Vi som har hatt katt, vet hva favorittmaten til mange av dem er: Fisk, og særlig tunfisk. Men hvordan kan det ha seg siden de stammer fra ørkenen, og heller ikke liker vann?
Huskatter, eller Felis catus, er etterkommere av villkatter i ørenene i Nord-Afrika. Deres historie med mennesker går flere tusen år tilbake. Se faktaboks mot slutten av artikkelen.
Det er i en artikkel i Science der forskning på katters smakspreferanser kommer frem. Hele 6 prosent av all fisk som fanges, går til kattemat. oss mennesker, har katter smaksløker på tungen. Og de fem smakene som finnes er, umami, surt, salt, søtt og bittert.
Katter har spesiell følsomhet – og dermed nytelse av – umami, har forskere funnet ut. Og umami er det rikt av i kjøtt og særlig i fisk, og spesielt i tunfisk. Katter kan imidlertid ikke kjenne søtt/sukker, som det er lite/ingenting av i kjøtt. Og katter er en «hyperkjøtteter». Og hvis man ikke bruker det, mister man det.
Forskere mener umami er like viktig for katter, som søtt er for mennesker. Og når det gjelder hunder, kan de smake både umami og søtt. Det kan forklare hvorfor hunder er mindre kresne enn katter i matveien.
Men spørsmålet er hvordan katter fikk denne spesielle smaken siden de stammer fra villkatter i den nordafrikanske ørkene.
Hvorfor katter har lyst på tunfisk i utgangspunktet, er fortsatt et mysterium. De utviklet seg i ørkener for rundt 10 000 år siden, der fisk av noe slag neppe var på menyen.
Det kan ha vært en smak katter utviklet over tid etter kontakten med mennesker. Så langt tilbake som 1500 f.Kr., er katter avbildet som spiser fisk i det gamle Egypts kunst.
Og i middelalderen spiste kattedyr i noen havner i Midtøsten store mengder fisk – inkludert tunfisk – sannsynligvis fordi de koste seg med rester etterlatt av fiskerne. I begge tilfeller kan katter som utviklet smak for fisk – og kanskje spesielt tunfisk – ha hatt en fordel fremfor kameratene sine, sier Fiona Marshall, en zooarkeolog ved Washington University i St. Louis.
Huskatten oppsummert
Opprinnelse: Det antas at de moderne huskattene stammer fra den afrikanske villkatten, Felis silvestris lybica, som lever i Nord-Afrika og Midtøsten.
Domestisering: Kattens vei til domestisering startet sannsynligvis for omkring 9.000 år siden. Da begynte mennesker å dyrke jorden og lagre overskuddsgrøde. Dette tiltrakk seg gnagere, som i sin tur tiltrakk seg villkatter. Menneskene så verdien av kattene som effektive gnagerjegere og begynte å tolerere deres nærvær, og kanskje til og med fôre dem. Over tid utviklet de kattene som var minst aggressive og mest tolerante overfor mennesker en symbiotisk forhold med dem.
Arkeologiske funn: Det eldste kjente beviset for forholdet mellom katter og mennesker ble funnet på Kypros i 2004. Her ble det oppdaget et nesten 9.000 år gammelt gravsted hvor en katt var begravet ved siden av et menneske. Dette viser at katter hadde et spesielt forhold til mennesker allerede da, siden Kypros ikke har noen innfødte katter – de måtte ha blitt brakt dit av mennesker.
Spredning: Med tiden spredte katten seg med menneskelig sivilisasjon. De ble tatt med av handelsfolk, sjømenn og erobrere til forskjellige deler av verden. Deres rolle som kjæledyr, jaktassistenter og symbolske vesener i forskjellige kulturer bidro til deres globale tilstedeværelse.
Selektiv avl: Etter hvert som katten ble et mer vanlig kjæledyr, begynte mennesker å avle dem for spesifikke trekk, noe som førte til utviklingen av forskjellige katteraser.
I dag er katten et av de mest populære kjæledyrene i verden, og de har en rik og variert historie som strekker seg tilbake til de tidligste sivilisasjonene.