Dette er en kommentar.
Statsminister Jonas Gahr Støre lyver om norsk oljehistorie og gir en falsk og løgnaktig fremstilling av aktiv næringspolitikk.
Sist lørdag skrev statsminister Jonas Gahr Støre en kronikk i Dagens Næringsliv. Tittelen var: «Har næringspolitikken blitt for aktiv?»
Kronikken er et forsvar for en statlig næringspolitikk hvor offentlige penger skal satses, i forventning om at dette en gang i fremtiden skal kaste av seg. Støre skriver: «I 2024 er ikke spørsmålet om staten skal bidra i utvinningen av olje og gass. Spørsmålet nå er om staten skal bidra til å utvikle havvind, CO2-håndtering, hydrogen og andre næringer. Kritikken som kommer mot Ap/Sp-regjeringens aktive næringspolitikk er ikke ulik kritikken som kom for 50 år siden.»
I statsbudsjettet som legges frem neste uke er det forventet at regjeringen vil presentere en subsidieramme på 35 milliarder kroner bare til flytende havvind. Det er for lite, er tilbakemeldingen fra bransjen, og SV vil trolig være under press for å øke denne rammen i forhandlingene med regjeringen.
I kronikken setter statsministeren altså likhetstegn mellom dagens aktive næringspolitikk og den politikken som ble ført da utvinningen av olje og gass på norsk sokkel ble igangsatt.
Det er en absurd sammenligning.
Det er historieforfalskning.
Det er løgn.
Dette er sterke ord å bruke om en statsminister, men de er berettiget.
La meg forklare:
Det var nemlig privat risikokapital som begynte med leteboring på norsk sokkel i 1966. Lille juleaften 1969 fikk Industridepartementet beskjed fra Philipsgruppen (Phillips Petroleum og American Petrofina som største eiere) om at de i sin siste letebrønn hadde gjort et gigantisk oljefunn.
Hensikten med petroleumspolitikken var fra første stund å la private ta risikoen, men å sikre at fellesskapet fikk sin rettmessige andel av avkastningen.
Det sentrale begrepet her er det som i oljeindustrien går under betegnelsen «government take». Begrepet er nærmest selvforklarende og beskriver hvor mye av verdiene myndighetene vil ende opp med å ta.
Det er grunn til å rose norsk forvaltning og politikere som på 60- og 70-tallet la grunnlag for at «government take» ble svært høyt. Men denne politikken har ingenting til felles med den næringspolitikken statsministeren argumenterer for idag.
Forenklet sikrer vi høye offentlige inntekter fra petroleumsvirksomheten på tre måter: For det første skattlegger vi overskuddet svært høyt. For det andre eier staten 67 prosent av Equinor og er dermed majoritetseier i det største selskapet på norsk sokkel. For det tredje har den norske staten andeler i en rekke olje- og gassfelt, rørledninger og landanlegg tilknyttet norsk kontinentalsokkel gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Disse andelene ivaretas av statseide Petoro AS.
Grunnrenten, den ekstraordinære avkastningen som olje- og gassbransjen har gitt, høstes altså på finurlig vis slik at mest mulig av denne ender opp i fellesskapets hender.
Men merk at hele dette systemet bygger på at private investorer og selskaper satset og tok risiko.
Dette er det motsatte av det Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet legger opp til. Der skal offentlige penger sikre at private ikke taper penger. Det vil si at det offentlige skal ta hele, eller mye av risikoen. Risikoavlastning er begrepet lobbyister kaller det. Det betyr at skattebetalerne skal betale, og det private høste gevinsten.
Hva så med de eventuelle fremtidige skatteinntektene?
Her finner vi svaret i et av de tåpeligste spørsmålene som er stilt en finansminister noensinne. Nikolai Astrup, stortingsrepresentant for Oslo Høyre, tidligere partiets energipolitiske talsperson, stilte nemlig finansminister Vedum følgende spørsmål: «Når vil denne utredningen (av hvordan en fremtidig grunnrenteskatt på havvind kan innrettes), og hvordan vil utredningen gjøres kjent for Stortinget?»
Finansminister Vedum ga følgende svar: «Med dagens utsikter for kostnader og kraftpriser for havvind er det ikke forventet grunnrente over tid, og det er derfor ikke aktuelt for denne regjeringen å innføre grunnrenteskatt. Regjeringen har i flere sammenhenger derfor vært helt tydelig på at vi ikke ønsker grunnrenteskatt på havvind. Det pågår følgelig heller ingen utredning av grunnrenteskatt på havvind i departementet.»
Finansdepartementet svarer det selvfølgelige på Astrups spørsmål: Hvis inntektene er høyst usikre, meget mulig negative, da kan man bare glemme å sikre grunnrenteskatt, altså at ekstraordinær avkastning skal tilfalle fellesskapet.
Den finnes ikke.
Spørsmålet til Astrup avslører altså at Jonas Gahr Støres historieforfalskning blir delt av sentrale personer i Høyre. Høyre har nemlig argumentert for at oljeselskapene selv direkte skal betale for den flytende havvinden.
Da vil vi ikke se hvor mye havvinden koster oss, kostnadene vil komme iform av reduserte inntekter fra olje- og gassproduksjon.
La oss oppsummere: Statsminister Jonas Gahr Støre ønsker å bruke offentlige penger, for om mulig å gi privat gevinst som i så fall i beste fall vil bli skattlagt som annen næringsvirksomhet.
Altså: Det offentlige tar risikoen, de private tar mesteparten av gevinsten.
Uansett hvor ofte statsministeren gjentar det, så er dette omtrent det motsatte av hva norsk petroleumspolitikk er basert på.
Den har hatt som sitt hovedgrunnlag at alle samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer skal bli gjennomført.
Nå står Arbeiderpartiet for en aktiv næringspolitikk hvis hovedformål er at samfunnsøkonomisk ulønnsomme investeringer skal bli gjennomført.
Og vårt største opposisjonsparti Høyre mener at denne politikken ikke er aggressiv nok, og ønsker å legge byrden direkte på oljeselskapene slik at man slipper å avsløre hvor kostbar denne politikken blir for velgerne.
Vil du ha dum eller dummere, er valget velgerne får mellom Arbeiderpartiet og Høyre i energipolitikken.
Selv om statsminister Jonas Gahr Støre og stortingsrepresentant Nikolai Astrup mener at det var slik Norge skaffet seg et oljefond på nesten 19 000 milliarder kroner, så tar de altså feil.
Trolig mot bedre vitende.
Med andre ord lyver de, og forfalsker norsk historie. Slik går altså dagene i norsk energipolitikk.