Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Rettsstaten feires som sivilisasjonens høyeste uttrykk. Den hylles som et vern mot vilkårlighet og tyranni. Men kanskje er rettsstaten bare en sivilisert form for tvang?

Kanskje ligger den virkelige friheten i naturretten som eksisterer uavhengig av stater.

Rettens dobbelte opprinnelse

Når vi omtaler rettsstaten, gjør vi det ofte med ærbødighet. Den fremstår som det beste menneskeheten har oppnådd. Makten er bundet av lov og individet beskyttet mot herskerens innfall. Men rettsstaten er ikke frihetens endemål. Den er et kompromiss mellom individets naturgitte rettigheter og statens behov for makt.

Der rettsstaten er et institusjonelt rammeverk i staten, er naturretten et evig moralsk prinsipp uavhengig av staten. Naturretten sier at mennesket eier seg selv og dermed også fruktene av sitt arbeid slik filosofen John Locke beskrev det.  Dette er friheten før staten og ikke en konsekvens av den.

Vi står dermed overfor et grunnleggende spenningsforhold i den vestlige sivilisasjon mellom rettsstaten som forsøker å sikre frihet i staten og naturretten som sikrer frihet uavhengig av staten.

Rettstaten – et bånd på Leviathan

Historisk oppsto rettsstaten som et fremskritt. Dens mål var å binde makten til regler slik at herskeren ikke kunne handle vilkårlig. Montesquieu, Locke og senere Hayek forsto at frihet fordrer forutsigbarhet. Lover må være generelle, kjente og like for alle.

Hayek kalte dette rule of law i motsetning til rule of man (lovens styre versus menneskers styre). Når lover er stabile og upersonlige, kan individet planlegge og handle fritt. Rettstaten ble dermed et instrument for sivilisert frihet, et system som gjorde markedsøkonomien og det åpne samfunnet mulig.

Men Hayek så også faren. Selv den mest rettferdige stat forblir et maktmonopol. Den kan regulere, beskatte og tvinge om enn gjennom juridisk overvåking. Men den kan ikke oppheve maktens natur. Den kan bare kle den i lovens drakt.

Faren er at retten kan bli maktens redskap. De lovene som skulle binde herskeren, kan bli politikernes verktøy. Lovboken blir da ikke frihetens vokter, men dens fengsel.

Naturretten – frihetens opprinnelige orden

Naturretten springer ut av menneskets natur som et fritt og handlende vesen. Den er ikke skapt av staten. For Murray Rothbard er naturretten både moralsk og praktisk. Individet eier seg selv, og har derfor rett til eiendom, frivillig byttehandel og selvforsvar. Staten bryter denne ordenen når den krever lydighet, skatt eller kontroll. Dens eksistens hviler på krenkelsen av prinsippet den hevder å beskytte.

I Rothbards og Hans-Hermann Hoppes tenkning er naturretten grunnlaget for et statsløst samfunn uten tvang. Der løses konflikter gjennom private avtaler, voldgift og forsikring og ikke gjennom et sentralisert maktmonopol. Fred oppstår ikke ved påtvungen orden, men ved gjensidig respekt for eiendomsrett.

Der rettsstaten begrenser makten, avskaffer naturretten behovet for den.

Den moralske konflikten

Dette er ikke bare et teknisk spørsmål om forvaltning. Det er en moralsk konflikt. Er rettferdighet det som loven sier, eller må loven selv vurderes etter en høyere rettferdighet?

For rettspositivisten som mener at rett er det som står i loven, er rettsstaten frihetens garanti. For naturrettstenkeren er loven bare rettferdig i den grad den respekterer menneskets naturgitte rettigheter.

Ingen stat kan være sin egen moralske dommer sett fra et naturrettslig perspektiv. Et rettferdig maktmonopol er like selvmotsigende som en ærbar tyv.

Rettens form og frihetens innhold

Gjennom århundrer har rettsstaten utviklet prinsipper som vi med rette forbinder med sivilisasjon. Ingen kan dømmes uten skyld (mens rea). Ingen kan fengsles uten lov og dom (habeas corpus). Ingen lov kan gis tilbakevirkende kraft (lex retro non agit).

Disse prinsippene er monumenter over menneskelig fornuft, men de springer ikke ut fra naturretten. De er juridiske forsvarsverker innenfor et system av tvang. De er nødvendige i et samfunn der makt eksisterer.

I et statsløst og frivillig samfunn er slike rettigheter ikke lovfestede garantier, men selvinnlysende konsekvenser av samtykke og eiendomsrett. Der rettsstaten må skrive slike prinsipper inn i loven for å temme makten, er de i naturretten en del av frihetens natur.

