I en sterk og tankevekkende bekjennelse uttrykker den tidligere mangfoldsrådgiver ved Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) alvorlig bekymring over utviklingen i norske skoler.
I et debattinnlegg publisert i Dagsavisen, advarer Almir Martin om en utvikling i norske skoler. En utvikling som han mener truer samfunnets grunnleggende verdier.
I flere skoler, spesielt i storbyene, har andelen elever med minoritetsbakgrunn nå passert 75 prosent. I noen tilfeller nærmer den seg 100 prosent. Ifølge Martin er dette mer enn bare statistikk; det er et tegn på at mange elever lever i det han beskriver som «parallellsamfunn», hvor norsk kultur ikke bare ikke er rådende, men hvor den ikke slipper til.
Ifølge Almir Martin er minoritetsgruppenes krav om bønnerom, halalmat og religiøse tilpasninger i skolen ofte ledsaget av homofobi, antisemittisme, religiøs radikalisering og en generell avvisning av norske verdier.
Frykt for åpenhet og utfordring
Nå advarer han mot tendenser han mener tyder på en selvsegregering som øker de kulturelle skillene og styrker spenningen mellom etniske nordmenn og minoriteter.
– Uten mulighet til å utfordre de holdningene de har vokst opp med, risikerer vi at udemokratiske verdier får rotfeste, skriver han i sitt innlegg.
Martin understreker at lærere, som Venstres Abid Raja i en bekreftende artikkel i Aftenposten beskrev som «demokratiets førstelinje», nå står i en svært vanskelig situasjon. Mange lærere frykter å ta opp sensitive kulturelle og religiøse temaer i klasserommet, av redsel for å bli stemplet som rasister eller møte negative reaksjoner fra elever og foreldre.
Blant flere eksempler på segregering praksis, trekker Martin frem hvordan muslimske elever ofte blir plassert i egne grupper under matlagingsklasser eller utflukter, for å sikre halal-mat etter press fra muslimer.
– Dette er segregering i praksis – en form for selv-segregering som undergraver fellesskapet, skriver Martin.
Han advarer også mot den sterke sosiale kontrollen som oppstår, spesielt under Ramadan, hvor mange elever føler seg tvunget til å faste og delta i religiøse aktiviteter, selv om de ikke ønsker det. Dette, sier Martin, skaper et miljø hvor avvik fra normen blir sosialt straffet, og utfordrer grunnleggende verdier som personlig frihet.
– Dette er ikke bare kulturelle forskjeller – det utfordrer grunnleggende verdier som likeverd og sekularitet i skolen, advarer han.
Rasisme mot etnisk norske
En av de mest bekymringsfulle utviklingene Martin beskriver, er den utbredte rasismen fra minoritetsmiljøene. Både internt, men også rettet mot nordmenn.
Han hevder at den interne rasismen mellom ulike innvandrergrupper- og kulturer ofte er mer akseptert enn rasisme fra majoritetssamfunnet. Dette skaper mistillit, isolasjon og hindrer integrering, særlig når konflikter fra opprinnelseslandene importeres til norske klasserom.
Martin trekker også frem økende fiendtlighet mot etnisk norske elever, som ofte blir utsatt for diskriminering og ekskludering på grunn av sin kulturelle eller religiøse bakgrunn. Ifølge han blir barna blant annet utsatt for nedsettende navn som «potet» eller «kuffar», og ofte blir ekskludert fra sosiale aktiviteteter.
– Dette skaper en følelse av utenforskap og forsterker splittelsen mellom majoritets- og minoritetsgrupper i skolen, skriver Martin.
Denne fiendtligheten mot nordmenn, kombinert med intern rasisme, bidrar til å forsterke konservative og ekskluderende holdninger.
Les også: Oslo Ap lanserer tiltak mot ungdomskriminalitet: – Vi vet hvem disse gutta er
Skolens rolle som fellesarena
Ifølge Almir Martin gjør skolene seg ofte maktesløse overfor denne dynamikken. Lærere står alene i møte med en blanding av taushet, frykt og økende splittelse, uten tilstrekkelig støtte fra skoleledelsen eller politikere.
Dette, hevder han, hindrer ikke bare integrering, men forsterker segregeringen i klasserommene og undergraver skolens rolle som en brobygger og felles arena for læring og fellesskap.
Martins bekymringer speiler en større debatt om integrering, kulturell utvikling og samfunnssikkerhet i Norge, der skolens rolle som en nøytral og inkluderende møteplass for å forme neste generasjon, blir stadig mer utfordret.