Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg oppfordrer Vesten til å sende mer våpen for å sikre fred i Ukraina. Selv om en slik tenkning skulle ha heldig utfall … er den gal, Stoltenberg.
«Det kan høres ut som et paradoks, men militærstøtte til Ukraina er den raskeste veien til fred,» sier Stoltenberg i et nyttårsintervju med det tyske nyhetsbyrået DPA.
Les også: Stoltenberg ber om mer våpen til Ukraina: – Raskeste veien til fred
Russlands president Vladimir Putin må overbevises om at han ikke kan oppnå målet om å ta kontroll over Ukraina, argumenterer Stoltenberg, og legger til: «Deretter kan man forhandle fram en fredelig løsning som sikrer at Ukraina går seirende ut som en uavhengig demokratisk stat.»
En slik tenkning er illusjonistisk. Den hviler på to falske premisser:
1) At Putin per i dag er en mann ved sine fulle fem, som handler logisk og viser moralsk dømmekraft.
2) At Ukraina ut av krigens blodsøle, plutselig skulle blomstre opp som demokrati. Faktum er at etter Russland troner Ukraina som den minst demokratiske og mest korrupte staten i Europa.
En slik tenkning strider mot alt verden burde ha lært av tidligere kriger. Opprustning eskalerer og forlenger krigen. Mer våpen genererer flere lik. Militær gjengjeldelse fører til ytterligere gjengjeldelser. Hvordan gikk det sist, Jens Stoltenberg, med Libya?
En slik tenkning er nihilistisk. Den er synonym med å oppgi troen på menneskeheten som fornuftsvesen. Den er dypt antihumanistisk og ringakter 3000 år med etisk-filosofisk tenkning. Den er det motsatte av Immanuel Kants sinnelagsetikk, som løfter fram prinsippet om mennesket som et mål i seg selv, og ikke som et middel.
En slik tenkning er – selv ytret fra en militærbyråkrat – overraskende! Vi er vant med at generaler taler dobbelt, men som regel gjør de det mer tilslørt, mer innfløkt. Stoltenberg sier det rett ut: Mer krig! For å vinne krigen. Det er slik barn snakker. Kriger vinnes aldri. Kriger avsluttes. Før eller siden. Etter hver krig står samtlige parter igjen som tapere.
En slik tenkning er dessverre ikke bare farlig, men primitiv og infantil. I beste fall er den triviell. «Å vinne krigen,» lyder som et loslitt Hollywood-skript. Det er en romantisert og fordreid optikk som snur virkeligheten på hodet, som gjør bak til fram, som gjør unntaket til regel. Men det er krigen som er unntaket, og det er freden som skal leves med på sikt. Derfor må det planlegges for fred, ikke for mer krig.
En slik tenkning beror på en feilslutning. For det er kun freden som kan vinnes. Og for å vinne en fred, må alle ofre noe, også den moralsk sett uskyldige part. Men jo lenger tid i krigståka, jo flere drepte, jo tjukkere krigståke osv. Og for hver omdreining i denne spiralen, jo større blir tapet og skjenselen som til slutt skal anerkjennes i fredsforhandlingene.
For fredsforhandlingene kommer. Det gjør de alltid. Kommer den for sent, vil mange hate freden.