Dette er en kommentar.
Det er 80 år siden Operasjon Overlord, også kjent som D-dagen (dag-dagen). 6. juni 1944 deltok omtrent 156 000 allierte soldater i landgangen i Normandie på den franske nordkysten, halvparten fra USA, resten briter, kanadiere og noen få fra andre land, inkludert nordmenn.
Det var med 7000 skip, 11.000 fly og 23.000 fallskjermsoldater.
Tyskland klarte ikke å stå imot. Fra øst var allerede Russland i gang med sin motoffensiv. Under ett år senere møttes allierte og russiske styrker i Berlin. Men Hitler hadde solgt seg dyrt.
Totalt sett døde omtrent 1,2 millioner soldater fra de vestlige allierte under andre verdenskrig. Tapene til Russland var anslagsvis 11 millioner. Blant tyske soldater døde over 5 millioner. Japan mistet over 2 millioner.
Tapstallene i Ukraina siden 24. februar 2022 holdes hemmelig på begge sider. Men det dreier seg nok om flere hundre tusen, kanskje bortimot 1 million skadde og drepte til sammen. Anslagsvis 500.000 soldater er til enhver tid aktive på russisk side, noe mer på ukrainsk.
Frontlinjene i Ukraina er over 1000 kilometer lange. Styrkene har gravd seg ned i skyttergraver og forsvarsverk. Bomber og granater i ulike størrelser og fasonger regner ned. Det er disse som tar livet av flest.
Høsten 2022 trodde mange at Ukraina ville slå tilbake den russiske invasjonen. De var angivelig bedre motivert, og de fikk overlegne vestlige presisjonsvåpen. Den fordelen er langt på vei utliknet. Russerne jammer nå presisjonsvåpnene inntil de knapt treffer målene sine. Krigens teknologi utvikler seg raskt, og de vestlige leverandørene klarer ikke å tilpasse seg raskt nok. Dermed har volum i såvel «dumme» granater, relativt enkle droner og soldatmasse, blitt det avgjørende.
Det er en såkalt utmattelseskrig.
Russland har omtrent fire ganger så stor befolkning som Ukraina. Det innebærer en langt større mengde å rekruttere soldater fra. Og moralen på ukrainske side har falt i takt med stagnasjon og underlegenhet i materiell og ammunisjon. Soldatene deres har en gjennomsnittsalder på 43 år, og de som har overlevd har kjempet i over to år. De er utslitt både fysisk og mentalt.
En stor andel ukrainske menn har tatt seg til utlandet, og har liten lyst til å reise hjem og kjempe.
Det er ikke lenger slik at noen realistisk tror at vestlige våpen lenger er så overlegne at de vil utgjøre noen avgjørende forskjell selv om de i fullt omfang blir gjort tilgjengelige for ukrainske styrker. Innovasjon og nødvendighet gir russerne en fordel.
I tillegg står mer på spill for Russland enn for Vesten. De har mobilsert og skapt en krigsøkonomi. De er villige til større offer enn oss.
Sett analytisk på det, er derfor denne krigen «tapt» allerede for Ukraina. De (med vår begrensede hjelp) kan ikke vinne en utmattelseskrig mot en større, aggressiv nabo styrt av Putin.
Så hva bør skje?
Det som rent faktisk skjer er at vestlige ledere stikker hodet i sanden og nekter å innse og gjøre grep i tråd med at det man har forsøkt til nå, ikke endrer krigens utfall. Så man sender gradvis inn mer avansert og langtrekkende utstyr og gir Zelenskyj stadig videre fullmakter til å bruke dem, inkludert nå inne på russisk territorium.
Men enhver militæranalytiker som er ærlig med seg selv, vil forstå at dette verken er nok til endre styrkeforholdet på bakken eller til å svekke Russlands vilje og tro på sin egen overlegne kapasitet. Og uten å svekke Russlands vilje, kommer ikke de til å ta inititativ til å forhandle en fredsløsning som innebærer at de trekker seg ut. Slik Zelenskyj fortsatt krever (offentlig i det minste).
