Dette innlegget gir uttrykk for skribentens meninger.
«Jeg har bare vært i byen i en times tid, og inntrykket mitt er at det fryktelig mange turister her,» sier jeg ei hyggelig og ung serveringsdame på en av Oslos uteserveringer i Kvadraturen en fin sommerkveld i midten av juni.
«Du har helt rett,» sier hun. «Det er særlig mange franskmenn og tyskere og mange av dem kommer hit for å få servering, men de er lite hyggelige. Franskmennene er verst, arrogante og så kan de ikke engelsk,» sier hun lettere oppgitt til meg.
Jeg har satt meg ned ved et ledig bord og bedt henne om en alkoholfri øl, men det har de ikke. De er utsolgt, det går mye alkoholfritt øl om dagen, forteller hun. Jeg får en drikkemeny. Det er kveld og restauranten er i ferd med å tømmes for folk. Hun har derfor tid og setter seg ned slik at vi kan gå gjennom drikkekartet, og jeg ender opp med å velge en alkoholfri ingefærøl.
Jeg forteller henne at jeg har bodd i Frankrike og besøkt landet en del ganger etterpå. Da jeg bodde i Frankrike på begynnelsen av 1970-tallet, var det slik at franskmenn ofte ikke brydde seg om å snakke med utlendinger om de ikke kunne skikkelig fransk. Den franske kulturarrogansen er jo et begrep, selv om den nok har en del karakter av myte. Men mine erfaringer med Frankrike og franskmenn i nyere tid er at i hvert fall ungdommen snakker bra engelsk. Det fikk jeg bekreftet i 2007 da jeg strandet i en landsby i Loire-dalen etter å ha fylt bensin på en leid dieselbil. Og det skjedde på pinseaften, ikke akkurat på det gunstigste tidspunktet for uhell med en bil, men jeg ble reddet av et ungt fransk par som snakket bra engelsk, hun serveringsdame og han bilmekaniker.
Etter å ha tømt flasken med ingefærøl forlater jeg Kvadraturen i Oslo og den trivelige servitøren i utendørs-restauranten på plassen med Kristian Kvarts ”finger” pekende ned i gata. Jeg går meg en tur forbi Stortinget og videre langs Stortingsgata opp til Narvesen ved Nationaltheatrets undergrunnstasjon for å kjøpe meg ei avis. Men det er slutt på avissalget i denne Narvesen-kiosken, der man i stedet appellerer til magen med pølser og brød og boller andre ”kulinariske” fristelser. I Narvesen på hjørnet av Stortingsgata selger de fremdeles aviser, og jeg er ”berget”.
BUNADER I GATENE
Det blir stadig sjeldnere med Oslo-besøk, byen der jeg har levd mesteparten av mitt voksne liv. Besøkene nå for tiden er såpass sjeldne at jeg registrerer endringer i bybildet. Slottet består, Karl Johan og Akershus festning ligger der de ligger, og Rådhuset er intakt, men det er én uvanlig observasjon jeg gjør meg denne kvelden der jeg rusler fra Kvadraturen til Nationaltheatret. Flere steder ser jeg unge jenter i bunad, og utenfor en restaurant er det en sammenstilling av folk, ispedd noen bunadskledde jenter.
To vektere står i utkanten av menneskemengden og passer på flokken. Jeg går bort til vekterne og spør om det er Kongen som er på besøk. De flirer og sier at det er et arrangement, men hvilket arrangement får jeg ikke med meg. Jeg hadde spurt den vennlige servitør-jenta om forklaring på alle bunadene i byen. Hun mente at det var skoleavslutning denne dagen, kanskje fra videregående skole, men egentlig visste hun ikke hva det var for noe.
På veien tilbake gjennom Kvadraturen ser jeg to bunadsjenter sammen med ei eldre kvinne stående i prat på fortauet. Jeg går bort til dem og sier: «Unnskyld, men hvorfor går dere i bunad?»
