Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Klokken 08.15 om morgenen lokal tid i Hiroshima på denne dag for 80 år siden satt en person på trappen utenfor banken og ventet på at den skulle åpne. «Skyggen» av personen kan sees på trappen, som står utstilt i minnemuseet i Hiroshima.

Bombingen av Japan kulminerte med atombombene sluppet over Hiroshima og Nagasaki. Napalm var blitt brukt tidligere. En enkelt bombenatt over Tokyo skal ha drept sivile i samme størrelsesorden som Hiroshima, muligens flere, og overgår øvre estimat for Nagasaki.

8. august 1945 erklærte Sovjetunionen krig mot Japan, noe som nok gjorde ende på håp japanerne kan ha hatt om sovjetisk fredsmegling.

Krig for demokrati og frihet

I en bok utkommet i 2024, Hiroshima and the Historians, går historiker Kenneth B. Pyle gjennom noen av de viktigste momentene fra debatten gjennom årtiene. Boken gir en god oversikt og gir et godt bidrag til balansert vurdering av denne kontroversielle debatten. Skal man ha god kjennskap til begge sider av debatten, kommer denne boken godt med.

Woodrow Wilson var USAs president under den første verdenskrig. Han fikk Kongressen med seg på å trekke USA fullt og helt med i krigen i april 1917, og hans to mottoer for krigen var krigen for å gjøre slutt på all krig og krigen for å gjøre verden trygg for demokrati. Wilson ønsket også fred uten seier.

Med slutten av første verdenskrig sies det ofte at den demokratisk-republikanske tidsalder ble innledet. Andre verdenskrig kan sies å være Wilsons krig på steroider. Krigen sementerte den demokratisk-republikanske tidsalder – eller den wilsonske verdensorden. Med store deler av det tidligere habsburgske riket bak jernteppet ga Otto von Habsburg opp prosjektet med å samle riket og gjenreise tronen. I Hitler fikk demokratiskeptikere og -motstandere en assosiasjon de virkelig ikke trengte.

Roosevelt ville unngå Wilsons «fred uten seier» og opererte isteden med konseptet «total overgivelse», et konsept som i en så rendyrket form verdenshistorien hverken har sett før eller siden. Både Tyskland og Japan skulle reformeres innvending med demokratisering og liberalisering. De reformerte landene har vært ganske så vellykkede, men altså ikke uten kostnader.

Var Japan klart til å overgi seg?

Det blir argumentert med at Japan var klar til å overgi seg. Det som hindret en overgivelse, var totalovergivelseskonseptets trussel mot keiserens stilling. Robert Oppenheimer var ganske tidlig ute med å kritisere bruk av atombomber mot et land som egentlig var slått.

Høytstående amerikanske offiserer, deriblant Eisenhower, har hevdet flere år senere at de tok til motmæle i forkant av bombingen. Dog er det mangel på bekreftelse på at det skjedde. Det trenger ikke å bety at det ikke skjedde, men vi ville hatt et sikrere historisk bilde hvis vi hadde hatt slike bekreftelser.

Signalene om en forestående japansk overgivelse er blandede. De diplomatiske signalene ga visse tegn til vilje til overgivelse. Dog hadde de ikke hastverk med å overgi seg. Avlytting og dekryptering av japansk militær kommunikasjon viste imidlertid at styrker var under omplassering på en slik måte at Japan gjorde seg klar til å motstå en invasjon.

Argumentasjonen for bombingen av Hiroshima og Nagasaki baseres ofte på at kostnadene i form av liv ville vært større ved en full invasjon av Japan. Det argumenteres også med at japanske styrker var brutale mot sine fiender. Bombing av sivile kan aldri forsvares med at det reduserer militære tap.

Les også: Guide: Slik klarer du deg best gjennom et atomangrep

Total overgivelse nødvendig?

Det er sannsynlig at atombombene og/eller trusselen om russisk invasjon fremprovoserte overgivelsen. Stalin fremskyndet også invasjonsplanene på grunn av de forestående bombene, men ikke raskt nok.

Den falske dikotomien mellom atombomber og invasjoner baserer seg på at man måtte sørge for total overgivelse. Men det kunne man valgt ikke å ha som kriterium for at krigen skulle være slutt.

Man kan selvsagt klandre den japanske militære ledelsen for å ha nølt med overgivelse. Men samtidig kunne villigheten fra alliert side til fredssamtaler vært bedre. Og man hadde ikke i utgangspunktet trengt konseptet med total overgivelse.

