Rundt omkring i Norge avholdes det dusinvis av musikkfestivaler. Ja, google forteller meg sågar at årets tall på sommerfestivaler er 187. Dette er et ganske så stort tall. I år er min plan å dekke noen av disse.
Rock Stream er en av disse festivalene, og ifølge to av deltagerne på festivalen, Rune og Fredrik er det kanskje Norges minste. Festivalen avholdes på det lille tettstedet Revetal i Tønsberg kommune. Festivalen ble arrangert fra 29.juni til 1. juli.
Jeg ankom på fredagen, og ble jo litt overrasket og tenkte da jeg ankom: «er festivalen SÅ liten?» og «ligger den HER ute på dette jordet»?
Akkurat det med jordet er visstnok ganske viktig for både arrangører og publikum. Flere, også de to nevnte publikummere, nevner dette i en litt spøkefull tone. De synes rett og slett det er litt artig at artister i det hele tatt gidder dra til en festival «ute på et jorde» som dette.
Festivalen ønsker å være Vestfolds triveligste og mest spennende konsert- og festivalarrangør ifølge egen nettside. Dette arbeidet startet i 2018 ifølge samme nettside. I år står det 22 band på plakaten, i hvert fall som undertegnede kan telle opp. En stor del av disse er unge fremadstormende som det heter.
Festivalen tar mål av seg for å være en festival for band som vil opp og frem. De vil ikke være en hvilken som helst gjennomsnittlig festival, som festivalens primus motor Petter Christian Bakke forteller meg.
Etter å ha sjekket inn på et koselig rom på Stange Gjestegård i nærheten av festivalområdet, dro jeg tilbake til «jordet» for å se hva Rockstream hadde å by på.
Det hele begynte med 4 lokale band, og først ute var de to gutta i duoen Astoria.
De spilte på den store scenen, men kunne kanskje ha fått en mindre scene. Den mindre scenen går under navnet Låven og ligger bare noen få meter unna.
Det ble litt glissent der oppe med bare to unge gutter. Glissent var det også på tribunen, men dette er jo ikke uvanlig når første band spiller. Det er ingen takknemlig oppgave å være første band ut på festivaler. Men gutta fikk fremført sin egen musikk, og det er jo det viktigste.
I Låven spilte artisten Sverre (Sverre Stenersen) m/band for et 20-talls publikum, et publikum som etterhvert ble noe større ettersom folk strømmet til. Sverre er, såvidt undertegnede kunne høre, en nordlending som har gjort Vestfolding av seg.
Da cover-bandet TUSH entret den store scenen etter at Sverre var ferdig med sin forestilling, var det kommet adskillige flere festivaldeltagere inn på området.
De fleste av disse tok plass i skråningen med sitteplasser foran scenen.
Og da sanger Sandra Huseklepp kom inn var det ingen ting å si på responsen fra publikum. Sandra er nok en liten rockeprinsesse for det lokale publikumet. Hun er i tillegg festivalens SoMe ansvarlige.
Det er ingen tvil om at Sandra liker seg svært godt i rollen som rocker, og har evnen til å kommunisere med publikum. Nå ble det skikkelig trøkk på «jordet».
Foto: Pål Holden.
På den lille scenen med navnet Låven er det nå duket for det lokale Vestfoldbandet Law of All. Her pøses det på med ungdommelig energi og entusiasme. Og det er akkurat det musikk handler om for undertegnede.
Law of All er ikke min type musikk (musikken kalles visstnok fuzz rock) men når den fremføres på denne måten, så er det akkurat slik jeg vil ha det. Kjempejobb av disse tre unge gutta. Tommel opp.
Foto: Pål Holden.
Et band med stor tilhengerskare i Norge er Oslobandet Backstreet Girls. Gutta har holdt det gående siden 1984, så de har vært på festival før for å si det sånn. De holder fortsatt koken, og det litt glisne publikum viste å sette pris på showet.
Gitarist Hans Petter Baarli setter sitt preg på forestillingen med sitt velkjente gummifjes, og også denne kvelden skorter det ikke på «funny faces».
Foto: Pål Holden.
Da publikum hadde tatt behørig farvel med Backstreet Girls var det klart for bandet Pål’s Butikk på den lille scenen.
Bandet er også et lokalt band fra Vestfold. Flere blant publikum spurte hvem Pål egentlig er, men ikke ikke noe svar på dette fra bandet. Men det er jo også uvesentlig.
Medlemmene i Pål’s Butikk hadde klart å dra inn et 30 talls publikummere på Låven, og mange av disse hadde fått mer enn nok å drikke for å si det sånn.
