Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
«Inflation is always and everywhere a monetary phenomenon in the sense that it is and can be produced only by a more rapid increase in the quantity of money than in output.» – Milton Friedman
Hvis jeg fikk en krone for hver gang Jonas Gahr Støre sa at rentetoppen var nådd, så ville jeg vært millionær.
Dessverre i norske kroner. For som alle vet så er ikke krona hva den en gang var. Over ti år, med solide svingninger, så er trenden i kronekursen klar. Billigere og billigere. Vi ser det på grafen nedenfor (når dollaren stiger, så blir krona billigere).
Den som gidder kan observere det i gatene.
Der kryr det av turister som kjøper Norge på billigsalg. En gang syntes tyskere og amerikanere at Norge var dyrt, nå er vi blitt billig. Sjeføkonomene klør seg i hodet over kronekursen.
Ifølge læreboka så skal et land som har solide statsfinanser og overskudd på handelsbalansen ha en sterk valuta. Men Norge har en statskasse som svømmer over, og en råsterk handelsbalanse, men en svak valuta? Hvorfor?
Økonomer hater å si noe om valutakurser. Valutamarkedet er effisient, det vil si at all informasjon er innbakt i kursen, og hvis du mener noe annet enn markedet, så vil du sannsynligvis ta feil.
Derfor snakker helst økonomer om kronekursen ved å se i bakspeilet. Den siste bevegelsen forklares med oljepris opp, rentedifferanse ned eller risiko opp, eller var det ned? Det lengste enkelte strekker seg til, er å si at risikopremien, det du vil ha betalt for å eie norske kroner, har økt.
Mer ustabile og uforutsigbare skatter blir da trukket frem som hovedforklaring. Den virkelige gode forklaringen er åpenbar: Nordmenn er på spa. La meg forklare. Desto lavere kronekursen går, desto mer verdt blir oljefondet. Desto mer oljefondet blir verdt, desto mer offentlige penger kan staten bruke. Og når staten bruker mer penger, så fortrenger staten annen virksomhet. Pengemengden eksploderer, den fornuftige produksjonen gjør ikke det.
Ingen full sjømann er teit nok til å bruke så mye penger som først Erna Solberg og så Jonas Gahr Støre.
Vi har verdens dyreste helsevesen, skolevesen og politi, og vi får snart verdens dyreste regjeringsbygg, vannforsyning til Oslo kommune, Fornebubane, rullebane i Bodø kommune, og vi øser ut en prosent av nasjonalinntekten til virkningsløs, kanskje skadelig u-hjelp, og vi skal bygge verdens dyreste havvind.
Hver gang staten bruker 1 krone, så blir det til mange flere kroner. Multiplikatoreffekten, kalte Keynes det. Neoklassiske økonomer vil hevde at multiplikatoreffekten blir satt ut av spill ved at rentene på statsobligasjoner vil stige, hvis staten bruker for mye penger.
Den kontrollen har vi ikke i Norge. Staten fosser over av penger, og behøver ikke tigge i obligasjonsmarkedet. Norge låner ut, ikke inn.
Hva er så fremtiden til den norske kronen? Forsvaret skal få mer, politiet skal få mer, helsevesenet skal få mer, alle skal få mer. Det er budskapet både fra regjeringen og fra opposisjonen
Det betyr flere kroner per enhet skaperkraft. Da vil kronen fortsette å falle, gitt at verden ikke blir enda dummere enn Norge, og det har de ikke råd til. Invester i utenlandsk valuta den som kan, alle med vett gjør det allerede, og de som kan forlater skuta. Når den en dag går på grunn, kan de plukke opp restene på tidenes brannsalg.