Dette er en kommentar.
Hver lørdag fremover vil iNyheters featureredaktør Ole Asbjørn Ness skrive en lengre spalte som har fått navnet «Ness på lørdag». Annenhver av disse vil kun være tilgjengelig abonnenter, og da vil han dessuten være tilgjengelig for abonnenter i kommentarfeltet for respons og debatt.
Det skjedde i de dager da Støre fortsatt var landshøvding, at jeg tvitret:
Hva var hensikten min? Jeg ville provosere Palestinakomiteen spesielt og Palestina-tilhengere generelt.
Lik mange Palestina-tilhengere, uttrykte de støtte og begeistring for Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober 2023.
Palestinakomiteens leder, Line Khateeb, har senere uttrykt at det eneste som overrasket henne ved det angrepet var at det ikke kom tidligere og at det ikke ble større. Forøvrig har Palestinakomiteen aldri kritisert Hamas, og nektet å ta avstand fra en organisasjon hvis barbari er grenseløst og planlagt.
Nå ligger Gaza i ruiner, lidelsene for sivilbefolkningen er enorme, da er kanskje tiden inne for at selv Palestinakomiteen burde spørre seg om palestinernes kamp fremover skulle benytte andre metoder?
Bildet var altså en bevisst retorisk provokasjon.
Jeg var dog usikker på hvor mye den ville provosere, mennesker som Sven Egil Omdal, Eivind Trædal og andre av venstresidens yppersteprester hadde nemlig utbasunert at de hadde flyttet til Bluesky, et konkurrerende sosialt medium til Musks X.
Der er diskusjonene angivelig fylt med fun facts, dannelse og visdom, i denne eleverte atmosfæren fritt for høyrevridde nettroll kan komplekse ideer utvikles, og diskursen vil kunne få såpass momentum at ikke et ubetydelig antall av våre felles utfordringer ville kunne bli løst, er det blitt hevdet.
Min frykt for ikke å provosere tilstrekkelig viste seg likevel ubegrunnet.
Venstresidens yppersteprester hadde kun forlatt X på lat. Snarere ligger de på vakt som gjedda i sivet, og så snart de finner en usmakelig tweet så kaster de seg begjærlig over den, og viser den frem på Bluesky som her:
Eller til og med på X som man altså likevel ikke hadde forlatt, LURTE DEG, hyler de nærmest da:
Verre var det at tweeten ble forstått som om at jeg med dette gjorde narr av et folkemord, eller som det ble uttrykt i en av mange poetiske meldinger jeg mottok: «Du ler av barna som ligger i ruinene, og danser på de døde kroppene deres.»
I dette øyeblikk var min tweet i ferd med å bli det man kan kalle et viralt fenomen. Kjente og ukjente boltret seg nå med kommentarer om hva slags vederstyggelig svin jeg var som lo av et folkemord. Dessuten begynte innboksen min å fylles opp med henvendelser fra forskremte venner som ba meg om å slette eller unnskylde tweeten.
Jeg innrømmer: Jeg er gammeldags. Jeg har begrenset tro på nytten av å rope til all verden: Unnskyld, jeg ler ikke av barn som dør! Jeg fryder meg ikke over at betongene regner over deres ubeskyttede legemer! Tilgi meg over at jeg antydet dette!
Min gammeldagshet er villet, og velbegrunnet.
For det første så gidder jeg sjelden å argumentere mot mennesker som åpent og villet bryter mot den for meg viktigste regelen for et saklig ordskifte: Nemlig den at man skal forsøke å forstå motpartens intenderte mening.
Dessuten byr det meg imot å lyve. Jeg unnskylder meg kun hvis jeg mener jeg har gjort noe galt.
Dette strider mot mange PR-rådgiveres råd. Deres instinkt i en storm er at man skal legge seg så flat som mulig og si unnskyld, omforlatelse, tilgi meg, og da gjerne i form av ordsammensetninger som «jeg beklager at dere opplevde min tweet som …», men dette er skinnunnskyldninger. De er ment for å kjøpe tid, i håp om at nyhetssyklusen vil få oss alle til å fokusere på noe annet.