«Det er fordi vi er ferdig med masteroppgavene våre på høyskolen,» sier de. Og jeg takker for svaret, og begrunner spørsmålet mitt at jeg er en nysgjerrig journalist. Jentene smiler elskverdig tilbake, liksom til ære for journalistikken, tenker jeg, men de skulle bare ha visst, noe mindre ærefullt enn journalistikk skal man lete lenge etter. Lenger oppe i gata ser jeg en bygning jeg ikke har lagt merke til før. Den ser ut som å kunne være den omtalte høyskolen. Den heter ikke Høyskolen i Oslo men Høyskolen i Kristiania, får jeg rede på senere – ei veldig populær skole om man ser på studenttallet som vokste rekordartet i fjor.
Jeg kommer til å tenke på dette med skoleavslutning og bunad. På min vandring i Kvadraturen har jeg ikke sett gutter i bunad, men de går vel med dress for anledningen? Jeg glemte å spørre jentene om det. I grunnen er det fint å se disse eksamensjentene i bunad, en ny tradisjon i et Norge som er så fattig på ritualer og tradisjoner at folk knapt lenger vet hvem de er.
At det er mye turister i Oslo blir også bekreftet av de høye hotellprisene. Jeg betaler om lag 3.000 kroner natta på hotellet ”mitt”, noe som er det dobbelte av det ”normale. Ikke bare Oslo, men hele landet er blitt et turistland. I Tromsø er hotellene fylt også hele vinteren, noe jeg erfarte denne etter to sykehusopphold i byen denne vinteren. Oslo-turen min nå skyldes et seminar i regi av Institutt for samfunnsforskning, men hotellprisene gjør at oppholdet denne gangen blir kort. Men det blir i hvert fall to kvelder med spaserturer og restaurantbesøk i byens kvadratur og dens nærmeste omgivelser – Karl Johan og et konferanse-senter i Wergelandsveien, der jeg denne gangen har mitt egentlige ærend.
TOMME RESTAURANTER
Kvadraturen i Oslo er mitt favorittområde i byen. Og grunnen? Den hotellkjeden jeg bruker, har ett hotell i denne bydelen, og der trives jeg godt. Kvadraturen er for meg det sentrale Oslo og den mest interessant bydelen både bygningsmessig og historisk, og så er det ikke så mye biltrafikk her. Før var Kvadraturen heller stille om kvelden. Nå er det mer livlig med nesten overfylte bevertningssteder, spredt litt her og der. Men det som kanskje slår meg mest under gateruslingene, er alle restaurantene som er helt folketomme. Selv om de er tomme for folk, er de åpne, og jeg lurer på hva dette er for noe.
Hadde man vært ansatt i en Oslo-redaksjon, ville det vært en sak å finne svar på spørsmålet. Hvem er det som holder restauranter åpne uten gjester, dag etter dag, måned etter måned og år etter år, ja, for noen av disse restaurantene husker jeg å ha sett for ett år siden, ja kanskje mer, uten gjester. Det kunne blitt interessante reportasjer av å finne ut av eier- og driftsforhold til disse tomme restaurantene. Men det er vel ikke noe som interesserer verken Aftenposten, VG, Dagsavisen. Avisa Oslo eller NRK i deres korstog mot populismen, høyrekonservatismen, kristendommen og annen ”ondskap” i det norske samfunnet?
Det er måkeskrik i Kvadraturen, dag natt, mest om natta, da andre lyder ikke blander seg inn i det knivskarpe gnellene fra måsene som lever herrens glade dager i hovedstaden på rester av pølsebrød og kebab. Det er ikke så ille i Oslo som i Trondheim der iltre måker okkuperer hovedgata Nordre og stupfart sneier skallen til folk som bærer en iskrem eller en hamburger i handa.
Men i Oslo oppdager jeg en dag en stormåse som står på fortauet i en middagstrafikkert gate, speidende etter en godbit. En ting er at småmåsen, eller seingen som de kaller fuglen på Helgeland, har inntatt norske kystbyer, der eter seg mette, yngler og skiter ned bygninger og biler, mens de med knivkvasse gnell gjør oppmerksom på sitt nærvær. Noe annet er det at en stormåse sitter uanfektet midt i Norges hovedstad i ei ganske sterkt trafikkert gate.
