Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Når det franske rettsvesenet spiller sjakk med demokratiet.

Den 31. mars 2025 tok straffedomstolen i Paris en dristig avgjørelse. Marine Le Pen, leder av Rassemblement National (RN) i nasjonalforsamlingen, ble dømt til fem års umiddelbar utestengelse fra å kunne stille til valg, fire års fengsel (hvorav to med elektronisk fotlenke) og en bot på 100 000 euro for underslag av offentlige midler i saken om de europeiske parlamentariske assistentene.

Anklagen?

Hun skal ha brukt EU-midler til å betale ansatte som i stedet for å arbeide i Brussel, var ansatt i RN i Frankrike. Selv om denne praksisen er vanlig blant partier med EU-representanter, har retten valgt side, og den siden er ikke Le Pens.

Jean-Luc Mélenchon, venstrekandidaten kjent for sin avsky mot alt som minner om patriotisme, og hans nordafrikanske partner Sophia Chikirou, anklaget for lignende lovbrudd, ser ut til å være langt mindre bekymret. Samtidig slapp Bruno Gollnisch, som opprinnelig sto overfor en bot på 300 000 euro, unna med 50 000 euro. Louis Aliot, borgermesteren i Perpignan, fikk en ikke-iverksettbar dom og fortsetter i sitt verv.

RN-forsvaret var en katastrofe. Tro mot sin stil kom Le Pen uforberedt, og hevdet bare sin uskyld, mens hun påsto at saken var en politisk rettssak, til tross for at parlamentariske assistenter vitnet om at de aldri hadde sett sine MEP-er i Brussel. Det er tydelig at dommernes politiske holdninger spilte inn – ofte med en venstreorientert eller til og med venstreekstrem tilnærming. Dette var imidlertid all grunn til å ha et bunnsolid forsvar fremfor naivt å påstå sin uskyld. Å insistere på at saken var tom, kan kanskje vekke offentlig sympati og radikalisere opinionen, men det var ingen match for rettsvesenets «dommervoktere.»

Rystet av dommen forlot Le Pen rettslokalet før dommen var fullt ut erklært – en dramatisk, men tveegget handling som likevel sendte et tydelig signal til dommerne.

Resultatet? Når vi nærmer oss 2027, er Le Pen satt på sidelinjen. Hennes utestengelse fra å stille til valg gjør henne til lite mer enn en parlamentarisk gruppeleder. Uten RN-presidentskapet eller en EU-plass har hun bare sin moralske og intellektuelle innflytelse over Jordan Bardella som et reelt middel for 2027.

Bénédicte de Perthuis, den 63 år gamle dommeren som ledet retten, har solid erfaring med høyt profilerte saker – fra EADS-saken til kontantbonuser knyttet til Claude Guéant. Hun begrunnet den umiddelbare iverksettelsen av straffen som et nødvendig tiltak for å sikre at politikere ikke får noen særbehandling.

I et klima fiendtlig innstilt mot RN, benyttet hun anledningen til å utnytte en dårlig forsvart sak for å avsi en streng dom. Denne “modige kvinnen” har uforvarende minnet det franske folket om at rettsvesenet kan være bemerkelsesverdig strengt når det gjelder visse politikere de ikke liker.

I 2025 forblir Europa en slagmark for populistene. I Romania er Călin Georgescu fjernet på grunn av uregelmessigheter; i Tyskland er AfD opptatt med skandaler. I Frankrike forsterker Le Pens dom den langvarige skepsisen mot et rettsvesen som ofte oppfattes som et verktøy for eliten.

Den følelsen blir ytterligere forsterket av skjebnen til Nicolas Sarkozy, fanget i en annen rettslig “heksejakt.” Dømt i 2021 til tre års fengsel (hvorav to betinget) for korrupsjon og påvirkningshandel, bærer den tidligere presidenten nå en elektronisk lenke, og står overfor nye anklager knyttet til libyske kampanjefinansieringer. Sarkozy risikerer en bot på én million euro og flere års ubetinget fengsel.

Med Le Pen ute av bildet, må RN nå stole på Jordan Bardella for 2027, selv om hans interne posisjon ikke er uten utfordringer. Som 29-åring er Bardella partiets stigende stjerne, en formidabel debattant som lett ydmyker sine motstandere – en letthet som Le Pen ikke lenger kan matche.

