Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. Teksten ble først publisert på Facebook.

Vær Varsom-plakaten punkt 3.9 er krystallklar: «Opptre hensynsfullt i det journalistiske arbeidet. Misbruk ikke andres følelser, manglende medieerfaring, uvitenhet eller sviktende dømmekraft.»

Dette er ikke pynt på veggen i norske redaksjoner. Det er en del av pressens eget etiske fundament. Og nettopp derfor reagerer jeg på TV 2s håndtering av denne saken.

Journalistikkens oppgave er å opplyse, undersøke, stille kritiske spørsmål og kontrollere makt. Den skal ikke gjøre menneskers sårbarhet til dramaturgisk råstoff fordi det skaper sterkere overskrifter og større engasjement. Det er fullt mulig å ta et varsel på alvor uten å behandle det som en ferdig dom.

Det er fullt mulig å lytte til en ung kvinnes opplevelser uten å bygge hele den journalistiske fortellingen rundt følelsene hennes. Og det er fullt mulig å drive kritisk journalistikk uten at et annet menneskes navn, omdømme og liv blir kastet inn i den offentlige kjøttkverna før alle relevante sider av saken er tilstrekkelig belyst.

Et varsel er ikke en dom. En opplevelse er ikke automatisk et bevis. Og sterke følelser fritar aldri pressen fra kravet om kritisk distanse.

Det er nettopp når en kilde er ung, sårbar, følelsesmessig berørt eller lite medievant at redaksjonens ansvar blir større, ikke mindre.

Les også: Elias Omberg: – Jeg levde med frykt hver dag

Hvis journalistikken begynner å bruke menneskers følelsesliv som motor for historien, samtidig som konsekvensene for de involverte kan være enorme, da bør pressen selv stille det spørsmålet den så gjerne stiller alle andre: Har vi opptrådt hensynsfullt?

For meg er dette kjernen i saken.

Jeg forsvarer ikke upassende oppførsel. Jeg bagatelliserer ikke varsler. Og jeg sier ikke at unge kvinner ikke skal bli hørt. Jeg sier noe langt mer prinsipielt: Den som hevder å holde makten ansvarlig, må også være villig til å holde sin egen makt ansvarlig.

Les også: Oppvekst i frykt, relasjonell angst og kampen for ytringsfriheten

TV 2 har enorm definisjonsmakt. Med noen få overskrifter, klipp og formuleringer kan et menneskes offentlige omdømme endres over natten. Da holder det ikke å si at man «bare videreformidler».

Med makt følger ansvar. Også når makten sitter i en redaksjon. Og kanskje særlig da.