Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Vil Norge støtte et tettere europeisk samarbeid – og en franskledet sikkerhetsstruktur – dersom Marine Le Pen blir president i Frankrike og Tyskland styres av Alternativ for Tyskland?

Dette er ikke et hypotetisk spørsmål for fremtiden, men en test på realismen i norsk utenrikspolitikk i dag. Når Norge snakker om å gjøre seg mindre avhengig av USA og samtidig knytte seg tettere til Europa, forutsetter det at Europa både er stabilt, samlet og strategisk forutsigbart. Spørsmålet er om det er en beskrivelse av virkeligheten – eller et uttrykk for ønsketenkning.

En strategisk feilvurdering i emning?

Er Norge i ferd med å gjøre en utenrikspolitisk og grunnleggende strategisk feilvurdering? I møte med et mer uforutsigbart USA snakker vi stadig oftere om behovet for å gjøre oss mindre avhengige. Samtidig vender vi oss mot Europa, som om det representerer et mer stabilt og trygt alternativ. Dette kan ved første øyekast fremstå som både logisk og ansvarlig. Problemet er at det bygger på en antakelse som i økende grad fremstår som feil.

Norge er i ferd med å utvikle en utenrikspolitisk tilnærming der ønsket om større uavhengighet fra USA får økt tyngde, uten at det i tilstrekkelig grad vurderes hva som faktisk er strategisk mulig. Det er forståelig at utviklingen i amerikansk politikk skaper uro. Polariseringen er sterkere, prioriteringene er i endring, og viljen til å bære en uforholdsmessig stor del av Europas sikkerhet er ikke lenger den samme. Likevel er det en farlig slutning å tro at denne utviklingen gjør det mulig å redusere avhengigheten av USA uten betydelige konsekvenser. For Norges sikkerhet handler ikke om hva vi ønsker skal være sant, men om hva som faktisk er sant.

Et politisk fellesskap som ikke lenger finnes?

Det reiser også et mer grunnleggende spørsmål om norsk utenrikspolitisk tenkning: Er Norges utenrikspolitiske ledelse under Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide, applaudert av et nesten unisont akademia og pressekorps, i realiteten drevet av et ønske om et politisk fellesskap med et Europa som ikke lenger finnes? Og bygger denne tilnærmingen på en grunnleggende misforståelse av vår egen samtid – nemlig at de verdiene sosialdemokratiet er bygget på fortsatt har kraft til å samle, stabilisere og fornye Europa, i en tid der utviklingen går i motsatt retning?

USA: Uforutsigbar, men uerstattelig

Det første premisset i den nye tenkningen er at USA ikke lenger er en stabil sikkerhetsgarantist, og at Norge derfor må finne alternativer. Det er riktig at USA har blitt mer uforutsigbart og mer krevende som alliert. Samtidig er det ingen europeiske land som kan erstatte den rollen USA spiller. USA representerer en unik kombinasjon av militær kapasitet, global rekkevidde og operativ evne som ingen andre aktører kan matche. Selv med en mer transaksjonell tilnærming til allianser vil USA fortsatt være den eneste aktøren med både vilje og evne til å forsvare Europa i en storskala krise. Å redusere avhengigheten av USA uten at et reelt alternativ eksisterer, er derfor ikke en strategi, men en betydelig risiko.

Et Europa i politisk fragmentering

Det andre premisset er at Europa kan utvikle seg til å bli et slikt alternativ. Dette er en attraktiv tanke, men utviklingen i Europa peker i en annen retning.

I Frankrike fremstår Emmanuel Macron som en tydelig forkjemper for europeisk strategisk autonomi. Han snakker om behovet for at Europa skal ta større ansvar for egen sikkerhet og redusere sin avhengighet av USA. Samtidig er hans politiske fundament svakt. Han styrer uten et stabilt parlamentarisk flertall og ble i stor grad gjenvalgt som et kompromiss for å hindre Marine Le Pen fra å vinne. Dette begrenser hans handlingsrom betydelig og skaper et tydelig gap mellom ambisjonene han formulerer internasjonalt og den politiske realiteten han opererer innenfor.

Utviklingen i Tyskland forsterker dette bildet. Alternative für Deutschland har vokst kraftig og påvirker i økende grad den politiske retningen, selv uten å sitte i regjering. Resultatet er mindre konsensus og økt politisk spenning i det som lenge har vært Europas mest stabile og forutsigbare maktsentrum. Når Tyskland endrer seg, endrer også Europa seg.

I Storbritannia forsøker Keir Starmer å gjenopprette politisk stabilitet, men også her er det strukturelle endringer. Fremveksten av Reform UK viser hvor raskt maktbalansen kan forskyves i et system der det største partiet kan få betydelig makt selv uten bred oppslutning. Samlet sett peker utviklingen i Europa ikke mot økt samling, men mot økt fragmentering.

Nye politiske krefter endrer Europa

Utviklingen i Italia illustrerer hvor sammensatt – og utfordrende – dette bildet er for norsk utenrikspolitikk. Giorgia Meloni er allerede valgt som statsminister og representerer nettopp de politiske kreftene og ideene som Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide ofte advarer mot. Likevel fører hun i praksis en politikk som er både pro-europeisk og tydelig forankret i NATO. Hun representerer ikke et brudd med Vesten, men en mer nasjonalt orientert og pragmatisk linje – og hun deler heller ikke den tydelige anti-Trump-holdningen som preger deler av europeisk politikk.