Dessuten vet jeg at å be yppersteprestene innenfor Woke-religionene om unnskyldning, er fånyttes. Woke kan ikke tilgi, og dette eksemplifiseres best ved hvordan Trond Giske nektes tilgivelse år etter år.
Ikke fordi han er den serievoldtektsmannen Dagens Næringsliv gikk på jakt etter, men rett og slett fordi yppersteprestene i Woke mener at «svin» som Giske for alltid skal holdes utenfor menigheten, og etter sin død bør de helst begraves utenfor kirkegården.
Og viktigst, provokasjonen var intendert. Jeg tror nemlig at provokasjoner kan skape fruktbare debatter, ikke minst med litt tid.
Jeg vet at dette er opprørende for mennesker som ser mikroaggresjoner overalt og som leser ethvert innlegg de er uenig i fra hvite middelaldrende menn som et ledd i den rasistiske, patriarkalske strukturen som ødelegger kloden og livet til både urfolk så vel som seksuelle, religiøse og etniske minoriteter.
Dette er også opprørende for våre mest profilerte kommentatorer som tolker sitt samfunnsoppdrag som skribenter til å være et slags smakspoliti hvor de skal definere hva som er innenfor og utenfor.
At disse ble opprørte, var altså som planlagt.
Den viktigste årsaken til at jeg ikke vil beklage er likevel denne: Mitt intenderte poeng var godt: Palestina-aktivister bør ta selvkritikk, og de bør snarest tenke på om de ikke bør finne på andre politiske strategier enn de et Hamas i allianse med Iran har klekket ut.
Jeg mener nemlig at Israel har et mektig våpen som palestinerne nekter å benytte: Israel diskuterer og stemmer seg frem til hva de skal gjøre. Si hva du vil om Israel eller jøder, men selvransakelse er ikke det de mangler.
Jeg vet selvransakelse byr Palestinakomiteen spesielt og norsk venstreside generelt imot.
Mange av dem er nemlig fanget i den mest banale av alle dikotomier, den som deler verden i de undertrykte og undertrykkerne. I deres verden er palestinerne undertrykte, og som ofre kan man kun i ytterst begrenset grad stilles til ansvar for sine handlinger, alt palestinere gjør er kun instinktive reaksjoner mot undertrykkernes – Israel, USA, Vesten og Ness – sine bestialske metoder. Kun hvis undertrykkerne blir fjernet, f.eks. gjennom en global intifada, revolusjon eller at Rødt får flertall ved et valg, så vil det kunne bli varig endring.
Denne dikotomien tvinger dem dessuten til å måtte fremstille Israel som minst like ille som nazistene, hvis ikke er brått Israel fritatt for moralsk ansvar, ifølge deres egen forkvaklede logikk.
I ytterste konsekvens kan man dermed si at den gang «the flood of Al Aqsa» som Hamas døpte angrepet sitt den 7. oktober. blir kraftig nok, da vil kloden være berget.
Jeg er altså uenig. Dette er en stupid strategi. Det er en ond strategi. Det er en strategi som gjør at palestinere vil ende opp som tapere selv hvis de mot formodning en gang skulle vinne.
Det er en strategi som har ført til et Gaza i ruiner og titusenvis av døde palestinere.
Men sinnet min tweet skapte var etterhvert ikke kun rettet mot undertegnede. Vreden ble nå også rettet mot de som noensinne hadde hatt noe med Ness å gjøre.
Den fremste av disse var stakkars Nils August Andresen, ansvarlig redaktør i den borgerlige nettavisen Minerva som hadde prestert å kåre podkasten Ness til årets podkast.
En oppvakt leser vil kanskje undre seg over hva en tweet sier om innholdet i en podkast, og vil tenke at podkaster må vurderes som podkaster, og tweeter som tweeter, men denne leseren har i så fall ikke forstått hvordan det nye presteskapet opererer: Hvis en persons tweet er uren, så er også hans podkaster urene, og alle som har hatt noe med den urene å gjøre, er selv blitt urene, med mindre de vasker sine hender og lover bot og bedring i full offentlighet.
