Dette er en kommentar.
Til tross for å med Senterpartiet i regjering, har den nye Ap-regjeringen i dag kunngjort at de åpner for at norske byer skal få mandat til å etablere nullutslippssoner. Saken byr på en rekke praktiske og etiske utfordringer.
En nullutslippssone er et regulert geografisk område hvor kun kjøretøy uten utslipp vil være tillatt. Tiltaket er ment å tvinge overgangen til elektriske og hydrogendrevne kjøretøy, spesielt innen vare- og næringstransporten hvor elektrifiseringen ikke har kommet like langt som for personbiler.
Det er det Ap-styrte Samferdselsdepartemenet som i en pressemelding melder at de nå har bedt Statens vegvesen om å utarbeide og sende på høring et forslag til lov- og forskrift som gir kommuner myndighet til å etablere nullutslippssoner.
– Flere større byer ønsker å kunne vurdere nullutslippssoner, og det er viktig for denne regjeringen å gi verktøy til byer som vil føre en ambisiøs klimapolitikk, sier samferdselsminister Jon-Ivar Nygård, som forklarer at nullutslippssoner kan bidra til betydelige utslippskutt ved å fremme overgangen til nullutslippsløsninger.
Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen fremhever at mye av klimagassutslippene kommer fra biltrafikken i de største byene.
– Flere av byene ønsker derfor tilgang til nye virkemidler som kan øke bruken av el- og hydrogenbiler, og på den måten få utslippene videre ned. Arbeiderparti-regjeringen gir nå byene denne muligheten, sier klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen.
Tiltaket ble i februar kritisert av nyligg avgåtte finansminister Trygve Slagsvold Vedum.
– Ap har vært mye mer åpen for å regulere og forby ting, og øke avgifter. Men vi mener at det gir veldig små utslippskutt. Når han snakker om nye virkemidler for byene, så tror jeg det kommer nullutslippsoner for biler, at man vil forby bensinbiler visse steder i Oslo. Det har knapt klimaeffekt, men du kan vise handlekraft, sa han til VG.
Les også: Regjeringen: – Ikke aktuelt med nullutslippssoner
Lavere utslipp, men til hvilken pris?
I tidligere rapporter har Statens vegvesen påpekt at flere byer, spesielt Oslo og Bergen, har uttrykt ønske om å opprette nullutslippssoner for å redusere klimagassutslipp. Tidligere har bymiljøetaten i Oslo anbefalt å gjøre hele området innenfor ring 2 til nullutslippssone for veitrafikk. Dette har lenge stått på agendaen til det rødgrønne byrådet i Oslo.
I slike soner vil det være forbudt å kjøre kjøretøy som bruker fossilt drivstoff, noe som skal fremme bruk av elektrisitet, hydrogen og biogass som drivstoffalternativer.
Selv om nullutslippssoner vil bidra til reduserte klimagassutslipp, peker dessuten kritikere på de etiske utfordringe et slik inngrepet krever.
Å innføre nullutslippssoner vil kreve et omfattende lov- og regelverk, samt håndheving gjennom kontrollsystemer som vil innebære økt kameraovervåkning og bøtelegging som straff. Dette vil ikke bare føre til økt byråkrati og administrativt arbeid for både offentlige myndigheter og privatpersoner, men reiser også spørsmål om personvern og omfang av statlig overvåkning i folks daglige liv.
For ikke å snakke om generelt økt statlig tvang, som håndhevelsen av et forbud vil kreve.
Les også: Vedum tror Støre vil innføre nullutslippssoner
Videre innskrenkes personlig autonomi og frihet, og det er dessuten økonomiske bekymringer ved forslaget i form av den økte kostnadsbelasningen nullutslippssoner krever både næringsliv og privatpersoner, isært lavinntekstgrupper.
Når enkelte kjøretøy forbys i bysentrum, vil det også føre til mindre handel i disse områdene, da folk vil velge å heller kjøre til områder utenfor bykjernen, som ikke er pålagt restriksjoner. Dette vil skade småbedrifter, spesielt i mindre byer hvor sentrum allerede sliter med handelslekkasje til kjøpesentre og netthandel.
I tillegg representerer forslaget enda et skritt mot økt regulering av det sivile liv, hvor man setter presedens for at staten i større grad detaljstyrer folks hverdag gjennom drakoniske tiltak som rammer en rekke mennesker. Bykjernen vil gjøres mer utilgjengelig, spesielt for tilreisende.
Selv om tiltaket kan være et skritt i retning av lavere utslipp, reiser det dermed viktige etiske spørsmål om balansen i møte med andre samfunnshensyn som økonomi, rettferdighet, samt personlig frihet og autonomi. Er prisen et slikt alvorlig inngrep faktisk krever verdt den angivelige fortjenesten et lavere CO2-utslipp sparer?