Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Kort tid etter sprengningen av Nord Stream-gassrørledningene i slutten av september i fjor rykket myndighetene i flere land ut og erklærte at de ville sette i gang etterforskning av saken. Selv Nato gikk ut med sin talskvinne, Oana Lungescu, som sa at organisasjonen ville etterforske det som var en sabotasjehandling. Og USAs utenriksminister, Antony Blinken, slengte seg med på etterforskningstoget. Danske, tyske og svenske myndigheter sa de ville samarbeide om etterforskningen. Russland ba om å bli tatt med, men fikk avslag.
Etter hvert som vinteren skred fram, ble det, ifølge mediene, klart at noe etterforsknings-samarbeid mellom Danmark, Sverige og Tyskland ikke kom i stand. En erklæring fra den tyske regjeringen i midten av oktober gjorde det klart at de ikke ville være med i noen felles etterforskning. Hvorfor, ble det ikke gitt noen forklaring på, men Tyskland ville dele resultatene av sin gransking, sa en representant for den tyske regjeringen. Det tyske magasinet Der Spiegel, med anonyme kilder som grunnlag, skrev at svenskene ikke ønsket å dele resultatene av sin granskning fordi resultatene var for sensitive.
Russerne på sin side klagde over at de ikke ble tatt med på den danske og svenske etterforskningen. Den russiske politikeren Igor Ananskikh sa, ifølge den svenske avisa Expressen, at sabotasjen bevisst ble utført i svensk og dansk farvann for å holde russerne utenfor. Og i kort tide etter hendelsene i Østersjøen, ba Russland om at FNs sikkerhetsråd skulle drøfte det som da ble kalt Nord Stream-lekkasjene.
I slutten av september kunne det tyske magasinet Der Spiegel, igjen med henvisning til anonyme kilder, fortelle at den tyske regjeringen om sommeren hadde fått tips fra den amerikanske etterretningsorganisasjonen, CIA, om et mulig angrep på Nord Stream-ledningene. Den polske statsministeren, Mateusz Morawiecki, var bare noen dager etter ”lekkasjene” kjapt ute og erklærte at her var det klart og tydelig sabotasjehandlinger som lå bak.
Tapte 50 milliarder
Og det var mange som raskt samstemte med den polske statsministeren, for like etter ”lekkasjene” ble det ganske fort fastslått at gassrørledningene var blitt utsatt for sabotasje. Svenskene var de som gikk mest aktivt ut og sa at de ville granske saken. Og i månedsskiftet november/desember sa den svenske etterforskningslederen, Mats Ljungquist, at de visste hva som hadde skjedd, hva slags sprengstoff som var benyttet, og at eksplosjonen hadde skjedd på utsiden av ledningene. Han sa ikke noe om hvem som stod bak sprengningen, men opplyste at det avanserte analysearbeidet ville fortsette for å kunne trekke enda sikrere slutninger om eksplosjonen.
Professor Hans Liwång ved Försvarshögskolan mente at de beslagene og funnene som svenskene hadde gjort, kunne peke i retning av hvem det var som stod bak sabotasjen, som har kostet eierne av ledningene milliarder på milliarder av kroner.
Siden det svenske etterforskningsutredningen har det vært taust, og man kan lure på hva tausheten skyldes. Det er ikke vanskelig å tro at tausheten også vil dominere i fortsettelsen, for det virker ikke som om interessen er særlig stor for å finne ut hvem som utførte sabotasjen mot gassledningene Nord Stream 1 og 2.
Nord Stream 2 kom ikke i drift før sprengningen fordi den tyske forbundskansler Olaf Scholz, noen dager før Russland invaderte Ukraina i februar i fjor, stanset ferdigstillelsen av rørledningen. Og utpå vinteren i 2022 ble det konkurs for selskapet som driftet rørledningen, Nord Stream 2 AG. Eieren av Nord Stream 2 AG, var russiske Gazprom med 51 prosent av aksjene. Det tyske selskapet Wintershall DEA var en av minoritetseierne med 15,5 prosent av aksjene, og selskapet skal ha tapt over 50 milliarder kroner på engasjementet sitt.
