Dette er en kommentar.
Ukrainas kreative operasjon der flere av Russlands langtrekkende, strategiske bombefly ble satt ut av spill, har skapt optimisme blant utøverne av vestlige staus quo ante. Altså tilstanden før Trump.
Det ventes nå at Russland vil svare kraftfullt. Dermed kan man regne med at krigen fortsetter, ja, eskalerer.
Det man nå venter i spenning på, er hvordan Trump vil reagere på manglende resultater fra hans egne fredsutspill. De etablerte kreftene i Vesten håper han er med å skru opp sanksjonene ytterligere mot Russland samt fortsette den militære og økonomiske støtten til Ukrainas fortsatte motstandskamp.
Som Financial Times skriver etter å ha snakket med europeiske toppledere: «Tegn på at Trump begynner å miste tålmodigheten med Vladimir Putin har gitt håp om at han kanskje til og med vil støtte strengere sanksjoner mot Moskva.»
Det er fortsettelsen av stedfortrederkrigen med Russland som er de etablerte kreftenes ønsker. Logikken de forteller seg selv, er at gjennom styrke vil man få Putin til «å forstå» at han må gi opp sine krav i Ukraina.
Skal vi tro den brasilianske journalisten Pepe Escobar, som er en langvarig kritiker av vestlig hegemoni, og som ofte reiser rundt til land som Russland, Kina og Iran, så er spekulasjonene i Moskva at CIA og/eller MI6 må ha vært med i deler av planleggingen av den siste operasjonen.
Escobar var i Moskva i helgen da angrepene skjedde, og har etter egne utsagn hatt samtaler med såvel etterretningsfolk som analytikere i russiske tenketanker. Det eneste de egentlig lurer på, ifølge Escobar, var på hvilket nivå i USA og Storbritannia dette angrepet var klarert og om det var «rogue elements» (ukontrollerte elementer). Altså visste Donald Trump om det på forhånd eller ikke?
Escobar og hans kumpaner i Moskva mener ukrainerne ikke kunne klart noe slikt på egenhånd og dermed antar de at vestlig etterretning var involvert.
Jeg er ikke så sikker. Kanskje de indirekte har fått satelittetterretning på disse flybasene fra vestlige kilder, men det er noe annet enn involvering i den konkrete operasjonen. De ukrainske etterretningstjenestene, den sivile SBU og militære HUR, har betydelig kapasitet. SBU antas å ha så mye som 30.000 mann.
Noe personell i SBU vil fortsatt ha erfaring fra tidligere KGB, og de vil ha utstrakt nettverk inne i Russland noe også tidligere likvideringer og andre operasjoner viser. Helgens angrep mener jeg de kunne klart alene. Og jeg tviler på om ukrainerne ville tatt sjansen på å bli nektet av vestlige partnere å gjennomføre det.
Men mistankene i Moskva spiller en politisk rolle uansett om de er basert på realiteter eller ikke. For Putin og hans folk blir dette angrepet nok en bekreftelse på at de er involvert i en eksistensiell krig, at den foregår mot det Escobar kaller «det kollektive Vesten».
Det gjør saken ekstra alvorlig for russerne gitt at disse bombeflyene ikke bare brukes for å levere missiler mot Ukraina, men at de også inngår som del, dog den minste med omlag 10 prosent, av den tredelte strategiske atomvåpenkapasiteten. De andre to er ubåtene (60 prosent) og de landbaserte siloene (30 prosent).
At flyene sto ute åpent på flyplassene er ikke bare et resultat av skjødesløshet og inkompetanse. Det er påkrevd etter START-avtalen (Strategic Arms Reduction Talks) fra 2010 at bombeflybaser må ha flyene parkert i åpne områder eller i spesifikke posisjoner som gjør det mulig for motparten å «telle» dem fra rommet. Det kalles verifikasjon via nasjonale tekniske midler (NTM).
Denne avtalen mellom USA og Russland om de strategiske atomvåpnene løper ut i februar 2026 og det er ingen tegn til at den fornyes.
I vestlige medier blir den ukrainske operasjonen mottatt med glede og entusiasme. Den viser at det er en kostnad for Putin, noe man innbiller seg bedre Ukrainas forhandlingsposisjon og kan tvinge russerne til kompromiss.
Andre er mindre optimistiske i så måte. En som også peker mot mulig amerikansk involvering er Steve Bannon.
Hvis ikke Det hvite hus visste om dette angrepet, bør det «fordømmes» umiddelbart sier Bannon som advarer om at ukrainerne ønsker å «dra USA inn i tredje verdenskrig».