Stakkars Nils August Andresen måtte derfor forsøke å forklare hvorfor han både mente at min tweet var usmakelig, angivelig den siste i en lang rekke usmakelige tweets, mens mine podkaster var gode. Han opplevde at å forklare noe for mennesker som ikke vil forstå, er en krevende oppgave.
Vreden nådde også en av yppersteprestene selv, nemlig nevnte Eivind Trædal, som ble livredd og på Facebook inviterte til ettertanke om hvor klokt eller uklokt det hadde vært av ham å gjeste podkasten Ness, og hvor det etterlatte inntrykket var at dette ikke var så klokt, før han så igjen helte til kanskje å skulle gjeste podkasten enda en gang, før han nå synes å ville unngå podkasten igjen.
For øvrig druknet Ness nå nesten i en sky av tilbakemeldinger. Noen av de mest originale kan nevnes. En frilansskribent skrev at jeg var et avskyelig menneske, dessuten kjente han meg ikke, men han ville gjerne bli varslet når jeg ba om unnskyldningen han forventet. Han får smøre seg med tålmodighet til helvete fryser over.
En utenrikspolitisk forsker kunne gledesstrålende fortelle at han nærmest selvfølgelig hadde takket nei til podkasten Ness, men unnlot å fortelle at han hadde foreslått at jeg inviterte en nær kollega isteden. Et kvinnemenneske jeg kun har møtt på sosiale medier la ut en lengre utredning om Ness kunne lage både fæle tweets og gode podkaster samtidig?
Mon det.
I Bluesky gikk debatten varm om hva slags straff som var passende for meg, og Havforskningsinstituttets eget nettroll i fast stilling meldte seg på:
Selv følte jeg at mine kritikere nå utgjorde en broket skare. En del av dem er antisemitter for hvem enhver venn av Israel er en selvsagt vederstyggelig, og hvor enhver sionist er en de facto støttespiller for apartheid og drap.
For dem var min tweet en bekreftelse.
Andre var gamle uvenner som nå fant at tiden var inne for å dytte Ness under bussen.
Andre var mer tilfeldige personer som etter å ha fått sin daglige dose ribbefett og pinnekjøtt, fant tiden for å hylle julens budskap ved å fordømme Ness.
Et slags foreløpig toppunkt, eller lavmål, ble satt da Aftenpostens kommentator Synnøve Vereide Trampe kommenterte tweeten nyttårsaften, men da hadde Ness blitt en så ufyselig karakter at han i likhet med Voldemort ikke kunne nevnes ved navn.
Hva tenker jeg så om alt dette?
Det var en nokså god tweet. Jeg fikk frem at selv om Palestinakomiteen, Amnesty og Eivind Trædal roper om et pågående folkemord i Gaza, så finnes det noen, herunder undertegnede, som mener det er en absurd, løgnaktig påstand.
I Gaza er det siden Hamas startet krigen angivelig født flere barn enn det som er blitt drept. Å hevde at Israels militærmakt som knuste Hezbollah i løpet av noen måneder, skulle ha som intensjon å utslette alle palestinere i Gaza, selve definisjonen av folkemord, er absurd.
La meg dvele ved dette. Jeg tror nemlig noe av årsaken til forbitrelsen tweeten skapte ligger i meningsforskjellen mellom de av oss som mener at det pågår et folkemord i Gaza, og de av oss som mener at det ikke pågår et folkemord i Gaza.
Velvillig fortolket kan jeg da forstå forbitrelsen min tweet skapte. Jeg fleiper, mens gasskamrene fylles.
En forferdelig fyr.
