Høyrepopulistiske partier er på frammarsj over hele Vesten.

I noen land sitter de med regjeringsmakten, slik som i Italia, Ungarn og i USA. I andre land, som i Østerrike og Frankrike, er disse partiene størst, men er foreløpig uten regjeringsmakt fordi de etablerte partiene ikke vil slippe dem til i den politiske ledelsen.

Etablissementet har ilagt høyrepopulistiske partier politisk karantene, eller en cordon sanitaire som det kalles, en ordning som kan føres tilbake til gamle europeiske bestemmelser for å hindre spredning av pest.

Og det er pest-assossiasjonene som det politiske etablissementet trekker fram når de høyrepopulistiske partiene omtales. Det de frykter skal ramme land utsatt for den høyrepopulistiske ”pesten”, er rasisme, nazisme, fascisme, fremmedfrykt og diskriminering av de millionene som har tatt seg inn, og som vedblir å ta seg inn i vestlige land, der de setter rekorder i knivdrap og står for en stor del av kriminaliteten.

Immigrantene drar også med seg en klanstruktur, som i liberale, vestlige regimer, får utvikle seg ganske fritt. I et land som Sverige sørger kriminelle klaner for at det stadig settes nye rekorder i drap, også brannstiftelser og eksplosjoner med sikte på å likvidere folk.

Klanene er gjennom illegal økonomi og hvitvasking av penger blitt en alvorlig autoritets-konkurrent til den svenske staten ved at klanene danner enklaver med begrenset adgang for svenske myndigheter og andre ”inntrengere”.  

Det største sjokket for det politisk korrekte etablissementet i vestlige land kom med Donald Trumps seier i presidentvalget i USA. Med en ny president i Det hvite Hus skal vanlig fornuft, ifølge Trumps innsettelsestale, komme til heder og verdighet igjen.

Trumps tale om sunn fornuft kan gjerne ses på som essensen i det høyrepopulistiske budskapet. Og dette budskapet preges ikke akkurat av en liberal politikk og en vestlig rettighetstenkning som omfatter hele verden. Trump & co legger derimot vekt på velferden og rettighetene til de innfødte i eget land. De mener at vestlig og politisk korrekt rettighetstenkning favoriserer millionstrømmen av immigranter slik at de kan benytte seg av de vestlige initierte asylkonvensjonene og menneskerettighetsreglene for å få opphold i land som USA, og Vest-Europa, kan man legge til.

For å illustrere hvordan den vestlige liberaliteten oppfattes ute i verden av potensielle immigranter, faller ei historie i meg hu som jeg har hørt av kona til en god venn av meg med bopel i et land i Sør-Amerika. Under en sammenkomst i hovedstaden i dette landet kom hun i snakk med en afrikaner som spurte hvor hun kom fra. ”Jeg er fra Norge”, sa hun og et stort, varmt smil fylte ansiktet til afrikaneren, som sa: ”Jo, der har jeg bekjente og slekt som sier at Norge er et meget godt land å reise til, for der får alle som kommer, god lønn av staten, og dit vurderer jeg også å dra”.

ARBEIDERPARTI UTEN SOSIALISME

Framgangen for høyrepopulistiske partier i Vesten er noe som engasjerer hjernevinningene til den samfunnsvitenskapelige delen av akademia, og det skrives doktorgradsavhandlingen for å forklare det som skjer.

En av forklaringene på populismens vekst og framgang tar nettopp utgangspunkt i den massive immigrasjonen av mennesker fra den utenom-vestlige verden. Andre forklaringer går på at den ledende, administrative samfunnsklassen i vestlige land ikke lenger appellerer til store deler av arbeiderklassen. Denne klassen føler seg forrådt av de politisk korrekte, administrative elitegruppene. Disse gruppene har en slags venstreradikal valør og er en viktig del av velgergrunnlaget til de etablerte og regjeringsførende partiene.