Med Stalins krigserklæring 8. august kunne det blitt en sovjetisk invasjon. Dersom sovjetiske styrker utgjorde en vesentlig del av okkupasjonsstyrkene, er det ikke sikkert at det nye japanske regimet ville blitt helt som det ble. Kanskje Japan ikke engang ville fått beholde keiseren i en seremoniell rolle.

Uten konseptet «total overgivelse» er det sannsynlig at reell keisermakt ville blitt bevart i en aller annen form. Det er ikke sikkert at det ville blitt så ille. Uansett kan reell keisermakt i seg selv ikke være moralsk verre enn bruk av napalm og kjernefysiske våpen mot byer.

Det kan også argumenteres med at bruk av atombomber i august 1945 kan ha hatt en avskrekkende effekt på eventuell senere bruk. Det vil si at eksemplene Hiroshima og Nagasaki kan ha forhindret senere verre bruk. Det kan være et «aldri så galt at det ikke er godt for noe»-moment, men det kan aldri rettferdiggjøre bruken.

Les også: 80 år siden Hiroshima: Delte meninger i USA om atombombene var rettferdiggjort

Japan, krig og keisermakten

Det japanske keiserriket har historie langt tilbake i tid. Som legende går keiserrekken tilbake til 660 f.Kr., mens ikke-legendarisk keiserrekke går tilbake til 269 e.Kr. Allikevel var det mer enn tusen år med regenter og shoguner frem til 1868. Shogunen styrte med formelt mandat fra keiseren, men shogunen, som betyr hærfører eller general, hadde den reelle makten.

Med en utbredt samurai- eller krigerkultur burde det ikke være overraskende at når keisermakten gjenreises i 1868, at militarismen står sterkt.

I japansk mytologi og shintoismen er keiseren gud. Han nedstammer fra solgudinnen. Dette skiller seg fra tradisjonelt monarki i kristendommens Europa, der monarken var av Guds nåde, men var ikke selv gud. I vår egen grunnlov var Kongens person inntil nylig hellig, men ikke selv gudommelig. Her skiller det tradisjonelle Japan seg fra det tradisjonelle Europa.

Mens vi i Vesten noen ganger snakker om at sekularismen har ført til en erstatningsreligiøs tilbedelse av staten, er det tradisjonelt i Japan intet skille mellom gud og den høyeste i staten. Montesquieu skilte mellom monarkier i Europa og orientalske despotier. Francis Fukuyama har fremhevet skille mellom stat og kirke i Vest-Europa, spesielt før Reformasjonen, som viktig for utviklingen av en sterk rettsstat. Det begrenset den verdslige makten.

Det er ikke dermed sagt at det i et land som Japan ikke var begrensninger på makten. Faren for opprør er der alltid, og desentralisering kan begrense makten. Med gjenreisningen av keisermakten på 1800-tallet får man en sentralisering, og med Meiji-konstitusjonen av 1889 kommer det en kraftig økning av skattenivå. Konstitusjoner, som vi ofte ser på som begrensning av makten, kan også styrke den.

Japan kom i ekspressfart inn i den moderne verden. En holdning om at konstitusjonell reform i Japan ikke trenger å skje gradvis fordi Japan kan bare se på andre land, var ikke fraværende blant dominerende krefter. Japan skulle finne sin plass i verden blant andre stormakter. En krigerkultur hadde de med på lasset. Hva kunne gå galt?

Det kan være lett å skylde på en keiser øverst i hierarkiet i den utøvende makt, når han har både formell og reell makt. Det var ikke en keisermakt som gikk kontinuerlig langt tilbake i tid. Før 1868 var det, som nevnt, shogunen, en krigerhersker, som hadde den reelle makten. Mulig at Hirohito kunne satt foten ned ved mange anledninger. Man kan samtidig forstå at han ikke gjorde det. Monarki som sådan er ikke nødvendigvis problemet. Det er mange andre kulturelle elementer som spiller inn.

14. august 1945 ble det gjort forsøk på statskupp for å hindre overgivelsen påfølgende dag. Kunne noe slikt skjedd tidligere dersom keiseren hadde satt foten ned før?

Ja, Japan var en aggressor, og ledelsen der kunne selvsagt handlet på annet vis. Allikevel rettferdiggjør ikke det å slippe napalm, uran og plutonium over store sivilbefolkninger. Kravene til en fredsslutning kunne vært slakkere, slik de har vært i de aller fleste kriger opp gjennom historien. Kostnadene ved kravet om total overgivelse var enorme i form av menneskelig lidelse og død.

Dessuten kan vi spekulere i hvordan den kinesiske borgerkrigen ville endt med et vesentlig sterkere Japan i regionen. Kommunismen i Kina krevet sine ofre. Å tukle med balansen i verden kan ha sine utilsiktede konsekvenser, selv når hensikten er god.