Dette er en kommentar.
Jonas Gahr Støre har veltet brettet, og de borgerlige må komme med ny politikk.
Støre het en mann. Jonas Gahr Støre. Han var ikke rystet, men etter snart fire år var innbyggerne i landet hans opprørte.
De mente han var en katastrofe.
Det mente også store deler av hans eget parti. Hans egen nestleder, Tonje Brenna, ville leke Brutus mot Cæsar, men planen hennes ble lekket til pressen, og komplottet havarerte.
Støre het en mann.
Om ikke hatet, så var han i hvert fall blitt en særdeles upopulær mann, og det var kun for hans motstandere Erna Solberg (H) og Sylvi Listhaug (Frp) å sitte så stille i båten som mulig, mens Støre seilte skuta rett på skjæret. Valgkampen var først og fremst et spill om det var Frp eller Høyre som skulle bli størst, og diskusjonen gikk om det var Sylvi eller Erna som skulle bli statsminister.
Det var et sjakkspill Jonas Gahr Støre ville tape. Da gjorde han det bare maktpersoner i en presset situasjon kan gjøre: I løpet av 1,5 måned veltet han brettet.
Først dreide han på rattet og la opp til frontkollisjon mot partneren Senterpartiet i striden om EUs 4. energimarkedsdirektiv. Tre av disse direktivene hadde plutselig blitt livsviktige for selve Norges videre eksistens som selvstendig nasjon.
Partneren Vedum tok hintet og flyttet ut. Han begynte umiddelbart å kritisere eksen Jonas for en stupid energipolitikk, og ville ikke minst gjøre om på elektrifiseringen av Melkeøya. I stedet for å ta skilsmisseoppgjøret i full offentlighet, dro Jonas en ny kanin opp av hatten: 40 øre skal fra 1. oktober bli fastprisen for strøm for norske bolig- og hytteiere.
Ideen la 20 års energipolitikk, som ikke minst har hatt som mål å tilpasse forbruksmønsteret til mer uregulert produksjon som følge av væravhengig kraft som vind- og solkraft, i grus. De smartmålerne vi fikk innstallert til en kostnad på 9 milliarder kroner, er det nå bare å skrote, og alle de varmepumpe-, etterisolerings-, vinduselgerne og solpanelinstallatørene som har stolt på Støre, kunne se sine selskaper gå i knas med et penneslag.
Det bildet som ble tegnet på slutten av suksessboken «Makta» av nettopp Jonas Gahr Støre, er nå overtydelig for absolutt alle: Hvis Jonas Gahr Støre blir presset, gjør han alt for å overleve.
Han lar to nestledere gjøre kål på hverandre. Han river ned et tyve år gammelt rødgrønt samarbeidsprosjekt for å kverke opprøret til Tonje Brenna. Og han fordobler selvmotsigelsene i norsk energipolitikk for å vinne valget.
I kampen mot den angivelige strømpopulismen fant Støre ut at svaret var å bli enda mer populistisk enn selv makspristilhengerne i Rødt og Frp hadde fantasi til.
Makspris var en elendig idé, mente Støre, og hvis han skulle være noenlunde konsistent, det vil si ikke foreslå å gå mot både nord og sør samtidig, så følger det at en fast, lav gjennomsnittspris er en mye dårligere idé, men hvorfor være konsistent når det står om ens eget politiske liv?
Støre het en mann. Føkk konsistens og leve enkle løsninger og selvmotsigende politikk, sa han da han ville overleve politisk, og så dro han enda en kanin opp av hatten, nemlig Jens Stoltenberg.
Det var litt som om den tragikomisk elendige skihopperen Eddy The Eagle plutselig skulle utrope Wirkola som nytt medlem av hopplandslaget. Hvis nordmenn skulle velge en person til å gå på vannet, så ville vår kandidat vært Jens Stoltenberg.
Mye er blitt sagt om Jonas Gahr Støre, men et bilde er nå overtydelig: Han kan sin Machiavelli.
De store taperne i dette spillet er først og fremst Høyre, men også Fremskrittspartiet.