I Norden har de sosialdemokratiske partiene mye av sin oppslutning fra ansatte i offentlig sektor, men disse partiene har i de siste decenniene mistet en god del av sine arbeidervelgere. Arbeidsfolk stemmer nå hovedsakelig på høyrepopulistiske partier. Og som lederen for det populistiske partiet Sannfinnene i Finland, Timo Soini, sa da partiet i 2023 ble med i den finske regjeringen: ”Vi er et arbeiderparti uten sosialisme”. Som deltaker i den finske regjeringen er Sannfinnene kommet innenfor den ”cordon sanitaire” som etablissementet har reist mot den høyrepopulistiske ”pesten”.

 ”Arbeiderpartiene” i Vesten har vært med på den omfattende globaliseringen av økonomien i de siste 30-40 årene, der vestlig industri er flyttet til utenomvestlige land, som Kina. Takket være blant annet vestlige investeringer og en statsregulert kapitalisme er Kina i ferd med å gå forbi og utkonkurrere vestlig land.

De politisk korrekte elitenes manglende støtte hos arbeidere og det som populistene kaller folket, førte for noen år siden til De gule vestenes omfattende anti-elite-demonstrasjoner i Frankrike, til protester og demonstrasjoner fra lastebilsjåfører i Canada mot forfatningsstridige covid-regler, og ikke minst til Brexit i Storbritannia og til Donald Trumps seier i presidentvalget nå i høst. I kampanjen for Brexit hadde det populistiske partiet UKIP, under ledelse av Nigel Farage, en stor og kanskje avgjørende betydning.

 POPULISTISK STATSMINISTER I ØSTERRIKE

Brexit og Trump-seieren i USA er en prestasjon når man tenker på høyrepopulistenes vilkår i andre vestlige land som Frankrike, der Rassamblement National blir holdt utenfor enhver regjering. I Sverige har Sverigedemokraterna aller nådigst fått lov til å støtte høyre-regjeringen i landet uten å ha regjeringsmakt. I Østerrike ble det populistiske Frihetspartiet det største partiet i valget sist høst. Det var et valg som har skapt mye bry for det politisk korrekte etablissementet, men det ser nå ut til at pestkarantenen mot partiet er i ferd med å åpnes. Og det ligger an til at partileder Herbert Kickl blir statsminister etter at president Alexander van den Bellen har gitt opp motstanden mot å la demokratiet i Østerrike råde.

 Situasjonen i Østerrike ligner på den som oppstod da Geert Wilders frihetsparti vant valget og ble det største partiet i Nederland i 2023. Peststempelet på det nederlandsk frihetspartiet var så sterkt at det tok måneder før landet fikk stablet en koalisjonsregjering på beina med Frihetspartiet som part. Betingelsen var Wilders ikke skulle være med i regjeringen, selv om han er leder for landets største parti.

I koalisjonsregjeringer virker det som om de høyrepopulistiske partiene ikke får særlig gjennomslag for politikken sin, selv om de er størst. Dog kunne Wilders nylig erklære at Frihetspartiet hadde fått gjennomslag for det som kalles Vest-Europas strengeste asylpolitikk.

I Italia er Giorgia Meloni, leder av det populistiske partiet, Fratelli d’Italia, statsminister i en koalisjonsregjering. Det er ikke bare koalisjonen med andre partier som setter grenser for den politikken Fratelli d’Italia ønsker å føre, partiet har også landets rettssystem mot seg. Det ble klart da en domstol i Italia for en stund siden underkjente Melonis forsøk på å sende immigranter, som er ukvalifiserte for å få asylopphold, til en asylant-leir i Albania, opprettet av de italienske myndighetene.

Det siste historien i føljetongen om Melonis ”kamp” mot sine egne myndigheter, er at påtalemyndigheten i Roma har innledet etterforskning av henne og to statsråds-ansatte etter at Italia utvist den libyske generalen Osama Njeem Almasri som er ettersøkt av Den internasjonale straffedomstolen i Haag. 