Men jeg mener altså ikke at det pågår et folkemord i Gaza. Tvert imot mener jeg at bruken av ordet folkemord om krigen i Gaza er antisemittisme og jødehat i praksis. Husk at begrepet folkemord (genocide; av gresk genos: folk og latin cide: drap) først ble benyttet av den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin i 1944, nettopp for å få frem det nye og spesielle ved nazistenes handlinger. Dette var noe annet og mer enn en krig med sivile lidelser, uansett hvor grusomt krig er.
Hvis påstanden om at Israel bedriver et folkemord i Gaza er sann, så er også følgende sant: Israel, en av verdens mektigste militærmakter, har helt siden kort etter 7. oktober ønsket å utslette alle palestinere i Gaza, eller i det minste fordrive dem derfra.
Men de gjør det ikke.
Isteden slipper de inn nødhjelp og helsepersonell, alt for lite ifølge mange, men utvilsomt mer enn ingenting.
Israel vil altså utslette palestinerne i Gaza, de kan utslette palestinerne i Gaza, men de gjør det … ikke.
Israel er et teknologisk avansert og utdannet land, svært mye mer avansert sted enn andre folkemord-regimer før dem som Nazi-Tyskland eller Hutu-regimet i Rwanda.
I løpet av 100 dager ble omlag 1 million mennesker drept i folkemordet i Rwanda.
Da Hitler ga ordre om å få fart på Holocaust sommeren 1942, skal hele 1,5 millioner jøder ha blitt drept i løpet av de påfølgende 100 dagene, en drapsrate på 15 000 om dagen. Kun 37 av 772 norske jødene som ble arrestert av norsk politi og deportert overlevde.
I løpet av fem dager overgikk de drapstallene samtlige drepte i Gaza til nå, i skrivende stund er de omlag 50 000. Et grufullt tall, men som folkemordere å regne er altså Netanyahu-regimet likevel som trege amatører å regne.
Dette betyr ikke at det ikke er grunn til å kritisere krigføringen i Gaza.
Mange ord kan brukes om den: Den kalles for ond, for barbarisk, for terror, for krigsforbrytelser, for ødeleggende, for grusom, det kan hevdes at en slik langtrukken krig er tortur og et overgrep mot sivilbefolkningen.
Et annet ord man kan bruke om dette er at det er en krig.
Kriger er, ihvertfall i de tilfellene jeg kjenner til, grufulle, redselsfulle hendelser.
Det ordet jeg mener man ikke kan bruke om konflikten i Gaza er altså folkemord.
Tvert imot er bruk av begrepet folkemord om det som skjer i Gaza er et uttrykk for ett av to.
I mange tilfeller er det en refleksiv gruppetilhørighet. Hvis stammens institusjoner, f.eks. Palestinakomiteen og Amnesty, hevder at det er et folkemord, så er det ikke så mye å tenke etter, men først og fremst noe man må kjappe seg å gjøre noe med.
I andre tilfeller, som i både Amnesty og Palestinakomiteens tilfelle, så er motivet et annet. Her er man så fanget av den før nevnte dikotomi offer-undertrykker, at med mindre Israel og den jødiske staten blir malt like ille som nazistene, så kan man ikke fordømme den.
Dette kommer til uttrykk i absurde kronikker som den dramatiker Finn Iunker nylig skrev i Klassekampen, hvor han hevdet at Israel bedriver et «permanent folkemord»: De dreper og vil utslette hele tiden, men vil aldri lykkes med andre ord.
I den grad man her legger en annen standard til grunn for Israel, enn for andre land, er man over i antisemittisme. Den grensen mener jeg både Iunker, Amnesty og Palestina-komiteen har krysset for lengst.
Mange nordmenn fnyser over beskyldninger om antisemittisme. Det de bedriver er anti-sionisme og Israel-kritikk, angivelig noe helt annet.
Igjen er jeg uenig. Antisemittisme og jødehat er en av de dypeste, mørkeste og mest kraftfulle strømningene i Vestens idéhistorie.
Hvis man lurer på om antisemittisme er et problem i Norge i dag, bør man ta en titt på vaktholdet rundt den jødiske barnehagen i Oslo.
Norske jøder må tåle å leve med permanente drapstrusler mot sine barn.