Det ble utpå året i fjor lagt begrensinger på gasstransporten gjennom Nord Stream 1, og midtsommers var det full stans i gassleveransen. Da russerne minsket tilgangen på gass, gikk gassprisene i været. Det finskeide, tyske energiselskapet Uniper, måtte ut på markedet og kjøpe dyr gass for å kunne oppfylle sine leveringsavtaler i Tyskland. Avtalene var inngått til lave markedspriser før prisoppgangen, og i løpet av de ni første månedene i 2022 tapte Uniper 40 milliarder euro, ca 400 milliarder kroner, et de største tapene i tysk næringslivs historie, ifølge Financial Times. Uniper kom på konkursens rand, men den tyske staten berget selskapet fra konkurs med en redningspakke på ca 350 milliarder kroner. Oppkjøpet av Uniper fra finske Fortum ble godkjent av EU-kommisjonen.
Biden: – Vi stanser Nord Stream
Da den tyske forbundskansler Olaf Scholz besøkte Washington før den russiske invasjonen i Ukraina i fjor vinter, var Nord Stream 2 et viktig tema i møtet med USA-president Joe Biden. Det var også i forbindelse med dette møtet at Biden kom med en erklæring om at USA ville stanse Nord Stream 2 dersom Russland invaderte Ukraina. På spørsmål fra en journalist om hvordan USA skulle gjøre det, svarte Biden at det skulle de nok få til. Og noen dager før den russiske invasjonen i Ukraina, stanset Scholz arbeidet med å fullføre gassrørledningen. Uttalelsen til Biden ble selvsagt trukket fram etter Østersjø-eksplosjonene i september og ført som belegg for at det var USA som stod bak sabotasjen.
Slik det er vanlig når man ikke finner forklaring på store ulykker og hendelser, dukket den ene (konspirasjons-) teorien etter den andre opp i kjølvannet av gassrør-sprengningene i Østersjøen nord og øst av den danske øya Bornholm. Russerne var meget kjapt ute og sa det var Storbritannia som stod bak, og at selve sabotasjen ble utført av britiske soldater fra marinebasen Olavsvern i Troms i Norge. Britene avfeide påstandene. Det samme gjorde USA med påstandene om at USA stod bak, og fra Kreml i Moskva ble påstander om at Russland hadde utført sabotasjen, avvist som absurde.
Fra tysk side ble det påpekt at vannet som var lekket inn i rørledningene, måtte fjernes ellers ville rørene korrodere etter ganske kort tid, og dermed bli ubrukbare til gasstransport. Det russiske eierselskapet, Gazprom, erklærte at de ville inspisere rørene og sette i gang istandsetting. I ettertid ser det ikke ut til at Gazprom har gjort noen innsats verken med inspeksjon eller istandsetting av rørledningene.
Les også: iNyheter #5 Helge Lurås kommenterer SABOTASJEN
Tausheten om etterforskningen etter alt oppstyret like etter sabotasjen, kan tolkes på flere måter. Den ene er at etterforskere ikke har kommet fram til hvem som utførte sabotasjen, eller at etterforskningen har gitt resultater som er for politisk følsomme til at de kan offentliggjøres. Dette kan også tenkes at, for eksempel Sverige, ikke er kommet til veis ende i sin gransking av saken, at det med andre ord gjenstår en del etterforskningsarbeid.
Det som er helt sikkert, et at det landet eller de aktørene som måtte stå bak sabotasjen, vet hvem som utførte den. Og det er gode grunner til at også vestlig etterretning vet det, uten at det derfor skal være sagt at det var vestlige aktører som utførte operasjonen. Om man på vestlige side vet hvem som stod bak, kan det være ”gode grunner” til at de ikke vil opplyse hvem som iverksatte sabotasjen.
Et vell av spekulasjoner
Eksplosjonene i Østersjøen brakte som sagt et vell av spekulasjoner. Det ble i mediene blant annet vist til at britiske fartøyer, et amerikansk amfibiefartøy og flaggskipet til den sjette amerikanske flåten i fjor sommer deltok i en øvelse i det aktuelle sprengningsområdet. Det amerikanske amfibiefartøyet var sammen med to andre fartøyer tilbake i Østersjøen i august/september. De kom da fra Polen. Det amerikanske amfibiefartøyet forlot Østersjøen 22. september, bare noen dager før sprengningen. De som er tilhenger av teorien om at USA stod bak, vil selvfølgelig trekke fram disse skipsbevegelsene.
Den svenske avisen Dagens Nyheter meldte den 30. september at to eller flere svenske marinefartøyer var i området øst for Bornholm 22.-24. september i nøyaktig den samme posisjonen der sprengning skjedde to dager senere. Den svenske marinen bekreftet avisens opplysninger, og på spørsmål om hva skipene gjorde der, fikk avisen som svar at det var hemmeligstemplet informasjon.