At stormåsen inntar byen på denne måten, er utenkelig i min hjemby. Stormåsen der er en fugl som holder seg ute på sjøen der den finner næring og driver med andre nødvendige gjøremål, men i Oslo er den i ferd med å bli en ”sivilisasjonsfugl”, avhengig av avfall etter folk for å overleve. Jeg kjenner stormåsen på lyden og har hørt den fra hotellrommet mitt om natta. Den er mer sky enn småmåsen og antagelig mer aktiv i bybildet om natta med mindre folk og trafikk i gatene.
HUNDEMENN OG GEIR GULLIKSEN
Men det er ikke bare urbane stormåser som utgjør det uvanlige i mine observasjoner i Kvadraturen og nærliggende strøk. I Oslo-oppholdets to dager ser jeg flere menn som går med bikkjer i band i bygatene, halvunge menn med skjegg. Nå er jo dette med hunder og ”hundegalskap” i stor grad en kvinnesak, men mennene kommer etter, i full fart ser det ut som. Bandhundene deres er ikke av det store slaget, slike hunder som narkomane pleier å alliere seg med for å være trygge, enten de nå ligger avsvimt med nakne føtter i rus på en benk eller i et port-rom, eller når de skal kjøpe seg mer knark.
Nei, disse halvunge/halvgamle mennene med kledelig skjegg, iført t-skjorte og andre ledige kroppsplagg, leier ikke på veskehunder beregnet på damer, men hunder i mellomstørrelsen. De minner meg om de ”nye” norske mennene og deres kvinner som man møter dem i romanene til Geir Gulliksen, slik som i romanen med den megetsigende tittelen ”Se på oss”.
Den dyktige romanforfatteren Gulliksen, som er forlagsredaktør i det ”revolusjonære” sosialistforlaget Oktober, er blitt en populær kronikør for dagens urbane samfunnsklasser med mennesker som jobber i forlag, i mediene, kommunikasjonsbransjen, i kulturbransjen, i statsfinansierte NGO’er og i de sosialistiske partiene. Hovedpersonen i den nevnte romanen, er en middelaldrende mann med det svært lite urbane navnet, Hans Kaasajordet. Han forelsker seg i en mye yngre småbarnsmor som er i filmbransjen og som, etter mye viderverdigheter og anfektelser, skiller seg fra sin legekone.
Den nye kjæresten til Hans er ei kvinne som skiller seg fra den konvensjonelle kvinneligheten med ermeløse kjoler, brede utringninger og lebestift, selv om også hun kan gå med høyhælte sko og i trange ermeløse kjoler, men uten å gjøre seg til for mennene. Hun er av de svakt seksualiserte kvinnene, som Kaasajordet kaller dem. Hun har hår på armene og dun på overleppa, men hun har en friere innstilling til 1950- og 60-tallets kvinnelige rekvisitter. Også hun bærer disse rekvisittene, men med en større frihet og en mer avslappet holdning enn sine forgjengere. Og det er denne friheten som gjør at Kaasajordet med et forelsket blikk ser på sin nye kjæreste og ikke på henne som en tilbakelagt kvinnelighet, der det handler om å gjøre seg til objekt (for mannen),
Man fornemmer en ganske tydelig og tidsriktig likestillingstankegang og en bevegelse bort fra de ”undertrykkende” kjønnsforestillingene hos Kaasajordet. Han vil ikke være den som snur seg etter kvinner med langt hår og trange skjørt, og særlig ikke etter kvinner som dyrker utstuderte kvinnelige attributter. Kanskje er han på vi bort fra kvinnekjønnet? For de tradisjonelle kvinnelige attributtene er uverdig, er konklusjonen til den moralske kommunikasjonseksperten som jobber i et kommunikasjonsbyrå der sjefen er en tidligere AKP-ml’er.
Den nye kjæresten endrer ikke bare hovedpersonens syn på kvinnelige attributter, men hun får ham interessert i film og en annen musikk enn den han er vant til. Blant annet jazz-pianisten Keith Jarret som han sitter oppe og lytter til om natta med rødvin på bordet. Og Jarrets emosjonelt (sic) oppriktige spill får ham til å gråte slik at tårene strømmer (nedover hans bleke kinn?) Hele romanen er en hvileløs emosjonell vandring mellom personer og situasjoner i samklang med den nye følsomhetens budskap fra tidens venstreradikale kulturelite. Det er en følsomhet som kan få selve boka til å dirre når den leses av sitt tiltenkte publikum, eller som salig Knut Hamsun skrev i sin tid: ”de fine nervetråders skjelven”.
