Dette er en kommentar.
Vi snakker mye om integrering i Norge, men vi snakker for lite om det som faktisk avgjør om integreringen lykkes, nemlig verdier.
For la oss være ærlige. Integrering i praksis er ikke så komplisert. Det handler om å lære språket, følge lover og normer, jobbe og delta i samfunnet. Det handler om å stille opp på dugnad, sende barna på fritidsaktiviteter og bli en del av fellesskapet. De fleste får dette til.
Integrering stopper der verdiene begynner
Problemet oppstår når det stopper der, for hva hjelper det å delta i samfunnet hvis man ikke deler de grunnleggende verdiene samfunnet er bygget på?
Noen verdier i andre kulturer er uforenlige med vestlige verdier, og det er en realitet vi ikke lenger kan snakke oss bort fra.
Det er her verdimessig assimilering kommer inn. Dette handler ikke om å viske ut kultur, religion eller identitet, men om noe langt mer grunnleggende, nemlig synet på mennesket.
Når vi snakker om verdier, snakker vi konkret om likestilling mellom kjønn, barns rett til beskyttelse, individets rett til å bestemme over eget liv og at loven står over familien. Uten dette faller fundamentet i et fritt samfunn bort.
I Norge bygger samfunnet vårt på én kjerneverdi, at hvert menneske er ukrenkelig og har rett til å bestemme over egen kropp og eget liv. Det betyr frihet til å velge hvem du vil være, hva du vil kle deg i, hvem du vil elske og hvordan du vil leve. Det betyr også frihet fra vold, kontroll og frykt, både fysisk og psykisk.
Dette er ikke norske «preferanser,» det er fundamentet for et fritt samfunn.
Hva står egentlig på spill i møte med ulike verdigrunnlag?
Når denne verdien ikke deles, oppstår det parallelle virkeligheter. Vi ser det i negativ sosial kontroll, i unge jenter som ikke får leve som andre, i frykt for familiens ære og i ytterste konsekvens i æresrelatert vold. Jenter som ikke får velge kjærester taper, mens foreldre og familier som utøver kontroll vinner.
Ungdom lever dobbeltliv, der er redde for å bryte med familien og går fra å være kontrollert til selv å videreføre kontrollen på egne barn. Slik fortsetter det kollektivistiske livet i et individualistisk samfunn, og det vil ikke fungere.
Parallelle samfunn vokser frem når verdier ikke deles
Dette er ikke først og fremst et integreringsproblem, det er et verdiproblem. Forskjellen er avgjørende, fordi man kan lære språket uten å respektere individets frihet, og man kan jobbe uten å gi sine egne barn de samme rettighetene som andre barn i Norge. Man kan fremstå integrert på papiret, men samtidig stå i direkte konflikt med verdiene samfunnet vårt hviler på.
Når individet ikke er fritt, taper storsamfunnet, mens familien og kollektivet vinner. I patriarkalske og kollektivistiske strukturer betyr økt frihet for kvinner at makt forskyves. Dette kan vise seg i sterk sosial kontroll, trusler, sanksjoner eller utestengelse fra familien. Det kan skape motstand og aggresjon, men det er samtidig en nødvendig frigjøring.
Individets frihet mot kollektivets kontroll
Derfor må vi tørre å si det høyt. Integrering er ikke nok, verdimessig assimilering er nødvendig.
Når flere faktisk får bestemme over eget liv, skjer det noe mer. Da åpner det seg muligheter som ellers holdes nede. Man kan velge partner utenfor egen kultur, og man kan velge utdanning, jobb og retning i livet basert på egne ønsker, ikke familiens forventninger.
Her ligger en grunnleggende konflikt mange overser. Norge er et individualistisk samfunn der individet står i sentrum, mens mange som kommer hit, kommer fra kollektivistiske samfunn der familien og æren står over individet. Dette er to verdener som kolliderer, og den kollisjonen skaper sjelden frihet eller lykke, verken for den enkelte eller for samfunnet rundt.
Dette får fortsette fordi nordmenn er konfliktsky, fordi vi er redde for å bli stemplet som fremmedfiendtlige og rasistiske, og fordi konsekvensene rammer de svakeste, ikke oss.
Uten felles verdier forvitrer fellesskapet
Hvis flere som kommer til Norge tar inn over seg de grunnleggende verdiene vi bygger samfunnet på, vil konsekvensene være tydelige. Flere kvinner vil delta i arbeidslivet, flere jenter vil få frihet til å forme egne liv, flere familier vil stå stødig økonomisk og barna vil få bedre språkutvikling og sterkere tilknytning til samfunnet.
Hvis vi ikke tar tak i disse utfordringene, vil vi ikke bare få, men vi ser allerede tendenser til økende parallellsamfunn, vedvarende utenforskap og økt belastning på velferdsstaten.
Dette er upopulært å si, men noen kulturer kan ikke eksistere i Vesten uten først å ta et oppgjør med egne holdninger og ukultur.
Dette er ikke et angrep på kultur. Det er et forsvar for mennesket.
Uten felles verdier får vi ikke et samfunn, bare mennesker som bor ved siden av hverandre, uten tillit og uten fellesskap.