Dette er en kommentar.

«Disruptor» er et uttrykk som brer om seg i USA når det gjelder Donald Trump og hans neste presidentperiode. Jeg tror det fanger noe vesentlig.

Det er rekken av «outsidere» som er nominert i det minste til en del av de sentrale posisjonen som gir næring til opplevelsen av at Trump virkelig intenderer å skape endring.

Jeg vil spesielt trekke frem Matt Gaetz (som måtte trekke seg), Pete Hegseth (som kan måtte trekke seg snart), Tulsi Gabbard (til Director of National Intelligens) og Kash Patel (FBI) som tegn på det som blir forsøkt. Men det er mange flere.

De er eksempler på mennesker som ikke først og fremst var fryktet, men som var regelrett foraktet av The Establishment.

Bak Trumps utnevnelser er det tydelig å lese innflytelsen til blant annet sønnen Don Jr. og JD Vance. De nominerte er ofte tidlig i 40-årene. Hvis alt går slik de håper, fører JD Vance stafettpinnen videre fra Donald Trump mellom 2028-2036.

Det er 12 år på å gjennomføre endringene.

Vi har ikke et enkelt, dekkende ord for «disruptor» på norsk. Det avhenger av kontekst mener ChatGPT, som foreslår vekselsvis endringsagent, innovatør, forstyrrer og urokråke.

Jeg synes de i kombinasjon er ganske dekkende.

Det forfriskende her er at vi for første gang på lenge er gitt en spire av håp for at endringene ikke bare er kosmetiske, og ender opp som et bedrag. For fristelsen til de som snakker om alt som er galt og som må endres, i det man plasseres i posisjoner, er å velge minste motstands vei.

Som er å kjøre business as usual.

I Norge er det lett å tenke på FrP i så måte.

Men signalene er at 78 år gamle Donald J. Trump ikke bare vil hvile på laurbærene av sitt comeback. Han vil skape seg en arv, og ikke bare et ettermæle. Og nå har det oppstått i løpet av årene en struktur rundt ham, ideene hans og (MAGA)bevegelsen som i seg selv er en kraft for innovasjon, fremdrift og endring.

Vi vet ikke sikkert verken hva Trump og folkene hans vil på de ulike samfunnsfeltene, eller om deres planer overlever «møtet med fienden». Som Eric Weinstein nylig fortalte på en podkast, så er han både forventningsfull og redd på samme tid.

For noen fremstår Trump som en mirakelmann og messias. Han kan ikke gjøre noe galt, og er den mektige som får viljen sin gjennom. Vi har et par nettsteder i Norge som slik har latt seg rive med.

Realiteten er langt mer kompleks og uoversiktlig etter min vurdering. Det er vilje til endring hos Trump og folkene hans. De vil rive ned en del av det etablerte. Men motkreftene er fortsatt formidable. Det er ikke gitt at særlig mye vil lykkes.

Heller ikke er det noen garanti for at det som forsøkes vil gi så særlig gode resultater. Å tro at alt Trump tar i blir til gull, er en smule naivt.

Det er ikke uten forløp og grunnmur at USA og Vesten forøvrig har utviklet seg slik vi har gjort. Som jeg har vært inne på når det gjelder statens vekst og byråkratiets utesing så ligger mye innbakt som en funksjon av det demokratiske sinnelag og verdi: Alle skal med, alle skal høres, alle skal tas hensyn til.

Radikal endring kan slik sett bare gjennomføres med ikke bare å kutte det tilstivnede institusjonelle utrykket for våre verdier og historiske utvikling, men dette endringsforsøker, denne «forstyrrelsen» vil synes om et angrep på selve verdiene våre.

Det er slik sett ikke overraskende at de som først og fremst forsvarer det bestående (det tilstivnede) betrakter Trump som en «fascist» og frykter at han ønsker å være en «diktator», en som ikke har respekt for demokratiet.

Og på en måte er det riktig at de kreftene som nå jobber for å rive ned, på sett og hvis gjør det i frustrasjon over hva det vestlige demokratiet har utviklet seg til. Jeg har ikke ofte sett at den erkjennelsen om «demokratiet som problem» blir gjort på høyresiden, men den er nødvendig om vi skal forstå problemet og kunne utvikle realistiske løsninger.

For min del tror jeg vi trenger et oppbrudd i Vesten. Mye av det demokratiske tankegodset og verdiene våre er bra. Men i sin logikk har de også brakt oss, om vi kan si det slik, for langt. Det demokratiske og inkluderende sinnelaget har gjort oss til en stiv, til dels irrasjonell koloss uten evne til omstilling.