Og som et apropos til Kaasajordet og den fenomenale jazzpianisten Keith Jarret. På hotellet jeg bor på, spilles det alltid bakgrunnsmusikk under frokosten, så intetsigende og lav at man nesten ikke legger merke til den. Det er vel også det som er meningen, men akkurat denne morgenen i midten av juni er det oppsiktsvekkende å høre den fine melodien til jazzpianisten Jimmy Rowles,The Peacocks (Påfuglene), dog spilt ganske flatt og uinteressant av en altsaksofonist. Men det er slik bakgrunnsmusikk skal være, tenker jeg og kommer til å minnes en bedre versjon med komponisten selv på piano og Stan Getz på tenorsaksofon.
MENNESKER BARE TIL PYNT
Gulliksen er god til å beskrive tidens følsomme og emosjonsstyrte kultureliter og deres politiske representanter, de som styrer kultur og politikk i dette landet og som søker bekreftelse på sine emosjoner og meninger i Klassekampen, Morgenbladet, Dagbladet, Dagsavisen og Gulliksens romaner. Dette er mennesker som definerer seg som sosialister, som arbeiderklassens forsvarere og representanter, som ikke har produsert annen enn meninger og som ikke har gjort et stykke vanlig arbeid i sitt liv.
Og de får legitimert sine holdninger, sine woke-forestillinger om verden og virkeligheten hvor de enn snur seg. Dette er mennesker som bare er til pynt, som en gammel arbeidsmann og kjenning av meg bruker å si. De har ikke fryst på seg neglbitt under fiske i Barentshavet midtsommers, som den gamle arbeidsmannen pleier å legge til. Men de styrer tankegangen og meningene til folk flest i samfunnet, for det har de makt til, der de sitter i samfunnets ideologiproduserende nav. De lever livet på en form for emosjonelt høybluss, høyt hevet over samfunnets materielle produksjon og utviser en nærmest uendelig toleranse for meninger som ikke innebærer kritikk av eller trusler mot deres tilnærmede meningsmonopol. Dette er vår tids adel, som til forskjell fra feudal-adelens virkesløse og kjedsommelige liv, driver med selvdyrking, selvrealisering og karrieredyrking i den ”gode saks tjeneste”.
Feudaltidens adel var en liten minoritet, men dagens ”adel” er så tallrik at de vinner demokratiske valg, valg som deres feudale forgjengere slapp fordi deres posisjoner var arvelige. Med den refeudaliseringen som foregår i vår tid norske demokrati, med et enormt offentlig reguleringsbyråkrati som grunnlag, varer det kanskje ikke lenge før arvede rettigheter og privilegier oppstår på nytt? Og dagens ”adel” er, liksom den gamle adelen, forskånet for ”desinformasjon”. Den har de henvist til det de kaller meningskloakken i alternative medier, mens de selv kan drive med dydsposering, moralsk ”godhet” med ønske om og bestrebelser for å ”berge verden”.
I denne ytre sett ofte hendelsesfattige virkeligheten kan det skje emosjonelle oppflamminger når de på seminarer eller i bryllup møter mennesker som tenner en ild fordi de er uten tradisjonelle kvinnelige eller mannlige attributter, i en verden der kjønn er i ferd med å forsvinne som resultat av en målrettet politikk. Og et slikt følelsesmessig oppbluss er kjærkomment etter ett eller flere ekteskap som har vært preget av emosjonell rutine og barn som er inkommunikable på grunn av smart-telefonene sine.
Denne nye meningsadelen er den politiske korrekthetens menneskelige substratum, ei gruppe som aldri har utført et stykke realt arbeid, men som produserer meninger ut fra en vernet og konform bakgrunn, en bakgrunn som har lullet dem inn i troen på sin egen og sine meningers grenseløse universalitet. Dette er de som styrer den politisk korrekte vestlige verden, og som med en politisk korrekt, stødig hånd og emosjonell virkelighetsflukt fører seg selv og sine medmennesker mot en framtid som man bare kan ane som en skremmende trussel i det fjerne.