I Tyskland skal det være valg til den tyske folkeforsamlingen i slutten av februar. Det høyrepopulistiske partiet, Alternativ für Deutschland (AfD), vokser på meningsmålingene. Frykten for at AfD skal få makt, har ført til at mange i den tyske forbundsforsamlingen (Bundestag) vil ha et forbud mot partiet. Det sier jo en og del om det ”demokratiske sinnelaget” til landets politisk korrekte eliter, deriblant forbundskansler Olaf Scholz, som også har tatt til orde for å forby AfD.    

I Romania er den politisk korrekte uforsonligheten og etablissementets hat mot høyre- populismen nesten på høyde med den i Tyskland. Landets forfatningsdomstol erklærte nylig at første omgang i valg av ny president var ugyldig på grunn av valgjuks. Og erklæringen om valgjuks må ses i lys av at den populistiske presidentkandidaten, Calin Georgescu, vant første valgrunde.

Ei uke før andre valgomgang ble det offentliggjort rumenske etterretningsdokumenter, der Georgescu er anklaget for å ha dratt nytte av 25.000 falske Tik-Tok-kontoer i valget, opprettet gjennom en russisk desinformasjonskampanje. Dokumentene viste også at Russland forstyrret det rumenske valgsystemet gjennom et massivt cyberangrep, ifølge forfatningsdomstolen.  

CANADA – ET WOKE-REGIME

I forsøkene på å forstå hvorfor den høyrepopulistiske ”pesten” mer eller mindre har rammet den vestlige verden de siste årene, kan det være illustrerende å se nærmere på landet Canada. Der gikk den woke-pregede Justin Trudeau nylig ut og erklærte at han vil gå av som statsminister og partiformann etter at oppslutningen om det liberale partiet hadde falt voldsomt på meningsmålingene.

De siste målingene viste at Trudeaus parti lå 25 prosentpoeng bak det konservative opposisjonspartiet. Fallet ligner på den nedgangen Arbeiderpartiet og Senterpartiet har fått i Norge. Selv om statsminister Jonas Gahr Støre er som klippet ut av den politisk korrekte bildeboka, har han og Trygve Slagsvold Vedum langt igjen før de kan puste Trudeaus politiske korrekthet i ryggen.  

Trudeau er selve innbegrepet av en woke statsleder. I et intervju med New York Times, etter at Trudeau ble statsminister i 2015, sa han at Canada er den første postnasjonale staten i verden. ”Det er ingen kjerneidentitet, ikke noe hovedstrøms Canada. Det er felles verdier – åpenhet og respekt og medfølelse – en vilje til hardt arbeid, til å være for hverandre med likhet og rettferdighet som gjør oss til den første postnasjonale staten”, sa han i intervjuet. 

Og det er denne langt drevne politiske korrektheten som har skapt fallet i oppslutningen om Trudeau, mener hans kritikere, mens de peker på at han har undergravd den nasjonale sammenhengsstyrken i den canadiske befolkningen.

”Regjeringen hans har devaluert det canadiske statsborgerskapet. Regjeringen har systematisk angrepet Canadas fortid og har gjort hva den kunne for å oppløse de båndene som har holdt landet sammen, sier Yuan Yi Zhu til den britiske avisa The Telegraph. Zhu er tilknyttet det canadiske University of British Columbia.

Andre mener at det er Canadas liberale asylpolitikk som har gjort de tidligere innvandrervennlige canadierne skeptiske til immigrasjonen og til Trudeau. De viser til en episode i 2016 der Trudeau kritiserte president Donald Trump som hadde innført innreiseforbud for muslimer til USA.

”Til dere som flykter fra forfølgelse, krig og terror, Canada ønsker dere velkommen, uansett hvilken tro dere har. Diversitet (sic) er vår styrke”, skrev Trudeau på det daværende Twitter.