Fremveksten av Giorgia Meloni og lignende partier kan heller ikke forstås isolert som et ideologisk skifte, men må ses i lys av underliggende samfunnsutvikling. I store deler av Europa er denne utviklingen drevet frem av opplevelsen av ukontrollert innvandring og en voksende middelklasse som føler at både identitet og fremtid er under press. Når konsekvensene av den sosialdemokratiske ambisjonen om likhet oppleves som at middelklassen blir ofret på «godhetens» alter, er det ikke vanskelig å forstå hvorfor velgerne er i bevegelse. Dette bidrar ytterligere til å forklare hvorfor Europa ikke samles politisk, men tvert imot fragmenteres langs nye skillelinjer.

Dette står i kontrast til utviklingen i Spania, der regjeringen i større grad er avhengig av støtte fra partier langt ute på venstresiden, og i større grad fører en politikk som posisjonerer seg tydelig mot Trump. Resultatet er ikke et samlet Europa, men et Europa med økende politiske og ideologiske spenninger – også i synet på forholdet til USA.

Manglende vilje – ikke bare kapasitet

Dette reiser et nytt spørsmål: Kan de politiske og ideologiske fundamentene som etterkrigstidens Europa ble bygget på fortsatt fungere som samlende kraft i dag? Sosialdemokratiet har historisk vært en viktig bærebjelke i europeisk samarbeid og stabilitet. Men i et Europa preget av økende nasjonalisme, migrasjonspress, økonomiske forskjeller og geopolitisk uro, er det langt fra gitt at disse verdiene alene er tilstrekkelige til å samle kontinentet på nytt eller danne grunnlaget for et nytt og mer robust samarbeid.

Den kanskje viktigste svakheten ved forestillingen om Europa som et sikkerhetspolitisk alternativ er imidlertid ikke knyttet til ressurser, men til politisk vilje. Europa mangler en felles beslutningsstruktur for bruk av militær makt, og de avgjørende sikkerhetspolitiske beslutningene tas fortsatt nasjonalt. Dette gjelder særlig for de mest kritiske kapasitetene, som atomvåpen. Frankrike er den eneste EU-staten med en selvstendig atomavskrekking, men denne er underlagt nasjonal kontroll. Det betyr at enhver sikkerhetsgaranti i siste instans avhenger av beslutningen til én president. Dette reiser et grunnleggende spørsmål om troverdighet: om en fransk president faktisk vil være villig til å risikere egne nasjonale interesser for å forsvare andre europeiske land.

USA endrer seg – men forsvinner ikke

Samtidig er det viktig å forstå at utviklingen i USA ikke representerer et brudd, men en endring. USA vil fortsatt være den sentrale aktøren i europeisk sikkerhet, men rollen vil være mer betinget, mer krevende og mindre forutsigbar enn tidligere. Landet vil i større grad prioritere egne interesser, fokusere på rivaliseringen med Kina og stille tydeligere krav til sine allierte. Det avgjørende er ikke hvem som sitter i Det hvite hus, men at USA har vist at det kan endre kurs. Dette alene endrer forutsetningene for europeisk sikkerhet.

En kortsiktig norsk kurs?

Samtidig reiser dette et spørsmål som i liten grad diskuteres i norsk offentlighet: Er ikke den norske kursen i seg selv kortsiktig? Hvis amerikansk politikk svinger, slik den historisk har gjort, er det fullt mulig at én eller to perioder med en mer tradisjonell og liberal amerikansk president vil kunne reversere mye av det som i dag oppfattes som brudd og usikkerhet. I så fall kan Norge risikere å ha justert sin strategiske kurs basert på en midlertidig transatlantisk politisk situasjon, snarere enn på varige strukturelle endringer.

Mellom to usikre alternativer

Norge står dermed overfor en mer kompleks situasjon enn på mange tiår. På den ene siden har vi et USA som er mindre forutsigbart enn før. På den andre siden har vi et Europa som ikke fremstår som et samlet eller stabilt alternativ. I denne situasjonen fremstår det som en strategisk feilvurdering å forsøke å redusere avhengigheten av den ene parten basert på en antakelse om at den andre vil kunne kompensere.

Norge har ikke luksusen av å basere sin sikkerhet på politiske preferanser eller ønsketenkning. Vi er avhengige, og vi vil forbli avhengige. Spørsmålet er derfor ikke hvem vi ønsker å være avhengige av, men hvem som faktisk har evne og vilje til å stille opp når det virkelig gjelder.

Et ubehagelig spørsmål Norge må svare på

Til slutt står Norge igjen med et ubehagelig spørsmål som i liten grad diskuteres åpent. Norske myndigheter, med Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide i spissen, snakker om sikkerhet, langsiktighet og behovet for å bygge allianser med land som deler vårt verdigrunnlag. Det høres tilforlatelig ut, og det gir en følelse av «retning». Men det bygger på en forutsetning som ikke lenger kan tas for gitt.

Hva skjer når de landene Norge i dag søker tettere samarbeid med, i morgen styres av politiske krefter som ikke deler Støres verdensbilde og verdigrunnlag? Hva skjer når Frankrike, Tyskland og Storbritannia får ledere med helt andre politiske prioriteringer, andre alliansepreferanser og en annen forståelse av hva Europa skal være?

Norsk utenrikspolitikk fremstår i økende grad som formet av en forestilling om et Europa som er mer stabilt, mer samlet og mer verdimessig forutsigbart enn det i realiteten er. Det er en forestilling som også preges av politiske og kulturelle preferanser, snarere enn av nøkterne vurderinger av makt, interesser og utviklingstrekk.

Hvis Norge samtidig svekker sitt forhold til USA, risikerer vi å stå igjen uten et tydelig sikkerhetspolitisk anker. Da er spørsmålet ikke lenger hvem vi ønsker å samarbeide med, men hvem som faktisk vil stille opp for oss.

Det er et spørsmål Norge ikke har råd til å stå uten et klart svar på.