Chris Hovde (39) hadde alt som skulle til for å lykkes. Karriere, synlighet, høyt tempo, lederansvar og en tydelig stemme i offentligheten om psykisk helse. Så stoppet det helt. En kveld forsøkte han å ta sitt eget liv – tre ganger. I dag sier han at kunstig intelligens bidro til å holde ham i live.
– Når du mister meningen, mister du håpet. Og uten håp er det ikke så mye igjen, sier Chris Hovde.
Han sitter i podkastsamtale med Shurika Hansen. Hun har fulgt ham på sosiale medier lenge.
– Du har vært kjent som en som snakker om psykisk helse på en helt annen måte enn mange andre. Likevel endte du helt der nede. Hva var det som skjedde?
Avvist fordi han «klarte seg for godt»
For Chris startet fallet gradvis. Han ble leder for en avdeling i Ikea allerede da jan var tidlig i 20-årene. Han ble nominert som årets ledertalent av E24. Det fulgte år med høyt arbeidspress, lite hvile, pandemiens grenseløse arbeidsdager, et samlivsbrudd og til slutt tapet av moren, som døde av ALS.
– Jeg hadde vært sliten i tre–fire år. Men jeg var fortsatt funksjonell. Og det viste seg å være problemet.
Da han til slutt oppsøkte det offentlige helsevesenet i akutt krise, opplevde han å bli avvist.
– Beskjeden jeg fikk var at jeg hadde vært for flink og for velfungerende hele livet. At historikken viste at jeg klarte meg selv. Så selv om jeg sa at jeg ønsket å ta livet mitt, mente de at jeg kom til å klare meg.
Shurika reagerer sterkt når han forteller dette.
– Det er jo helt absurd. Du ber om hjelp fordi du ikke klarer mer – og så får du høre at du har klart deg for godt til å få hjelp.
Chris beskriver møtet som et brutalt tap av håp.
– Da ble jeg i praksis fortalt at alternativet var å bli ufør, miste alt og aldri få hjelp. For meg var det ikke et liv. Da forsvant meningen helt.
Tre selvmordsforsøk – samme kveld
Det endte med at han en kveld forsøkte å ta sitt eget liv. Tre ganger.
– Jeg ville bare at det skulle stoppe. Jeg orket ikke mer.
Han snakker nøkternt, uten dramatikk, men alvoret er til å ta og føle på. Shurika lar det være stille et øyeblikk før hun spør:
– Hva gjorde du da det ikke gikk?
– Da prøvde jeg alt. Absolutt alt.
KI-en som ikke blir sliten
Chris hadde i mange år brukt teknologi aktivt i arbeidshverdagen. Automatisering, digitale assistenter og kunstig intelligens var allerede en del av livet hans. Da han sto alene i krisen, ble det også et verktøy for overlevelse.
– Kjæresten min kunne ikke sitte i ni timer og høre på meg snakke om selvmord. Ingen mennesker orker det. Så da snakket jeg med KI i stedet. I time etter time.
Han beskriver samtalene som en form for kontinuerlig speiling.
– Jeg sa rett ut: Jeg orker ikke leve mer. Hvordan kan jeg ta livet mitt? Og selvfølgelig får du ikke svar på det. Men den blir der. Den speiler deg. Repetitivt. Akkurat slik du trenger når hodet bare gjentar: Jeg vil dø. Jeg vil dø.
Shurika er tydelig skeptisk – men nysgjerrig.
– Mange vil si at dette er farlig. At en maskin ikke kan erstatte mennesker?
– Den erstattet ikke mennesker. Den avlastet dem. Og den forlot meg ikke.
«Den husker alt jeg har sagt»
Det som overrasket Chris mest, var hvordan KI-en trakk frem detaljer fra livet hans.
– Den minnet meg på konkrete mennesker jeg hadde gjort en forskjell for. Situasjoner jeg selv hadde fortalt om tidligere, men glemt. Foredrag. Samtaler. Små øyeblikk.