Velferdsstaten har blitt for stor. I rettighets- og rettferdighetstankegangen har vi latt små minoriteter komme med absurde krav om at majoriteten skal tilpasse seg dem.

Fra det legitime kravet om like rettigheter for kvinner og menn har det blitt satt krav om likhet som strider mot biologi og fornuft. Forsvar og politi er eksempler på dette.

Fra den løfterike fortellingen om det gode mennesket har vi ignorert at mennesket har utviklet seg i flokk, og med andre flokker som sine fiender. Drømmen om det multikulturelle paradis har blitt et begynnende mareritt.

Vi må erkjenne at det som startet som gode, positive, løfterike verdier også har vist seg å være en smule naive.

Hva nå?

Trump og JD Vance nevner ofte «sunn fornuft» som en ideologisk rettesnor. Men det er ikke nødvendigvis alle som vil være enige om hva sunn fornuft er heller.

Det er entusiasme på høyresiden i USA om dagen. Men siden det grunnleggende sett er de blant annet kristne verdier som også høyresiden bygger på som har gitt det USA og det Vesten har blitt, vil Trumps visjoner og mannskap også risikere å møte seg selv i døren når det gjelder å faktisk skape den endringen de rettmessig identifiserer som nødvendig.

På høyresiden i USA er det mange som mener at det å gå tilbake til kristne familie- og kjerneverdier og amerikansk patriotisme er en viktig del av løsningen. Men det er ikke sikkert de helt og fullt får med seg de unge generasjonene på en slik retrett. Å rehabilitere en gammel programvare er ikke egentlig mulig, tror jeg. Det må etableres en ny syntese.

Det blir fascinerende og interessant hva som skjer i USA i månedene som kommer. Det blir en dragkamp på mange fronter. De tilstivnede strukturene kommer ikke til å gi etter uten intens og langvarig kamp. Det er mange faktorer som jobber mot Trump og endringsagentene, ikke minst selve våre verdier og vår vestlige ideologi.

Norge

Hva så med Norge oppi alt dette? Har vi et apparat av endringsagenter her?

FrP fosser frem på meningsmålingene i alle lag av befolkningen. Ap og Høyre går ned. I noen grad er det nok uttrykk for en protest, en misnøye. Men på den annen side er befolkningen vingling fra parti til parti også tomme slag i luften.

I 2020 var det Senterpartiet som red på en bølge og snuste på 20 prosent. Så vendte folk seg over til Høyre under Erna Solberg så fort hun hadde forlatt regjeringskontorene etter åtte år. Hva i alle dager de så i en leder som bare satt stille i båten og knapt uttalte seg om noen ting, blir en gjetning.

Og nå er det altså FrP folk sier de vil stemme på når det ringer folk fra et byrå.

Men hva har egentlig FrP vist at de kan utrette? Har de en ideologi og et program for virkelig endring? Og har de politikere med vilje til å presse gjennom noe mens det tilstivnede apparatet kjemper imot?

Også FrP er i realiteten del av det etablerte, etter min mening.

Det er ingen vilje til stort annet enn posisjoner. Og de vet det selv. Verken politikere eller velgere tror på noe annet enn koalisjoner i regjering. Koalisjoner der «styringspartiene» Høyre og Ap sørger for at systemet kjører i den samme kurs.

Den kursen er en større og større offentlig sektor, med lover, regler, nye etater og ansatte. En kurs med idealistiske forestillinger om grønn omstilling, vindmøller, batteriproduksjon og hydrogen. Med milliarder av overføringer til bistand og opprettholdelse av alskens statlig finansierte organisasjonen som passer på at folk ikke sier noe som er politisk ukorrekt.

For å være bånn ærlig så har ikke Norge et intellektuelt klima for å foreta en «reset» à la det Trump står for i USA. Oljeinntektene skjermer oss fra kriseforståelsen, i tillegg er vi et tillitsfullt folk som bærer i oss en tro på at våre ledere vet hva de driver med.

De fleste av de «alternative» stemmene vi har, fremstår, med noen få unntak, med en selvsikkerhet som er omvendt proporsjonal til evner og innsikt. Det er bare pinlig å høre på.

Det er en helt spesiell situasjon vi befinner oss i. Som samfunn har vi aldri vært materielt rikere eller teknologisk mer avansert. Men det er tegn, som jeg har beskrevet, til at det skusles bort i forlengelsen av sin egen suksess. Samtidig står vi overfor en demografisk katastrofe. Vi får ikke nok barn.

I en slik situasjon må vi tenke nytt, og gjøre noe annerledes.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Er demokratiets omstendelighet effektivitetens verste fiende? (+)