Bardellas fortid har imidlertid fått betydelig oppmerksomhet fra venstreorienterte journalister. I januar 2024 avslørte programmet “Complément d’enquête” på France 2 at Bardella mellom 2015 og 2017 angivelig hadde lagt ut rasistiske og homofobe kommentarer under pseudonymet “RepNat du Gaito” på Twitter – blant annet ved å håne en ung svart mann involvert i en høyprofilert politisak, samt å komme med fornærmelser rettet mot journalister og politikere. Tre tidligere medarbeidere bekreftet disse påstandene overfor journalistene, mens Bardella avviser alt og hevder at han bare har én offisiell X-konto.

Hvis disse tweetene er ekte, antyder de et mer radikalt syn enn Bardellas nåværende offentlige personlighet, kanskje en subtil tilbøyelighet til politikk som “remigrasjon” – et begrep han aldri eksplisitt bruker. De kan reflektere en yngre, mindre polert aktivist som satte pris på humoren til “meme-høyre” før han måtte tilpasse seg Le Pens strategi for “detoksifisering”.

Internt står Bardella overfor samme fraksjonsstridigheter som har plaget den franske høyresiden i århundrer. Partiets seniorfigurer misliker hans åpenlyse ambisjon, hans oppfattede illojalitet mot Le Pens arv, hans “TikTok-kultur,” hans Paris-sentriske ledelse som ikke samsvarer med partiets røtter, og hans marginalisering av regionale veteranledere. Bardella er moderne, han har utseende, stilen og høyden (1,90 meter), og han er utrolig populær blant unge kvinner. Han er fullt klar over hvor sterk hans sjarm er, men han er fortsatt langt fra å være en samlende skikkelse.

Samtidig har Le Pens egne avgjørelser fremmedgjort hennes identitetsbevisste velgerbase. I 2024 prøvde hun å presse Tysklands AfD til å droppe begrepet “remigrasjon”. Begrepet var for eksplosivt for hennes “detoksifiserings-strategi”. Denne beslutningen frustrerte partiets hardlinere og ga Bardella rom til å skille seg ut. Le Pens forsøk på å balansere mellom å berolige identitetsbevisste velgere og hennes drøm om et “patriotisk” muslimsk velgerkorps har ikke tilfredsstilt hverken forstadsvelgere eller de landlige hvite velgerne som en gang forgudet henne som en helgenlignende figur.

Hennes tilsynelatende naive tilnærming til islam og til befolkningen på Mayotte, hvor hun nylig reiste, har gjort RN’s nasjonalistiske fløy rasende. For disse kretsene er hun ikke lenger en samlende skikkelse, men en kilde til irritasjon, sett på som en venstreorientert figur av velgerne hun en gang ledet.

Bardella, mer pragmatisk, har unngått denne feilen. Dermed kan dommernes avgjørelse om å sette Le Pen til side ha sluppet løs en langt mer formidabel motstander. Bardella forblir en gåte, men hans politiske talent er udiskutabelt. I 2027 kan han dominere sine rivaler i debatter hvor Le Pen snublet. Dommerne, fokusert på sitt primære mål, kan ha undervurdert den politiske styrken de potensielt setter fri.

Bardella, i motsetning til Le Pen, har ikke en aversjon mot identitetsbaserte ideer. Hans strategiske taushet – og kanskje disse gamle tweetene – resonerer med de som søker en mer bestemt stemme, der Le Pens forsiktighet holdt henne tilbake. Hvis Bardella modererer retorikken nå, er det mulig at han stille holder på standpunkter om innvandring, hentet fra sine aktivistrøtter, men tilpasset til valgrealitetene. Likevel må han fortsatt vinne RN’s sjel.

For Frankrike er Le Pens utestengelse en jordskjelvaktig hendelse: Den fratar RN sin historiske leder og tvinger Bardella til å ta roret. Men uten “Sainte Marine”-auraen elsket av landlige hvite velgere, kan han forene partiet? Velgerne er klare i sin respons: “De vil hindre meg i å stemme på det partiet som representerer meg».