Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Vi lever mer og mer i en stalinistisk tid.

Det settes spørsmålstegn ved biologiske fakta om menn og kvinner, akkurat som Lysenko, biolog under Stalins beskyttelse, som forårsaket hungersnød både i Sovjet og i Kina. Vi opplever pogromer med massedød fra biovåpen og tvangsbruk av utestede medisiner. Det er blitt vanskeligere å opponere, både å publisere motstridende meninger, og med alvorlige konsekvenser dersom du gjør det. Og det blir verre, bankene begynner å bruke sine muskler mot vanlige folk og gjør deres hverdag vanskelig, om ikke umulig, dersom de kansellerer kontoer, noe de allerede gjør, og valutaen ruineres.

Den gamle samfunnsorden i Vesten brytes opp og tilintetgjøres av nihilisme, noe som har vist seg å medføre en dødskult og -lengsel.  Klimahysteri og farlig medisin ser ut til å ville «redusere» folketallet og lar unge og gamle dø på idrettsbaner og gamlehjem.

Mange vil synes det er å skyte langt over målet å snakke om stalinisme i dag, men når vi ser på sammenbruddet av land som USA, Canada, Nederland og Sverige virker det trolig at det er der vi kan havne.

Så hvem er Stalin i dag? Det viste seg umulig å fjerne Stalin, man var simpelthen nødt til å vente på hans naturlige? død. Deretter løste tvangssamfunnet Sovjetunionen seg langsomt opp. Vi venter i spenning på hvem det er, at de blir borte og at det løser seg opp. Stalinismen bestod i at mange små-Staliner sladret på de andre. Dersom de som kommer opp i maktposisjoner, i stat, kommune, næringslivet ser på sine diktatoriske ledere og bestemmer seg for å bli annerledes, som for eksempel nå i Unge Høyre, er det kanskje håp.