Det amerikanske teknologitidsskiftet Wired har analysert satelittbilder fra selskapet SpaceKnow, tatt over Østersjøen i dagene fram mot 26. september da eksplosjonene inntraff. Ifølge Wired passerte to mørklagde skip få kilometer fra Nord Stream 2-ledningen kort tid før eksplosjonen med det påbudte skipsidentifiseringssystemet AIS avslått. Skipene var langt fra de eneste i området fram mot eksplosjonstidspunktet. Bilder tatt av Spaceknows viser 25 skip i området, men bare to av dem hadde slått av AIS-utstyret.
Polen har vært sterk motstander av gassledningen Nord Stream 2. Noen dager etter eksplosjonene utenfor Bornholm twitret den tidligere polske utenriks- og forsvarsminister, Radoslaw Sikorski ,”Thank you USA”, ledsaget av flyfoto fra gasslekkasjen. Twitter-meldingen ble senere fjernet på grunn av sakens følsomme karakter. Uttalelsen gjorde at tilhengerne av teorien om at USA stod bak, fikk vann på mølla.
De ovenfor nevnte observasjonene blir selvsagt trukket fram fordi noen mener at de kan ha noe med eksplosjonene å gjøre. Og det kan de selvsagt, men de kan også ha null betydning og sammenheng med sprengningene. Det som kjennetegner de observasjonene som er gjengitt i mediene, er at ingen av dem ser ut til å ha blitt gjort på selve gjerningsstedet rett før eller etter at eksplosjonene skjedde. Og det kan være bakgrunnen for teorier som går på at sprenglegemene kan ha blitt festet på gassrørledningene før, og kanskje i god tid før eksplosjonene ble utløst. I tilfelle det er riktig, måtte eksplosjonene ha blitt utløst av elektroniske signaler eller at utløsningen kan ha vært tidsinnstilt. Hvis eksplosjonene ble utløst av elektroniske signaler, er et spørsmål hvor kort eller lang avstand som trengs for å få slike bomber til å eksplodere. Dette er noe eksperter kan si noe om, men ingen har sagt noe om det. Ingen uttalelser om saken er ikke publisert i massemediene.
Danmark med full kontroll
For en lekmann høres det lite sannsynlig ut at sprengladningen kunne ha blitt utløst av signaler fra en satellitt eller fra lang avstand. Uten å ha noe peiling på hva slags mekanismer som kan brukes i slike tilfeller, er det neppe for dristig i mene at det og de som kan ha utløst et slikt signal, måtte ha vært nærmere enn Washington eller Moskva eller avstanden fra en satellitt i bane rundt Jorda. Sprenglegemene, som i tilfelle skulle fås til å eksplodere med elektroniske signaler, befant seg anslagsvis 80 meter under havoverflaten, noe som vel krever spesielt sterke signaler og spesielt utstyr?
Om det nå skulle være slik at sprengningen var et resultat av en operasjon utført av amerikansk eller britisk etterretning fra skip som gikk inn og ut av Østersjøen, så måtte de ha passert danske streder som Øresund. Ble operasjonen utført av skip og mannskaper som kom inn i Østersjøen vestfra, kan man tenke seg at operasjonen ikke var samordnet på Nato-plan, og at alle Nato-landene derfor ikke var informert. Land som USA og Storbritannia har en lang og fyldig tradisjon for å utføre etterretnings- og militæroperasjoner alene uten å informere sine allierte.
Dansk etterretning har antagelig total kontroll med skipstrafikken gjennom de danske stredene, både det som beveger over og under vann. Og de vil også kunne kjenne identiteten til alle skip som passerer inn og ut av Østersjøen. Det er også god grunn til å tro at svenskene på sin side av Øresund har kontroll med skipstrafikken, på nivå med danskene. Hvis sabotasjen ble utført av folk på skip som kom inn i Østersjøen utenfra, er det sannsynlig at danskene og kanskje også svenskene har kunnskap om hvem som utførte sabotasjen, men at de ikke vil si hvem det var. Og grunnen til det kan være at Danmark er Nato-medlem, mens svenskene har søkt om Nato-medlemskap. Begge deler gir god grunn til å holde kjeft.