 Trudeau har også fått kritikk for å ha gitt trans-kjønnede flere rettigheter, noe som mange mener har undergravd kvinners rettigheter. Han kritiseres dessuten for å ha forpliktet Canada til altfor ambisiøse klimamål.   

DOKTORGRAD PÅ HØYREPOPULISME

Den framvoksende høyrepopulismen får ikke bare ”pestflagget” til å vaie for redaksjonene i hovedstrømsmediene i Vesten. Den har også satt fart i akademikere som vil finne forklaringer på populist-fenomenet. Nylig ble en doktorgradsavhandling om populismen lagt fram i København av den danske statsviterprofessoren, Christian Rostbøll. Hans hovedtese går på at populismen er et uttrykk for og en protest mot skillet i samfunnet mellom folket og en politisk elite på toppen.

Rostbøll mener at populistiske teser og påstander ikke nødvendigvis er knyttet til enten den politiske høyresiden eller venstresiden. Selv i den politiske midten kan man finne populister. Venstreradikale politikere, som Jean-Luc Melenchon i Frankrike og Sahra Wagenknecht i Tyskland, betrakter Rostbøll som populister på linje med politikere som Geert Wilders i Nederland. Felles for høyre- og venstrepopulister er forståelsen av at samfunnet er oppdelt i folket på den ene siden og en korrupt, illegitim elite på den andre siden.

 Det viktige for Rostbøll er å forstå hvorfor populismen har en så kraftig appell til store velgergrupper. ”Populisme oppstår i høy grad som et resultat av folks behov for anerkjennelse. Populistiske velgere er forbannet over mangelen på respekt de får fra eliten, både den politiske og den kulturelle. De påstår at de ikke anerkjennes som ”folket”. Det gjelder for eksempel velgere som føler at de er blitt hektet av på grunn av globalisering, innvandring eller nye kulturelle strømninger. De har mistet sin følelse av status og anerkjennelse. Og når de ikke får denne anerkjennelsen fra samfunnselitene, må de i stedet få den fra populismen, sier Rostbøll til Weekendavisen.

Det å kreve anerkjennelse, skiller ikke populismen fra andre politiske bevegelser, som ved hjelp av anerkjennelseskamper for rettigheter og likhet, har vunnet fram, slik som arbeiderne og kvinnene i sin tid. Men i stedet for å styrke likhet og demokrati, svekker populismen demokratiet, fordi den, særlig høyrepopulismen, ofte har krav om å beholde privilegier, mener Rostbøll.

Grupper som ønsker å beholde privilegier, er for eksempel hvite menn som føler seg truet av å bli nedgradert i dagens politisk korrekte samfunn. I takt med at andre grupper er blitt løftet opp av feministiske, antirasistiske og lignende bevegelser, føler hvite menn at de ikke blir tilstrekkelig respektert. Men det som skjer, er bare at det er blitt mer likhet mellom gruppene i samfunnet, mener Rostbøll. Det er her at populismen og demokratiet marsjerer i utakt.

”Demokratiet har ikke noe med å forsvare at folk mister sine privilegier. Når krav om anerkjennelse dreier seg om å respektere en overordnet posisjon i samfunnet, som for eksempel ”hvite” mennesker, menn eller kristne har hatt i vestlige samfunn, så er det ikke krav som bør innfris, sier Rostbøll. På den andre siden innrømmer Rostbøll at populismen også ”ligner på noe demokratisk”. Og han vil heller ikke avvise at populismen er demokratisk. For populismen kan tross alt være en mikrofon for overhørte stemmer og sette udrøftede politiske emner på dagsordenen, mener han.

POPULISME OG NATURENS GRENSER

Rostbøll analyse er et budskap fra en overordnet akademisk posisjon i samfunnet, der folk får offentlige støtte for å forske på ”vanlige folk”, for blant annet å finne ut hvor udemokratiske og rasistiske de er. Rostbøll tilhører en klasse i vestlige samfunn som høster positive og gagnlige virkninger av immigrasjonen. I et land som USA blir immigranter ofte brukt som billige hushjelper, barne- og hundepassere og hagearbeidere, og immigranter er billig arbeidskraft i jordbruk, bygningsvirksomhet og industri.