Undertegnede har 30 års fartstid som dørvakt i Oslo, og er nok vant til et noe mer strikt drikkeregime. Jeg tror barpersonalet og sikkerhetsvaktene med fordel kunne vært litt strengere på skjenkingen, for flere var nå såpass på en snurr at de nok ikke viste helt hvilket band de hørte på.
Da det til skutt var duket for siste band denne kvelden, hadde jeg for min del tatt kvelden etter en lang dag.
Lørdagen kom og igjen var det på tide å dra ut på jordene.
Først ute var blues-bandet Muskogee Hotell. Her er nok undertegnede inhabil, om man kan bruke det uttrykket i denne sammenhengen. Blues er nemlig en av mine favorittsjangre innen musikken. Ikke nok med det, bandet spiller blues á la Stevie Ray Vaughn, også en av mine favoritter.
Vokalisten bar til og med en hatt ganske lik den som var avdøde Vaughn’s varemerke. Så her er det vel bare å si «jævli bra». Dette bandet hadde fortjent flere enn de 50 tilskuerne som nå var kommet inn på festivalen.
På Låven var det nå klart for «trønder rock» som vokalist Kenneth Lyng Myrslo ironisk ønsket velkommen til. Ironisk fordi dette er IKKE det man forbinder med trønder rock. Dette er straight out of the box Rock «n» Roll som river opp asfalten så og si. Dagens energibombe, og undertegnedes mest positive overraskelse.
Her er det full fart og en masse flørting med publikum. Akkurat det siste er jo så utrolig viktig. Godt jobba trønderrockere.
Foto: Pål Holden.
Suicide Bombers er såvidt jeg har forstått fra Eidsvoll, og kom på scenen da det hadde samlet seg rundt 100 mennesker på lekterne. Gutta leverer klassisk heavy metal rock, med et visuelt uttrykk hvor bekledning og utseende også er typisk 80-talls heavy rock. Bra trøkk og publikum koste seg i kveldssolen.
Foto: Pål Holden.
Da bandet MIO tok plass på den lille scenen etter at Suicide Bombers hadde gjort seg ferdige, var det slutt på kveldssola, og regnet begynte. Dette var trolig en fordel for MIO, da publikum på Låven står under tak.
MIO spiller vel det man kan kalle norsk folk-rock. Ca 30-40 mennesker hadde presset seg inn under taket, og likte tydeligvis det de hørte. Mange var med på notene når vokalist Dionisia Fjelldalen satte i gang med sin energiske fremføring.
Foto: Pål Holden.
Så var det tid for én av festivalens hovedattraksjoner, The Carburetors med Eddi Guz i front. Regnet hadde nå gitt seg, og arrangøren hadde gjort sitt beste for å tørke benkene på lekterne. Etter litt kluss med scene-rekvisita satte bandet i gang med sin velkjente FFRR musikk.
FFRR er forkortelse for fast forward rock`n´roll. Et uttrykk bandet har gjort til sitt eget valgspråk så å si. Og heller ikke denne kvelden skortet det på trøkk. The Carburetors er kjent som et av Norges beste live band, og skuffet ikke tilskuerne som hadde benket seg foran scenen.
Bandet stod også på plakaten på Rockstream for noen år siden, og folk husket nok hva det var de kom til å få servert. Vokalist Eddie Guz (Edwin Gustoff) var i slag og lot energien skylle over publikum.
Gitarist Chris Marchand tar´n helt ut og løper opp blant publikum på lekterne, og drar i gang en gitarsolo der oppe. Det koker blant publikum. Musikken er av typen allsang-vennlig, og unge og gamle synger med på det meste.
Foto: Pål Holden.
Å hoppe etter Wirkola er jo et velkjent begrep i Norge, og jeg vet ikke om det danske hard-rock bandet Black Oak County er kjent med begrepet (trolig ikke siden landet ikke er de helt store på skihopp) men det var nettopp det de måtte gjøre denne kvelden.
De stod på scenen etter The Carburetors. De gjorde en hederlig innsats, og det var ingen ting å si på energi og trøkk.
Foto: Pål Holden.
Dette var siste band som undertegnede fikk med seg denne lørdagen, og sengen kalte på en sliten kropp.
Oppsummering: Rockstream er en jovial og koselig liten festival, som er et viktig bidrag til festival-Norge. For små ukjente band kan festivalen være et springbrett til større scener. Og dette er svært viktig. Nytt blod må alltid være en viktig del av musikken.
Selv om vi alle elsker de velkjente artistene, vil musikken stagnere uten ungdom med pågangsmot og energi. Av nykommerne på Rockstream tror jeg Law Of All og Prospect kan bli noe stort. Det er bare å stå på.
Video fra festivalen kan sees her: