensielt at Norge selv eier kablene, slik at landet har full kontroll. Dette ville ifølge ham «ha enorm verdi for Europa, og være svært gunstig også for Norge og norsk kraftbalanse.» Istedenfor å bygge ny havvindkraft som vil produsere 29 TWh årlig, slik Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har lagt opp til, mener han at Norge heller burde importere denne mengden kraft fra Europa via kablene.
Frøvig argumenterer også for at Norges nåværende energipolitikk gjør landet til en «strøm-tappekran for Europa». Han mener at kablenes regulering gjør at strømmen kontinuerlig eksporteres til Europa, der den ofte er dyrere enn i Norge, uten at tilsvarende mengde strøm blir importert. «Et minimumskrav burde naturligvis vært at det over tid burde gått omtrent samme mengde strøm inn som ut av Norge gjennom disse kablene,» påpeker han, og legger til at dagens ordning ikke samsvarer med Norges rolle som «Europas batteri».
Frøvig foreslår videre at Norge bør bygge ut vannmagasinene sine og satse på pumpekraftverk for å kunne dra nytte av billig strøm når den importeres fra Europa: «For å håndtere (korte) perioder med mye eksport over kablene, bør Norge bygge ut effekten i sine vannmagasiner.» Han understreker at dette vil være en logisk tilpasning til den europeiske energiomleggingen.
I avslutningen understreker Frøvig at Norge burde satse der landet har størst konkurransefortrinn, nemlig i regulerbar vannkraft: «Vi bør naturligvis heller satse der vi har en stor konkurransefordel, nemlig på vår fantastiske, regulerbare vannkraft,» skriver han, og legger til at dette ville tjene både Norge og Europa bedre enn kostbare havvindprosjekter i dypt norsk hav.