Rostbøll og hans kolleger ser ikke at store grupper av den innfødte befolkningen faller av lasset og opplever uheldige følger av den storstilte immigrasjonen. Det kan handle om massevoldtekter av jenter fra samfunnets ”hvite” underklasse i England, der myndighetene og de innfødte elitene unnlot eller drøyde med å ta opp mange av disse sakene, fordi det ville være rasistisk og diskriminerende.

Følgene av immigrasjon kan også være økt kriminalitet, som rammer ”vanlige folk”. Det kan være bo-tetthet med immigranter i områder som gjør at den opprinnelige befolkningen flytter ut og et fremmedgjort mindretall blir igjen. Og det kan være at elitene ikke stiller de samme moralske kravene til innvandrere som til den innfødte befolkningen, fordi det vil være å diskriminere immigrantene. Mye av det populistiske opprøret i Vesten er altså en protest mot forskjellsbehandling, som oppfattes å være til fordel for innvandrerne, og en protest mot en liberal ”likhetspolitikk” som mange mener er gått for langt, og som er en hån mot innfødte samfunnsgrupper.

Det politisk korrekte rettighetssamfunnet er på flere måter et forsøk på å oppheve naturens grenser og gjøre det uvanlige vanlig. Det å være lesbisk eller homofil er et nei fra naturen om videre spredning av gener. Men det moderne samfunnets medisinske kunnskaper og teknikker gjør det likevel mulig for de nevnte gruppene å få og oppdra barn, uten at elitene spør seg om dette kan ha uheldige, samfunnsmessige konsekvenser.

Gutter kan føle seg som jenter, og jenter som gutter, og moderne medisin ordner med kjønnsskifte, uten at man vurderer andre konsekvenser av det enn selve det operative kjønnsskiftet. Men man behøver ikke å gjennomgå et operativt kjønnsskifte for å kreve at man blir definert som et annet kjønn enn det man ved fødselen ble ”tildelt”. Juridisk sett kan en mann være kvinne og en kvinne mann i dagens vestlige, postmoderne samfunn.

Individet og individenes selvdefinisjon og selvrealisering er selve grunnplanken i det politisk korrekte samfunnet. Individualismens allehånde former og skikkelser skal likestilles og ha de samme rettighetene. I dette samfunnet er alle individer og individenes gruppetilhørighet ukrenkbare og ”hellige”, med unntak av individene i majoritetsbefolkningen. Og denne konstellasjonen gjør at kritikk er noe som man bør passe seg for, og som fører til at kritikk lett oppfattes som diskriminerende og i strid med gjeldende lov. Myndighetene sørger derfor å omskrive negativt ladede og stemplende ord ved språklige direktiver. Og de lager nye ord for å unngå diskriminering og tvinger folk til å passe kjeften sin ved å gi dem bøter eller fengselsstraff hvis de bruker politisk ukorrekte ord og uttrykk. 

Under slike forhold er det ikke merkelig at det dukker opp en person som tar i bruk det som av de politisk korrekte defineres som krenkende tale, en person som snakker rett fra den såkalte levra og som blir oppfattet som en verbal bølle, og som endog velges til president. Donald Trump er et svar på tidens politisk korrekte krav om individets ukrenkelighet. Han vil, som populister flest, ha tilbake gamle regler og gamle ordninger. Men Trump forsvarer den klassiske, liberale individualiteten som bygger på at individuelle prestasjoner skal være grunnlag for å avgjøre hvem som er best kvalifisert til jobb-ansettelser og til andre samfunnsposisjoner.