Hvis sabotasjen var en samordnet Nato-operasjon, ville danskene ha vært informert på forhånd, og de har derfor enda bedre grunn til ikke å gå ut med opplysninger om operasjonen. En samordnet Nato-operasjon ville også ha betydd at Tyskland og Polen sannsynligvis var forhåndsinformert, og at de av samme grunn forholder seg tause. Men nå har det, som før sagt, ikke vært helt taust fra Polen. Radoslaw Sikorskis twittermelding kan indikere at Polen ikke var informert dersom det var Nato som gjennomførte operasjonen. Men Sikorski er ikke lenger med i den polske regjeringen, og det svekker sannsynligheten for at han var informert dersom Nato stod bak. Den polske statsministeren, Mateusz Morawiecki, var kjapt ute og sa at lekkasjene fra rørledningene var resultat av sabotasje, noe som kan indikere at han visste hva som var foregått, men uttalelsen kan også være et tilfeldig blinkskudd.
Russiske motiver
Det er også andre forhold som peker i retning av at sprengningene i Østersjøen ikke har vært en samordnet Nato-operasjon. En slik felles operasjon ville øke sjansen for at opplysninger om operasjonen lekket ut. Det er ikke uten grunn at ”need to know” er et hevdvunnet prinsipp i etterretningsverden. Hvis sabotasjen var en vestlig etterretningsoperasjon, tyder det på at den ikke var samordnet i Nato, og at USA eller Storbritannia alene gjennomførte den, eller at de samarbeidet om den. Men om dette var tilfelle, gir den danske kontrollen med Øresund og nærområdene i Østersjøen god grunn til å tro at dansk, men også at svensk etterretning med sine kunnskaper om sine nærområder i Østersjøen, vet hvem som stod bak.
Det er dog ikke bare Danmark og Sverige som har god oversikt over det som skjer i Østersjøen. Russerne driver et omfattende etterretningsarbeid i dette innlandshavet og har kanskje bedre oversikt enn Danmark, Sverige, Polen og Tyskland. En god kontroll og oversikt gir russerne muligheter for å gjennomføre aksjoner i Østersjøen, kanskje bedre muligheter enn danskene, svenskene, polakkene og tyskerne. Ser man bort fra USA, Storbritannia og Nato, står dermed Russland igjen som aktøren.
Hva slags motiv Vladimir Putin & co i tilfelle skal ha hatt, har det vært spekulert mye på. Noen har trukket fram at en sprengning av gassrørledningen ville skape mistanke og strid mellom partnerlandene i Nato og særlig mellom USA og Tyskland. En splid mellom Nato-landene tjener Russland, som fører krig mot Ukraina, et Ukraina som mottar våpen fra Nato og som er avhengig av våpenstøtte for å fortsette motstandskrigen.
Det russiske energiselskapet Nord Stream 2 AG erklærte seg i fjor konkurs etter den tyske stansen i sluttføringen av arbeidet med rørledningen. Hovedeieren av Nord Stream 2 AG, russiske Gazprom, har tapt milliarder av kroner på konkursen. Det samme har minoritetseierne og de selskapene som var med på å finansiere byggingen av rørledningen, deriblant Shell.
Milliard-neve med Euro
Gazprom har tapt, men også tjent store penger på de økte gassprisene i kjølvannet av nedstengningen av Nord Stream 1 og sprengningene av begge rørledningene. Men de økonomiske klagesangene er kommet fra de vestlige selskapene som var inne i den russiske gasshandelen og ikke fra Gazprom, som har den russiske staten i ryggen. Og til tross for Vestens økonomiske sanksjoner mot Russland, ser det ut som om russisk økonomi klarer seg bedre enn den tyske, der det rår krisestemning på grunn av de økte gassprisene etter at Russland sjaltet ut gassleveransene. De økte gassprisene har skapt en form for økonomisk panikk i Vest-Europa og dessuten rivninger mellom Nato-land og mellom EU og USA. Man skal ikke se bort fra at dette var noe man i Russland forutså, ønsket og regnet med.
De økonomiske tapene til Gazprom betyr neppe noe for Putin & co i forhold til betydningen av den krigen de fører i Ukraina og konflikten med Nato. Større ting er på gang enn tap av noen skarve never med euro-milliarder. Gazprom har ikke vist så mye engasjement når det gjelder istandsetting av rørledningene, og selskapet ser heller ikke ut til å ha presset særlig på i etterforskningen av sabotasjen.
Det behøver ikke å være noen indikasjon på at Russland stod bak sabotasjen, men det svekker heller ikke mistanken mot at det var Russland som gjennomførte den. Men hvem som egentlig stod bak, er det i dag vanskelig å slutte seg til. Det er heller ingen som ser det som sin oppgave å legge fram slik opplysninger på bordet. Og det skjer kanskje ikke før arkivene i London, Moskva og Washington en gang åpnes for de som ønsker svar på spørsmålet. Men før den tid kan det tenkes at noen ønsker å plapre, som det heter i visse miljøer.