STEVE BANNON: We’re being sucked into a kinetic Third World War that dwarfs the first two. The Ukrainians attacked Russia’s nuclear triad, took out 40% of its strategic bombers. And we’re paying for it. We’re being dragged into a conflict that could metastasize. pic.twitter.com/wOVGGlAgGO
— Bannon’s WarRoom (@Bannons_WarRoom) June 3, 2025
Bannon peker spesielt nå mot den republikanske senatoren Lindsey Graham, som han mener driver sin egen nykonservative utenrikspolitikk i tråd med ønskene til det militærindustrielle kompleks.
Steve Bannon is really pissed that Ukraine successfully struck more than 40 military planes that bombed Ukrainian cities relentlessly for the past three years
— Republicans against Trump (@RpsAgainstTrump) June 2, 2025
Bannon says the WH should condemn Ukraine and “pull all support today.”
Fu*k this guy pic.twitter.com/POzj2AC4y7
Og det Bannon peker mot er status på det den politiske og ideologiske dragkampen som Trump og MAGA utkjemper mot det de kaller «den dype staten» og «neocons».
I sine valgkamplovnader, og i to taler den siste tiden, en i Riyadh og en til West Point-kadettene erklærte Trump et oppgjør med de intervensjonsvillige kreftene som har dominerte amerikansk og vestlig utenrikspolitikk siden 1990-tallet.
Sentralt for de kreftene Trump i det minste i retorikk har tatt oppgjør med er regimeskifter og «demokratisering» av andre land. Med makt skal land føye seg etter vestlige prinsipper. Det har vært et ideologisk drevet prosjekt muliggjort av vestlig (kristne) misjoneringstendeser, men det har også hatt rene økonomiske motiver for våpenprodusenter og deres nett av profitørere i politikk, tenketanker, akademia og medier.
For folk som Steve Bannon og Tucker Carlson er dette en politikk som ikke tjener amerikanske statsborgeres interesser. Og det ligger en eksplisitt motsats til den nykonservative politikken i begrepet «America First». Visepresident JD Vance har artikulert motstand til amerikanske intervensjon en rekke ganger. Utenriksminister Marco Rubio har fremholdt at USA har vært involvert i en stedfortrederkrig mot Russland.
Kommentar
Donald Trump er under hardt press om dagen. Han lovet mye i valgkampen og gikk hardt ut mot motstandere så vel som allierte. Nå har ordspill som Taco (Trump Always Chickens Out) begynt å spre seg om avstanden mellom ord og resultater.
Dermed er det ikke så rart at Steve Bannon og andre roper et varsku i frykt for at status quo-kreftene kan være i ferd med å vinne Trump over. Lindsey Graham er i gang med å mobilisere støtte i Senatet til nye sanksjoner mot Russland. Slike sanksjoner vil være et symbol på og et ledd i den gamle politikken. For sanksjoner og fortsatt amerikansk oppbacking av Zelenskyjs krigsvilje vil forlenge krigen i Ukraina, og med mulighet for eskalering og spredning.
Muligheten for å konsentre amerikanske kapasitet for å møte Kinas fremvekst og selvhevdelse vil være svekket.
Putin kommer neppe til å moderere seg etter dette angrepet. Tvert imot vil han føle innenrikspolitisk press om å eskalere.
Grensene for hva vestlige land har vært villige til å gi og gi ukrainerne tillatelse til å gjøre inne på russiske territorium har økt måned for måned siden februar 2022. Krigen har eskalert, og det er helt åpenbart en krig våre vestlige lands ledere er en del av. Vi gir penger og utstyr, og oppmuntrer moralsk og politisk.
Det er en stedfortrederkrig.
Men spørsmålet om denne krigens fremtid er fortsatt fullt og helt i hendene på Donald Trump. Han kan blokkere senatsflertallet, der Lindsey Graham sitter, med sin kontroll over republikanerne i Representantene hus. Og utenrikspolitisk er presidenten fortsatt suveren.
Men det har åpenbart en politisk kostnad for Trump. Fordi forsøk på å presse Ukraina og Europa til å gå med på betingelser som kunne gi Putin insentiv til fred, vil bli fremstilt i vestlige medier som at Trump er en «chicken» også i forhold til Putin.
Og tåler Trumps ego en slik spott og spe?
Det er spørsmålet hans «America first»-støttespillere nå stiller seg.
Og med tanke på hvor intenst Steve Bannon er ute og advarer, tyder det på at heller ikke han er sikker på hvor Trump vil falle ned.
Men det får vi nok svar på i løpet av ikke så veldig lang tid.
Hva Trump gjør nå i forholdet til Russland, Europa og Ukraina – om han eskalerer eller ei – vil avgjøre mer enn hans eget ettermæle.
Det vil avgjøre Vestens og Europas fremtid.
Loading ...iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Offentlighetens autoritære fordumming