ULIK FORSTÅELSE AV INDIVIDUALITET

Mens den klassiske individualiteten bygger på prestasjoner og fortjeneste, er det opprøret som er grunnlaget for den venstreradikale forståelsen av individualitet. Den venstreradikale individualiteten, som opprør mot og brudd med naturen, er for eksempel kvinner som står fram som transseksuelle menn og menn som kvinner. ”Menn” kan altså være, eller bli, mødre, mens det nok er vanskeligere for ”kvinner” å bli fedre. En klar diskrimineringssak?

Den venstreradikale individualiteten og dens gruppe-uttrykk er et opprør mot ”naturens orden”. Dette opprøret har tilknytningspunkter med tidligere revolusjoner som var rettet mot samfunnets orden, borgerskapets opprør mot feudalveldet i Frankrike og arbeiderklassen opprør mot og omarbeiding av det kapitalistiske samfunnet til en velferdsstat. Disse opprørene var rettet mot en menneskeskapt orden (med naturen som viktig substrat), mens dagens venstreradikale individualitetsopprør retter seg mot naturen ved å gripe inn i biologiske prosesser og mekanismer.  

Opprøret fra den radikale venstresiden mot den prestasjonsbetingede individualiteten er også et opprør mot at menneskenes evner og utrustning er forskjellige. Den venstreradikale individualitetskampen omfatter derfor tiltak som skal utligne forskjellene som skapes av ulike evner. Likhet er da ikke bare et spørsmål om like rettigheter, men et spørsmål om likhet med tanke på resultatet. De forskjellene som oppstår når folk har like rettigheter, men ulike evner, skal derfor utlignes ved hjelp av positiv diskriminering. Kvoter for minoriteter ved amerikanske universiteter er et resultat av denne tenkemåten. I USA skiller man mellom likhetsbegrepene equality og equity, der det første indikerer like rettigheter og det andre likhet med hensyn til resultat.        

Den klassiske individualismen og likhetstenkning er altså knyttet til individuelle prestasjoner.  Den er derfor i strid med den venstreradikale og politisk korrekte individualiteten som postulerer individualitet som et uttrykk for opprør. Den populistiske og konservative individualiteten skapes derimot ved at man gjennom innsats og prestasjoner får en individualitet som bekrefter det naturgitte i mennesket, og som populistene mener er til det beste for både individ og samfunn.

Vi kan si at den høyrepopulistiske individualiteten er i samsvar med filosofen Hegels oppfatning av individualitet. Hegel sier at for å bli seg selv, må man bli en annen enn seg selv. Det høres veldig venstreradikalt og politisk korrekt ut, men det Hegel mener, er at samfunnet utgjør et nett av normer og ferdigheter som man må absorbere og lære seg for å komme ut som et positivt individ, i pakt med naturen, ikke som et brudd med den.

Det å lære betyr å underkaste seg en autoritet som behersker og kan det som skal læres. Å lære betyr derfor å underkaste seg, og denne underkastelsen er en ydmykelse fordi man ikke kan, men det er en ydmykelse som alle er prisgitt for å kunne bli et individ. Slik forstått er konservatisme og høyrepopulismen i takt med noe spesifikt menneskelige, mens den venstreradikale, politisk korrekte individualiteten er et brudd med naturen og et brudd med sunn fornuft, slik konservative og høyrepopulister ser det. Høyrepopulisme er i så måte ikke mer menneskefiendtlig enn den venstreradikale selvforståelsen som legger opp til et revolusjonært brudd med ”det naturgitte”, snarere kanskje tvert imot.

Omformingen av den ytre naturen har vært et gjennomgangstema siden mennesket begynte å bruke redskaper. Resultatene av denne prosessen er det samfunnet vi lever i. Den omformingen av selve mennesket vi er vitne til i dag, som et naturgitt, biologisk vesen, vil også ha samfunnsmessige konsekvenser, men hvilke konsekvenser, er uklart. Denne prosessen er i full gang i vestlige land, og det er her, i den ”unaturlige”, vestlige verden at følgene først vil vise seg. Ifølge konservative og høyrepopulistiske protester har følgene allerede manifestert seg som politisk korrekthet og ”unaturlig” woke-ideologi.         

