Elin Ørjasæter om pressen, eliten og hvorfor tilliten forvitrer.
De siste avsløringene om forbindelser mellom norske toppolitikere, diplomater og Jeffrey Epstein har rystet mer enn enkeltpersoners omdømme.
I en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness retter Elin Ørjasæter, dosent ved Høyskolen Kristiania, blikket bort fra det tabloide og mot det hun mener er kjernen i saken: Et lukket system av makt, penger, moral og gjensidig beskyttelse – og en presse som i for lang tid har vært for snill.
Ørjasæter legger tidlig vekt på at det er lett å bli sittende fast i detaljer om sex, e-poster og pinlige formuleringer. For henne er det mer interessante spørsmålet hvorfor så mye har foregått i full offentlighet, uten at det har utløst kritisk journalistikk eller politisk oppgjør.
– Det som har sjokkert meg mest, er ikke de private forholdene, men hvor blinde det norske folk og pressen har vært for det som egentlig foregikk rett foran øynene våre.
En norsk blindflekk
Ørjasæter peker på det hun omtaler som et humanitær-politisk kompleks: Et tettvevd miljø av politikere, diplomater, bistandsaktører, NGO-er, mediepersonligheter og internasjonale organisasjoner, der roller glir over i hverandre og der moralsk selvforståelse fungerer som et vern mot kritikk.
– Begrepet global elite har vært avfeid som konspirasjonsteori i årevis. Nå ser vi at det faktisk er et ganske presist begrep, sier hun.
Ifølge Ørjasæter handler dette ikke først og fremst om ideologisk ondskap, men om menneskelige mekanismer. Mennesker som beveger seg i de samme kretsene, utvikler lojaliteter. Journalister blir avhengige av kilder. Politikere blir vant til anerkjennelse. Kritikere oppleves som bråkmakere.
– Jeg har selv sittet i Kringkastingsrådet og sett hvordan dette fungerer. Folk kjenner hverandre. Folk vil være greie med hverandre. Når saker kommer opp som kan ramme den midtrabatten av god norsk snillhet, blir de behandlet som tilfeldige feil, ikke som systemsvikt.
Pressens avhengighet
Hun mener dette forklarer mye av den forsiktige tonen i dekningen av avsløringene. Det handler ikke nødvendigvis om bevisst tildekking, men om en kultur der man ikke biter hånden som gir en tilgang, informasjon og relevans.
– UD gir journalister saker, turer, kilder. Å være på innsiden betyr ekstremt mye for store redaksjoner. Da er det vanskelig å stille de spørsmålene som kan føre til at man blir kastet ut i kulda.
Ørjasæter mener dette også gjelder forholdet mellom mediene og bistandsorganisasjoner. Hun beskriver hvordan emosjonelle reportasjer, ofte produsert av NGO-er selv, har blitt formidlet uten tilstrekkelig transparens eller kritisk distanse.
– Dette blir ikke sett på som politikk, men som godhet. Og da slås alle filtre av.
Epstein som tilfeldighet
I samtalen vender hun flere ganger tilbake til et poeng hun mener er avgjørende: At det norske offentligheten kun har fått innsyn i disse forbindelsene som følge av en ren tilfeldighet.
– Den eneste grunnen til at vi vet om de økonomiske bindingene mellom disse aktørene, er at Epstein var involvert i rettsprosesser som handlet om noe helt annet. Det er dypt urovekkende.
For Ørjasæter er dette et varsel om hvor lite kontroll og innsyn som faktisk finnes. Hun uttrykker liten tro på at norske kontrollorganer vil være i stand til å rulle opp helheten.
– Det er nesten forferdelig å tenke på, men jeg tviler på at dette kan ryddes opp innenfra. Systemet beskytter seg selv.
Når virkeligheten skifter form
Et gjennomgående tema i samtalen er hvordan denne erkjennelsen har endret hennes eget blikk på både fortid og nåtid. Hun bruker begrepet «gestalt-skifte» for å beskrive øyeblikket der tidligere avviste forklaringer plutselig fremstår plausible.
– Hadde du sagt dette til meg for fire år siden, hadde jeg avfeid det som tull. Nå ser jeg at mange av de tingene som ble kalt konspirasjonsteorier, faktisk stemmer.
Hun beskriver dette som dypt ubehagelig. Ikke fordi hun ønsker å tro det verste, men fordi det innebærer et grunnleggende tillitsbrudd.
– Jeg blir oppriktig lei meg når konspirasjonsteorier viser seg å være riktige. Det er et enormt svik mot det norske folk.
Ikke bare Epstein
Ørjasæter understreker at hun ikke mener alt kan eller bør forklares med skjulte planer eller ond vilje. Tvert imot advarer hun mot å gjøre Epstein til en altomfattende forklaring.
– Vi må ikke isolere dette til Epstein. Da mister vi det viktigste poenget.
I stedet peker hun på svakheter som forfengelighet, betydningsbehov og ønsket om å være relevant på den internasjonale arenaen.
– Følelsen av å være viktig, av å trekke i tråder, kan være vel så sterk drivkraft som penger eller sex.
Dette, mener hun, er særlig problematisk når det gjelder statsansatte og folkevalgte.
– Jobben deres er å virke for den norske staten. Når de begynner å drive med andre ting, da er det et alvorlig problem.
Når tilliten forsvinner
Samtidig er Ørjasæter tydelig på at hun ikke har noen sympati med forsøk på å dempe kritikken ved å appellere til medfølelse for mektige aktører.
– Når det gjelder voksne menn i topposisjoner, er det no mercy. De har hatt et liv. De har hatt makt. De må tåle kritikk.
Hun uttrykker en dyp skepsis til forestillingen om at stormen vil legge seg av seg selv.
– Det som sannsynligvis vil skje, er at systemet ruller videre. Vi får for mye informasjon. Folk blir slitne. Pressen går videre til neste sak.
Men tilliten, mener hun, kommer ikke tilbake like lett.
– Når først illusjonene er borte, er de borte.
Ørjasæter beskriver dette som et kollektivt tap av uskyld. En revurdering av Norges rolle, av medienes funksjon og av hvor uavhengige institusjonene egentlig er.
– Vi er oppdratt til å tro at Norge er godt. At vi redder verden. At våre intensjoner er rene. Når dette bildet sprekker, endrer det hvordan vi tolker både fortiden og fremtiden.
Hun avslutter med en advarsel mot å avfeie denne prosessen som kynisme eller politikerforakt.
– Dette handler ikke om å være ond eller god. Det handler om å se virkeligheten slik den er. Og hvis ikke pressen og institusjonene gjør det, vil folk gjøre det selv. Da mister vi kontrollen over samtalen.
For Ørjasæter er det nettopp dette som gjør situasjonen så alvorlig. Ikke enkeltsakene, ikke skandalene i seg selv, men konsekvensene av at tilliten til hele det politiske og mediale økosystemet forvitrer.
– Det går ikke over, selv om man later som det har gått over.