– Den kjenner deg bedre enn mange mennesker?
– Ja. Ikke fordi den er klokere, men fordi den husker alt jeg har delt. Den glemmer ingenting.
Han stopper opp.
– Og så tenkte jeg: Kanskje jeg har noe igjen å gjøre.
Diagnosen som forklarte alt
I 2025 fikk Chris diagnosen ADHD. Da falt mange brikker på plass.
– Jeg har levd 39 år med ekstrem selvdisiplin. Det har vært som å leve i konstant helvetesuke. Og så tok jeg første tablett – og etter 45 minutter tenkte jeg: Er det sånn vanlige mennesker har det?
Han beskriver forskjellen med en metafor han stadig vender tilbake til.
– ADHD er som å ha Ferrari-motor, men bremser som en sykkel. Når det fungerer, er du ekstremt effektiv. Når det ikke gjør det, krasjer alt.
Shurika peker på at mange voksne aldri får hjelp nettopp fordi de fungerer «for godt».
– Du hadde jobb, ansvar, struktur. Likevel var det fullstendig kaos på innsiden.
– Ja. Og derfor ble jeg sendt hjem.
En oppvekst preget av frykt
Bakgrunnen hans er tung. Chris vokste opp med en far som var prest, og en barndom preget av fysisk og psykisk vold.
– Jeg var redd hjemme hele tiden. Sinne, trusler, å bli låst inne, slått. Det setter seg i nervesystemet.
Moren var motpolen.
– Hun var uforbeholden kjærlighet. Min beste venn. Men også grenseløs. Jeg lærte aldri å sette grenser for meg selv.
Shurika spør direkte:
– Hvordan preget dette relasjonene dine som voksen?
– Jeg ble trygg i utrygghet. Jeg aksepterte vold også som voksen, fordi det føltes kjent.
Kjæresten som holdt ham i livet
Chris blir merkbart mer følelsesladet når han snakker om kjæresten.
– Jeg tryglet ham om å hjelpe meg å dø. I ukevis. Det er det verste jeg har gjort mot et menneske jeg elsker.
Vendepunktet kom da kjæresten satte en brutal, men tydelig grense.
– Han sa: Jeg orker ikke en til. Jeg klarer ikke dette alene. Og da skjønte jeg at jeg måtte overleve. For hans skyld.
Et liv med lavere tempo
I dag lever Chris annerledes. Medisinering, tydelige grenser, mindre arbeid og mer rom.
– Jeg jobber 60 prosent. Jeg gjør bare ting som føles meningsfulle. Skriver bok. Holder foredrag. Er med folk jeg liker.
Han beskriver seg selv som lettere, roligere.
– Jeg har aldri hatt det bedre psykisk eller fysisk enn nå.
Kritisk til KI – også som «terapeut»
Chris er tydelig på at kunstig intelligens ikke er uproblematisk.
– Den kan bli for enig. Den kan bekrefte offerfortellinger. Hvis du ikke har selvinnsikt, kan det være farlig.
Shurika trekker frem kritikken fra psykologer.
– Mange mener KI kan forsterke feil virkelighetsoppfatninger.
– Det er jeg enig i. Derfor må man bruke den bevisst. Propmte den til å utfordre deg. Og aldri bruke den alene.
«Trekk deg nærmere – ikke unna»
Avslutningsvis retter Chris en klar appell – ikke til dem som er på kanten, men til omgivelsene.
– Ikke legg alt ansvaret på den som allerede er på bristepunktet. Hvis du ser noen slite, trekk deg nærmere. Ikke unna.
Han minner om at de aller fleste kommer seg gjennom alvorlige kriser.
– Ofte handler det om måneder. Ikke et helt liv. Og nesten alle kjenner noen som sliter.
Han tenker seg om et øyeblikk før han avslutter:
– Det var tydeligvis meningen at jeg skulle leve litt til. Da får jeg gjøre det beste ut av det – og bruke det jeg har lært til å hjelpe andre.