Historisk mellomspill: Tre veier til rettsstaten, men ikke til naturretten

De store milepælene i den vestlige rettstradisjonen viser dette skillet tydelig. Magna Carta (1215) var et feudalt kompromiss. Den begrenset kongens vilkårlighet overfor adelen, men anerkjente fortsatt maktmonopolet. Den ga kimen til rettsikkerhet, men ikke universell naturrett.

Den ærerike revolusjonen (1688–89) i England befestet parlamentets suverenitet og bandt kronen til loven gjennom Bill of Rights. Det var en monumental seier for rettsstaten, men fremdeles et system der makt ble delt, ikke opphevet.

Den amerikanske revolusjonen (1776–1791) hentet sin retorikk fra naturretten (unalienable rights), men endte i konstitusjonell stat. Bill of Rights beskytter individet innenfor statens rammer, men den avskaffet ikke statens makt. Lysander Spooner påpekte senere at naturretten ble brukt som begrunnelse, men ble i praksis overstyrt av staten.

Dermed kan man si at disse revolusjonene markerte kampen for rettsstaten, men ikke for naturretten. De temmet makten, men avskaffet den ikke.

Rettens forvitring i velferdsstaten

I vår tid er rettsstaten truet. Trusselen kommer ikke fra despoter, men fra byråkratiet. Velferdsstaten har gradvis blitt et byråkratisk system der rett brukes til å styre og ikke til å beskytte. Skatt, reguleringer og subsidier begrunnes for fellesskapets beste, men de innebærer alle at individets rettigheter ofres for kollektive mål. Staten kan ikke gi uten først å ta. Den kan ikke beskytte uten å kontrollere. Den kan ikke fremme rettferdighet uten å krenke eiendom.

Hayek advarte mot dette i The Road to Serfdom. Når staten begynner å planlegge samfunnet, forvitrer rettsstaten innenfra. Loven blir et redskap for politikk, og rettssikkerheten forvandler seg til administrativ lydighet. I dag ser vi det tydelig. Makt flyttes fra domstoler til direktorater og fra folkevalgte til eksperter. Lovverket vokser, men rettferdigheten minker. Retten blir stadig mer et spørsmål om etterlevelse, og stadig mindre et spørsmål om moral.

I USA er rettstatens prinsipper i tilbakegang. Påtalemyndigheter er mindre opptatt av skyldspørsmålet enn før og mer opptatt av fellende dommer. Tiltalte blir ofte stilt overfor valget å risikere streng straff fra en domstol eller å akseptere skyld for mildere straff gjennom plea bargaining (tiltalepruting). Dette har ført til at mange uskyldige soner fengselsstraffer. Rettstatens prinsipp om mens rea er derfor på vikende front.

Angrep på rettsstaten skjer også ellers i Vesten. Koronaloven i 2020 er et eksempel i Norge. Eksempel på lov med tilbakevirkende kraft er at bedrifter har blitt dømt til å rydde opp gammel forurensning fra en tid lenge før loven trådte i kraft.

Fra lover til moral

Rettstaten kan aldri bli mer enn et system for begrenset tvang. Den er nyttig, men ikke tilstrekkelig. Naturretten derimot krever ikke lydighet, bare samtykke. Den kan ikke påtvinges, bare erkjennes.

Derfor er overgangen fra rettsstat til naturrett ikke politisk, men moralsk. Den handler om å forstå at rett ikke skapes av makt, men av menneskets natur. Et samfunn av frie individer trenger ikke trusler for å fungere. Det trenger tillit, kontrakter og ansvar.

Friheten begynner ikke med loven, men med erkjennelsen av at ingen har rett til å herske over andre.

En vei fremover

Rettstatens og naturrettens forkjempere står ikke nødvendigvis i motsetningsforhold. Begge kjemper for individenes frihet. Mens rettstatens tilhengere aksepterer staten eksistens som et uunngåelig onde så mener naturrettens tilhengere at frihetens endelige mål er uforenlig med en eksisterende stat.

Hoppe minner oss om at ingen institusjon kan garantere frihet dersom den selv står over den. Derfor må staten bort. Han begrunner dette med en logisk og etisk inkonsistens i selve ideen om staten. En institusjon som hevder å beskytte rett ved å ha monopol på rettsavgjørelser, står nødvendigvis utenfor og over de samme reglene den påstår å håndheve. Dermed kan den aldri være garantist for friheten fordi den selv er unntatt frihetens forutsetning som er lik rett for alle.

Konklusjon

Rettstatens mål er å beskytte oss mot despoti mens naturretten frigjør oss fra despoter. Løsningen er ikke å reformere staten, men å erstatte maktmonopolet med et desentralisert system av private retts- og forsikringstjenester. Frihet kan bare bestå dersom ingen står over loven, men når alle er underlagt den samme, universelle naturretten.