I dagens episode av podkasten NESS gjestet stortingsrepresentant for Rødt, Mímir Kristjánsson, og satte søkelyset på det han mener er urovekkende bindinger mellom politikere og næringsliv, med særlig kritikk rettet mot Høyre og stortingsrepresentant Linda Hofstad Helleland.

Samtalen tok for seg hvordan pengemakt og lobbyvirksomhet truer tilliten til demokratiet, og Kristjánsson la ikke fingrene imellom i sin kritikk av det han kaller et «nytt lavmål» i norsk politikk.

Kritikk av Hellelands styreverv
Kristjánsson startet med å rette skarp kritikk mot Linda Hofstad Helleland, som samtidig som hun sitter på Stortinget for Høyre, har styreverv i Reitan Retail (morselskapet til Rema 1000) og Norlandia, et privat velferdskonsern. Han påpekte at Helleland mottar 450 000 kroner årlig fra Reitan Retail – nær snittlønnen til en fulltids butikkmedarbeider – og 250 000 kroner fra Norlandia, samtidig som hun har sittet i komiteer som behandler saker knyttet til dagligvare og barnehager.

Kristjánsson mener dette representerer en klar interessekonflikt, spesielt fordi stortingsrepresentanter ikke kan erklære seg inhabile, noe som betyr at Helleland i teorien må stemme i saker som berører hennes styreverv. Han kalte dette «langt ut i rød sone» og understreket at det undergraver tilliten til Stortingets nøytralitet.

Svingdøren mellom politikk og næringsliv
Samtalen gikk videre til den såkalte «svingdøren» mellom politikk og næringsliv, der politikere ofte går til godt betalte jobber i PR- og lobbybransjen etter endt politikerkarriere. Kristjánsson trakk frem eksempler som Sylvi Listhaug, som jobbet for First House med Rema 1000 som kunde, og Tor Mikkel Wara, som har gått frem og tilbake mellom Frp og First House. Han uttrykte bekymring for at denne praksisen normaliseres, og at politikere som Helleland går inn i lukrative styreverv mens de fortsatt sitter på Stortinget, noe han mener er verre enn å ta med seg tidligere erfaringer inn i politikken.

Pengemakt og super PACs i Norge
Kristjánsson advarte mot en utvikling der pengemakt får stadig større innflytelse i norsk politikk, og trakk paralleller til USA, der såkalte «super PACs» kanaliserer store summer inn i valgkamper. Han pekte på organisasjoner som Aksjon for borgerlig valgseier og Fellesaksjonen for norsk eierskap som eksempler på lignende mekanismer i Norge, der næringslivspenger brukes til politisk påvirkning.

Han understreket at selv LO, som gir penger til Arbeiderpartiet og Rødt, skaper bindinger, selv om han mener det er en prinsipiell forskjell mellom en medlemsorganisasjon og enkeltpersoner med kommersielle interesser, men han vil kutte pengestrømmen også fra LO.

Løsninger for mer åpenhet
For å motvirke pengemaktens innflytelse foreslo Kristjánsson flere tiltak: et lobbyregister der firmaer må rapportere sine lobbyaktiviteter, strengere karanteneregler for politikere, offentliggjøring av kundelister for PR-byråer, og en grense for pengegaver til partier – for eksempel maks 500 kroner per giver. Han argumenterte også for å vurdere lavere politikerlønninger for å redusere fristelsen til å søke lukrative sidejobber, men anerkjente at høyere lønninger også kan være et argument for å tiltrekke seg kvalifiserte politikere uten å gjøre dem avhengige av næringslivets penger.

Valgkamp og politisk landskap
Mot slutten av podkasten diskuterte Kristjánsson valgkampen 2025, der han spår en rødgrønn seier til tross for Høyres forsøk på å mobilisere på forsvarspolitikk og kriminalitet. Han mente Høyres strategi har blitt svekket etter Erna Solbergs aksjeskandale og Arbeiderpartiets sterke kort med Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg. Kristjánsson avviste frykten for at Rødt på vippen vil føre til ekstreme politiske endringer, og pekte på at partiets gjennomslag vil handle om tannhelsereform og strengere arbeidslivsregler, ikke revolusjonære omveltninger.