WOKES JERNGREP PÅ UNIVERSITETENE

Som ledd i å fjerne det ”unaturlige” i det amerikanske samfunnet er Donald Trump i ferd med med å fjerne DEI-programmet ved amerikanske universiteter. Positiv diskriminering av alskens minoriteter er en sentral del av DEI-programmet ved universitetene. Trump & co vil tilbake til den gamle orden der det ikke er å tilhøre en minoritet som avgjør om du skal få adgang til universitetsstudier eller en jobb, men din ”merit”, dine individuelle skolekarakterer og prestasjoner og ikke tilhørighet til en etnisk, kulturell eller kjønnsdefinert gruppe. 

Nå er det tegn til at den venstreradikale woke-ideologien og DEI-programmet (Diversity-Equity-Inclusion) allerede var på vei ut før Trump kom til makten i USA. To artikler i de woke-pregede avisene, New York Times (NYT) og Washington Post, kan være et tegn på at woke-ideologien og woke-praksisen er i oppløsning. Artikkelen i NYT stod i oktober og omhandlet forholdene på Universitetet i Michigan, et av de universitetene som har vært mest preget av woke-kulturen, en kultur som med sin sensur og politisk forfølgelse er blitt sammenlignet McCarthy-ismen i USA på 1950-tallet. 

En undersøkelse blant studentene ved Michigan-universitetet viser at de føler seg mindre inkludert etter at DEI-programmet ble innført. Sjikane og diskriminering er mer utbredt etter innføringen av programmet, og studenter føler seg nå mer krenket av sine medstudenter enn tidligere. På Michigan-universitetet har DEI gjort at søkere til stillinger som ikke klart nok uttrykker støtte til programmet, blir sjaltet ut i ansettelsesprosessen. Og de som allerede er ansatt, blir presset til å fremme politisk korrekte synspunkter og må gjennomgå obligatorisk undervisning i diversitet, dvs. mangfoldsundervisning (etnisk, kulturelt og kjønnslig mangfold). 

Woke-ideologien og DEI har ført til at en rekke universitetsansatte i USA er blitt sparket fra stillingene sine.  Et av de meste kjente tilfellene er kunsthistorikeren Erika Prater på Hamline-universitetet i Minnesota. Prater ble avskjediget etter at hun hadde vist et muslimsk portrettbilde av profeten Muhammed fra 1300-tallet for sine studenter. Studentene protesterte mot visningen, og protestene ført til at Prater måtte gå fra stillingen sin.

Woke har ført til at det stilles krav om politisk korrekt språkbruk ved universitetene i USA. Det er innført sensur av meninger og politisk ukorrekte tekster. Folk som ikke følger reglene, blir sagt opp eller utvist. Man har fått en omvendt form for rasisme og sexisme ved ansettelser, og det er utbredt angiveri når folk ikke følger woke-reglene.

Det er også bygd opp et omfattende universitets-byråkrati som skal sørge for gjennomføringen av det woke-pregede DEI-programmet. Byråkratiet skal passe på at det blir ansatt folk med de riktige, politisk korrekte meningene. Bestemte ord og uttrykk som ikke passer inn i den nye woke-terminologien, er forbudt. Utsagn som ”jeg mener at den best kvalifiserte bør få jobben”, blir oppfattet som såkalt mikroaggresjon, dvs. krenkende for seksuelle, etniske og diverse andre minoriteter.

Hele dette systemet bringer sterke assosiasjoner til forholdene under kommunistiske og fascistiske diktaturer, men er altså satt i verk i verdens største demokrati, USA. Det burde føre til ettertanke i flere miljøer enn blant høyrepopulister og konservative, og til en bedre forståelse av hvorfor Donald Trump i dag sitter i sjefsstolen i Det hvite Hus.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Kommunismens kristne opphav, venstresidens moral, Hitler, innvandring, mediene, Trump, Israel