Flere vestlige ledere har begynt å snakke om å sende egne styrker inn i Ukraina. Det har til nå vært uaktuelt. Men mye har tidligere også vært ansett som uaktuelt, som senere ble en realitet.
Å sende allierte (Nato)-instruktører til Ukraina kommer heller ikke til å være et stort nok bidrag til å endre noe taktisk eller operasjonelt. Man må være talentløs for å tro noe annet. Så det er i så fall bare nok en utsettelse av det uunngåelige.
Men det kan fort skje at vi kommer dit. Også i Norge finnes det angivelig respektert folk som tar til orde for å lempe på «tabuet» om vestlige styrker inne i Ukraina. «Skulle Russland få et større gjennombrudd, ville diskusjonen om direkte vestlig militær inngripen komme på bordet,» skrev pensjonert generalløytnant og nå president i Norges Forsvarsforening, Arne Bård Dalhaug, nylig i DN under overskriften «Vil vestlige styrker en dag kjempe i Ukraina?»
Han forsøkte å være analytisk i den teksten, men det var ikke vanskelig å forstå hva han selv mente. Dalhaug mente Vesten burde nettopp sende styrker til Ukraina. «Et ukrainsk nederlag ville rokke kraftig ved Natos troverdighet,» skrev Dalhaug og mente «En utvidet russisk okkupasjon ville de facto føre grensene for Kremls diktatur lenger vest, og land som Moldova, Georgia og Armenia ville sannsynligvis bli slukt opp. Russland ville sitte med et større ressursgrunnlag enn før.»
Ergo: Dette må Nato stoppe for enhver pris. Russland må tape.
Skulle vi følge general Dalhaugs oppskrift ender vi opp en fullskala krig mellom Nato og Russland. Der begge sitter på atomvåpen.
Under den kalde krigen hadde vi strateger og generaler som forsto galskapen i noe slikt. Dalhaug og Co. er skrivebordskrigere som lever i en fantasiverden. Han har aldri selv opplevd noen eksistensiell krig, og er preget av ideologiske forestillinger om dette som en abstrakt kamp mellom det gode (oss) og de onde (russerne). Strategisk og geopolitisk realisme er konsepter som er nesten visket ut fra politiske, akademiske og militære miljøer i Vesten.
På D-dagen er det betimelig å minne om at Hitlers ambisjoner og det vi rasjonelt kan trekke ut som Putins ambisjoner er vidt forskjellige. Hitler var en narkoman fantast som fullstendig manglet forståelse for Tysklands begrensninger. Han var ingen strateg i ordets rette forstand. Han var en ond tosk med en merkelig karisma som traff datidens tyske mentalitet.
Putin er noe ganske mer kalkulert. Og han har neppe ambisjoner utover de østlige deler av Ukraina og å stoppe Natos ekspansjon. Alle andre påstander er så langt bare dårlig underbygget skremselspropaganda i Vesten.
Når vi ser på den sørgelig dårlige kvaliteten i vestlig politisk diskurs i akademia og massemediene, er det ikke veldig betryggende. Vesten fortsetter på en kurs i Ukraina med gradvis økt involvering uten noen troverdig utsikt til at det vil endre hvor krigen er på vei: Og det er at ukrainske styrkere får stadig større problemer med å holde selv de frontlinjene som er nå.
Og med hver økt involvering fra Vesten, inkludert nå anslag med vestlige våpen inne i Russland, så øker sannsynligheten for tilsvar fra Russland som rammer oss utenfor Ukraina også.
Den eskaleringen som finner sted er slik sett uten mål og mening.
Det er verdt å minne på en dag hvor Vesten (De allierte) faktisk gjorde noe som var avgjørende og hvor det var et realistisk mål i andre enden. Å slå fienden.
Takk til alle de som bidro til å slå Hitlers 3. rike!
Og skam over de idiotene som fører oss på vei i en konfrontasjon med en atommakt over en konflikt i Ukraina som det rett og slett ikke er verdt å risikere «total krig» for å vinne.
Det må startes en prosess der krigen forhandles til en slutt, i det minste til en «frossen konflikt».