Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi står overfor en alvorlig utfordring: Ungdomskriminaliteten øker, og det er unge mennesker helt nede i 10-årsalderen som står bak stadig grovere overgrep. Ofrene er ofte tilfeldige, og volden filmes og deles på sosiale medier, ikke bare som dokumentasjon, men som bevisst ydmykelse og utpressing. Dette etterlater dype traumer.

Fysiske skader kan leges, men den mentale belastningen forsvinner ikke når overgrepene blir liggende evig på internett. For de som rammes er det ikke bare snakk om blåmerker og tapte eiendeler. Det er en dyp og ofte usynlig smerte, tap av trygghet, søvn, tillit og en normal hverdag. Mange ungdommer tør ikke lenger å ferdes ute alene eller gå alene til skolen. Noen isolerer seg helt og slutter med fritidsaktiviteter. For noen varer frykten i noen måneder, for andre mange år.

Ifølge politiets tall har ungdomsran økt med nær 70 prosent nasjonalt. I Oslo alene ble det registrert 247 anmeldelser for ran blant ungdom i alderen 10–17 år i 2024 – en dobling fra året før.

Det er viktig å kunne snakke åpent om realiteter, også når det gjelder bakgrunn. Statistisk sentralbyrå (SSB) rapporterer at unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i kriminalstatistikken for perioden 2020–2023. Blant disse er unge menn fra Somalia spesielt fremtredende i enkelte statistikker. Det må tas på alvor – ikke for å stigmatisere, men for å forstå og løse utfordringene.

SSB viser at personer med innvandrerbakgrunn utgjør omtrent 33 % av befolkningen i Oslo. I noen av de mest alvorlige kriminalitetssakene i ungdomsmiljøene, er andelen med innvandrerbakgrunn høy, men det betyr ikke at alle eller flertallet i disse gruppene er kriminelle. Det betyr at vi må stille spørsmål: Hvorfor skjer dette? Hva mangler i oppvekstmiljø, skole, integrering og fritidstilbud?

Forskning viser at utenforskap, lav inntekt og manglende tilhørighet til samfunnet er risikofaktorer. Vi må våge å se både strukturelle årsaker og individuell atferd. Det handler ikke om å skylde på bakgrunn, men å ta tak i det som faktisk bidrar til at noen ungdommer havner i destruktive miljøer.

Samtidig må vi ikke glemme ofrene. Ungdom som blir utsatt for vold, ran og ydmykelse trenger beskyttelse, støtte og rettferdighet – både fysisk og psykisk. Vi som samfunn har et ansvar for å reagere tydelig og handle klokt.

Vi må slutte å tro at det går over av seg selv

Å ignorere realiteter hjelper ingen. Men løsningen ligger i å møte utfordringene med ærlighet, fakta og en helt ny kunnskap om de ulike kulturene. Når det vi hittil har gjort ikke har fungert gunstig, må vi innse at strategien må endres.

Vi bør gi mer støtte til foreldre i innvandrermiljøer for å hjelpe dem med tidlig oppdragelse og grensesetting. Det forutsetter at foreldrene i disse gruppene er mottagelige for en slik hjelp og gjør en egeninnsats.

Mange av ungdommene som rekrutteres til kriminelle miljøer beskriver selv en følelse av utenforskap, lav tillitt til samfunnet og mangel på voksne forbilder. De føler seg verken norsk nok, eller innvandrer nok. For noen oppleves kriminalitet som den eneste veien til mestring, status eller tilhørighet.

Flere ungdommer med innvandrerbakgrunn møter diskriminering, som kan forsterke utenforskap. Derfor er samarbeid mellom skoler, politi og hjemmet viktig for å motarbeide utenforskap. En ungdom utenfor de trygge rammene blir lett et offer for kriminelle som viser ungdommen omsorg og tilhørighet.

Tidlig innsats i disse barnas liv lønner seg ikke bare sosialt, men også økonomisk. Kostnaden ved å la unge falle utenfor i form av trygd, helseutgifter og kriminalomsorg er langt høyere enn å investere i deres liv.

Barn som utsettes for vold og ydmykelse får livene sine ødelagt, men også de barna som begår disse handlingene er i ferd med å miste sin fremtid.

Enten investerer vi i disse barna nå, eller så betaler vi prisen i generasjoner fremover.