– Hijaben er ikke et religiøst plagg, men en politisk uniform,
Det sier Lily Bandehy i et nytt intervju med iNyheter.
Den iransk-norske forfatteren og aktivisten er aktuell med boken Hijab: Islamsk og religiøs fascisme, og mener det er på høy tid at norske feminister og myndigheter våkner.
Som ung kvinne i Iran opplevde hun på kroppen hvordan prestestyret etter revolusjonen i 1979 fratok kvinner alle rettigheter. Nå advarer hun mot utviklingen i Europa – og spesielt i Norge.
– De vet ikke hva de støtter
Bandehy mener Vesten har akseptert hijaben som et religiøst symbol uten å forstå hva det faktisk er.
– Vesten ser på hijaben som et religiøst plagg og aksepterer den under dekke av religionsfrihet, uten å ha kunnskap om islams teologi eller historien bak, sier hun.
Hun viser til at dagens hijab ikke har historiske røtter tilbake til profeten Muhammed, men ble innført med makt av Khomeini i Iran etter 1979. Den ble uniformen til regimets tilhengere.
– Finnes det et eneste vers i Koranen som beskriver hijab slik vi ser den i dag? Som sier noe om barnehijab? Nei. Men dette spør ingen om, sier hun.
Særlig reagerer hun på hvordan venstresiden i Vesten – som hun mener lider av «kolonisyndromets skyldfølelse» – tolker islam som et motstykke til kapitalisme og dermed forsvarer hijaben.
– De klarer ikke å skille mellom islam som religion og islam som politisk ideologi, sier hun.
Et moderne Iran ble brutalt knust
På spørsmål om hvordan hun selv opplevde overgangen fra det moderne Iran på 60- og 70-tallet til prestestyret i 1979, svarer Bandehy kort:
– Brutalt, uvirkelig og voldsomt.
Hun beskriver sjokket mange kvinner følte da regimet tok fra dem retten til å kle seg fritt, til å studere, jobbe og bevege seg i det offentlige rom. Alt dette var en selvfølge før revolusjonen.
– Jeg visste ikke hva barneekteskap var. Jeg visste ikke at en mann kunne drepe en kvinne og ikke bli straffet. Jeg var stolt av å være kvinne – og visste ikke at mitt kjønn kunne gjøre meg til et rettsløst menneske.
– Religiøs fascisme visker ut individet
Hun bruker begrepet «religiøs fascisme» for å beskrive det iranske regimet – og står fast ved det.
– Det er ikke sterke ord. Det er å sette ord på virkeligheten, sier hun.
Ifølge Bandehy er det som skiller religiøs fascisme fra andre diktaturer, at individet ikke bare undertrykkes – det skal viskes ut.
– I Iran er lederen valgt av Gud, ikke av folket. Folket er bare et redskap for å oppfylle hans vilje. Regimet tar ikke bare kontroll over kroppene – men også over samvittigheten, sier hun.
Hun trekker paralleller til nazismen og mener det er på tide å erkjenne likhetene: totalitær tankekontroll, voldsbruk, underkastelse – og en dyrkelse av fortiden.
– Ingen ord er egentlig sterke nok for å beskrive islams syn på kvinner, sier hun.
En naiv venstreside med store konsekvenser
I boken kritiserer Bandehy særlig norske feminister og venstresiden for det hun mener er en farlig naivitet.
– Konsekvensene er allerede synlige, sier hun. – Vi ser islamisering av Norge i form av hijab, sosial kontroll, æresvold, gjengkriminalitet, respektløshet for skole og politi – og et stadig sterkere islamsk nettverk i moskeer, partier og medier.
Hun mener ytringsfriheten er svekket, islamkritikere trues, homofile utsettes for vold, og jøder lever i økende frykt. Hun trekker også frem rapporter som viser at flere vesteuropeiske land er i fare for borgerkrig.
– Norge er øverst på listen. Ikke fordi nordmenn er rasister, men fordi vi har tillatt islamismen å vokse fritt, sier Bandehy.
– Barnehijab er barnemishandling
Når samtalen kommer inn på barnehijab, svarer Bandehy kontant:
– Ja, hijab for barn bør forbys.
Hun viser til Frankrike, hvor 15-årsgrense er innført, men mener Norge bør gå lenger:
– Jeg ønsker totalforbud mot hijab i det offentlige rom.
Hun beskriver barnehijab som psykisk og fysisk skadelig. Den begrenser barns utfoldelse, skaper kjønnsforskjeller og seksualiserer småjenter.
– Jenta får høre at håret hennes er syndig. At stemmen hennes er syndig. At hun må tåle varmen innpakket, mens broren hennes bader. Hun lærer å tåle smerte – og å tie stille.
– Rasisme er å ikke si fra
Hva ønsker hun at norske kvinner skal ta med seg etter å ha lest boken?
– Jeg håper de begynner å tenke. Tar av seg de vestlige brillene og ser virkeligheten. Ser sammenhengen mellom hijab og æresdrap. Mellom hijab og undertrykkelse. Og tør å si det høyt.
Hun snur anklagen om rasisme på hodet:
– Rasisme er ikke å reagere på urett. Rasisme er å la være. Å være stille når jenter blir giftet bort, når de sendes til hjemlandet mot sin vilje, når de mister retten til egen kropp og frihet – det er rasisme.
– Jeg vet hva smerte er
Til slutt deler Bandehy sin egen bakgrunn – ikke for å få sympati, men for å vise hvor dypt hun har erfart det hun skriver om:
– Jeg er 76 år. Jeg har opplevd to revolusjoner, en krig, fengsel, flukt, tvangsekteskap og hijabtvang. Jeg har vært alenemor, bestemor og flyktning. Jeg vet hva smerte er. Jeg vet hva det betyr å være kvinne i et muslimsk land.
Derfor skriver hun.
– Jeg ønsker frihet og likestilling for alle kvinner – uansett tro, bakgrunn eller hudfarge. Jeg ber bare én ting: Ikke la Norge bli som Iran.