Høyres politiske strategi har vært å føre tilnærmet identisk politikk som Arbeiderpartiet, i håp om at Erna Solberg hadde mer tillit enn Jonas Gahr Støre.
Men Støre er en politisk kameleon. Han er nå strømpopulist god som noen, samtidig som han fortsatt spiller med på fornybarbransjens symfoni: Mer fornybar kraft koste hva det koste vil.
Høyre og Frps umiddelbare reaksjon var heller ikke å snakke om egen energipolitikk, men å omfavne populisten Jonas sin politikk.De samme menneskene som for bare noen uker siden fant Martin Bech Holtes bestselger om offentlig sløsing og ineffektiv politikk svært interessant, omfavnet umiddelbart en politikk som sløser, og som vil være totalt ineffektiv mot de underliggende utfordringene i kraftsystemet.
Hvis du ikke forstår hva jeg mener: Se for deg et hus som sliter med å holde varmen fordi alle vinduene er satt på vid gap. Støres løsning er å si at han garanterer lavpris for oppvarmingen de neste året. Det er hyggelig for alle som vil holde varmen, men det er ikke en bærekraftig løsning på sikt.
Men på Arbeiderpartiets landsmøte vil flere forslag komme som vil bringe Arbeiderpartiet enda nærmere nærvelgerne. Kanskje vel så nærme som Fremskrittspartiet, mens Høyre står igjen som den store energipolitiske taperen.
Høyre mener fortsatt at utenlandskablene er geniale, at flere utenlandskabler vil gjøre alt enda bedre, og hvis flytende havvind blir dyrt, så er det bare å la oljeselskapene betale direkte for dem, og de er lunkne til kjernekraft, den kan jo utkonkurrere vindkraft på sikt, og konkurranse er fysjom fysjom i Høyre blitt.
En gang var Høyre et politisk parti, men partiets nåværende energipolitikk fremstår som unnfanget på et nachspiel i Fornybar Norge. Der er det mye og dyr sprit, men ikke de beste politiske ideene.
Jonas har veltet brettet. Jeg synes fortsatt han fremstår som en arrogant, bedreviter som hadde passet bedre i MDG enn i Arbeiderpartiet, men som politisk spiller har jeg og mange andre undervurdert ham.
Arbeiderpartiet er i angrepsposisjon. Den rene Arbeiderparti-regjeringen, Støre 2, er noe helt annet enn Støre 1. Man kan si mye om mennesker med ryggrad som glassmaneter, men de er fleksible. Med Jens Stoltenberg på laget, ser plutselig regjeringen Støre uendelig mye mer attraktiv ut for mange nordmenn. Stoltenberg er dyktig, ikke bare skoleflink og sleip. Han er dessuten også en fagøkonom som ser gjennom talepunktene Støre har fått servert og slukt rått fra det miljøindustrielle komplekset.
Frp og Høyre må nå komme på banen med reelle politiske forslag.
De må formulere en politikk som er vesentlig annerledes og mer forutskuende enn Arbeiderpartiets. En naiv sjel ville tenke at nå burde Høyre og Frp komme på banen med asyl- og innvandringspolitikk, skattelettelser, og en realistisk energi- og klimapolitikk.
MDG-Jonas er nemlig fortsatt kliss naken, selv om han bruker Jens Stoltenberg som fikenblad.
Dessverre er det ingen tegn til at Høyre evner å tenke nye politiske tanker. Erna Solberg stivnet politisk i 2013, og har ikke tenkt en ny tanke siden den gang. Den som er uenig med meg i dette, kan lese tiltredelsesklæringen hennes fra 2013. Den er ordrett det samme som hun sier i dag.
De borgerliges oppskrift er altså at de vil gjøre det samme som de gjorde i 2013, og som de ikke fikk til de påfølgende 8 årene. Mye kan sies om den oppskriften, men det høres ikke ut som en vinneroppskrift.
MDG-Jonas kan vinne valget alle trodde han ville tape. Gitt at Høyre nå står for enda mer MDG-politikk enn ham, er det få ekte konservative som feller en tåre over det.