Vi ville ikke latt dette ramme noen annen norsk minoritet.
Økende antisemittisme er dessuten ikke kun er et problem for jøder. Snarere tror jeg jødene igjen har rollen som kanarifugler i gruven. Den økende antisemittisme bærer bud om økt konfliktnivå og krevende tider for oss alle.
Vit dette: Jeg forbeholder meg retten til å kødde med og provosere hver eneste antisemitt jeg ser. Jeg forventer ikke at de vil ta det med et smil, historisk sett så er det vanskelig å finne større jævler enn antisemitter, og det gjelder selv om de ikler seg et palestinskjerf, og later som om de er helt vanlige bystyremedlemmer for Rødt. Ja, jeg tenker på Sofia Rana, for eksempel. I Norge vet alle at antisemittismen øker, men ingen toneangivende medier tør peke på en eneste antisemitt. Det er skremmende.
Men min tweet oppnådde enda mer enn det. Jeg har lenge hevdet at Aftenposten er blitt stedet gode penner drar for å sløves og svinne hen; Kjetil Alstadheims stadig mer tannløse tekster siden han forlot DN for Aftenposten, er kun et eksempel.
Synnøve Vereide Trampes var som kommentator i Dagsavisen en stjerne på den fattigslige norske kommentatorhimmelen.
Men hennes kommentar nyttårsaften om kulturkrig og kanselleringer, tyder på at viruset med anemisk politisk korrekthet og uutsigelige forutsigbarhet som preger Aftenpostens kommentatorer, nå har infisert også henne.
Hun skriver om min tweet blant annet: «Noen tror imidlertid at ytringsfrihet = grønt lys for å oppføre seg som en idiot.»
Her viser hun så et bilde av min tweet, men uten å ville nevne meg som opphavsmann, i en tekst om at kansellering er på retur vil hun altså ikke nevne mitt eller iNyheters navn.
Det er morsomt.
Hennes konklusjon om min tweet: «Morsomt? Vel, jeg har ennå ikke hørt noen le av dette. Hverken folk som tilhører venstre- eller høyresiden, de korrekte – eller de mindre korrekte.»
La meg minne Trampe om to banaliteter.
For det første er det ikke lyd på Twitter, Trampe. Man finner ikke ut om tweets slår an ved å lytte eller ved å gjennomføre spørreundersøkelser i juleselskaper. Isteden har man på X noe som heter «likes». Oversatt til norsk betyr dette om de liker eller bifaller. Og i skrivende stund har den nevnte tweeten 555 likes, Trampe.
Mitt andre poeng er viktigere.
Trampe skriver at ytringsfrihet ikke er grønt lys for å oppføre seg som idiot.
Jo, Trampe og alle andre: Jeg forbeholder meg retten til å oppføre meg som idiot i spaltene og på X, både i dine og andres øyne.
Jeg vil til og med hevde at hvis idiotiske ytringer skulle bli forbudt, så ville selve Aftenpostens eksistens være truet. Ihvertfall avisens dekning av klima- og energipolitikk, eller av statsfinanser og innvandring.
Trampes ønske om å forby idiotiske ytringer, vil bety et slags arbeidsforbud for hennes sjef Kjetil Alstadheim, hvis min standard for idioti skulle legges til grunn.
Eller for å si det med norske palestinatilhengere; Den enes terrorist, er den andres frihetskjemper. Jeg vil ikke trekke det så langt, men jeg vil hevde at Aftenposten og Synnøves Vereide Trampes idioter kan være andres vismenn, og omvendt, og over tid blir det gjerne tydelig for oss alle hvem som er vis, idiot, terrorist eller frihetskjemper.
Hvis debatten får gå fritt, og en «idiotisk» tweet tillates her og der.
Konklusjon: Bra jobbet, Ness! Du slo et slag og tullingene, anitsemittene, fiendene og gruppetenkerne reagerte enda litt dummere enn forventet.
God lørdag og godt nytt år, kjære lesere!