Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Måtte det en ny bok til for å få bekreftet hvor dårlig ledet våre regjeringer har vært og er?

Hvorfor har Norge fått politiske ledere som lider av beslutningsvegring, og ikke klarer å la være å stikke hånden ned i honningkrukken Oljefondet, så fort de må stå til ansvar for politikken deres?

Hvordan kan det ha seg at Norge med sine enorme ressurser, ikke klarer å sørge for den produktivitetsgevinsten næringslivet må ha for at vi får den velstanden vi vil ha i årene fremover?

Boka «Landet som ble for rikt», av Martin Bech Holte, bekrefter vel alt om den manglende politiske ledelsen vi har i Norge i dag. Sverige gikk gjennom mye av det samme for over 40 år siden, men klarte å få frem politisk ledelse som sørget at produktivitetsgevinsten i næringslivet kom tilbake, og får til mye av det Norge har mistet.

Det synes å være helt glemt, at «Der Norge har sine gaver, skal Norge ha sine oppgaver».

I 2013 var Fastland-Norge på toppen av verden i inntekter per innbygger. Vi fikk borgerlig regjering i 2013, og vi er ikke lenger i nærheten av toppen. Hva skjedde?

Boka til Holte forteller oss at i 2013 hadde Norge vært gjennom noen tiår med fantastisk produktivitet i privat tjenesteyting, og nordmenn var ifølge FNs måling på sitt absolutte lykkeligste. Vi hadde løst mye av ressursforbannelsen, en forbannelse som fort ødelegger samfunn som er rike på naturressurser.

Vi seilte i medvind og kanskje den viktigste årsaken til det, var at driveren i økonomien var kombinasjonen av vi hadde mange folk med skapende energi kombinert med kapital og stabile forutseende rammebetingelser. Det er denne kombinasjonen som fort skaper arbeidsplassene som ikke er i offentlig sektor.

Hvordan skulle dette være mulig, med Høyre, næringspartiet fremfor noen, og FRP med kutt i offentlig forbruk som mantra? Med statsministeren fra Høyre og finansministeren fra FRP burde alt gått motsatt vei, men det gjorde det ikke.

Vi var ikke lenger på toppen i lykkelandet Norge, og ungdommen i El Salvador så plutselig lysere på den økonomiske fremtiden enn ungdommen i Norge!

En av de viktigste forutsetningene for at et land kan lykkes slik vi gjorde, var dyktig lederskap. Når man med fasit i hånd ser at regjeringer etter regjeringer består av broilere som ikke har liten erfaring med det faktiske livet på utsiden av sitt eget parti, må de tenkes nytt i dag.

Svaret gir seg vel selv i stor grad.

Dårlig ledelse uten klare linjer for å bygge landet.

Først gjennom åtte år med Solberg-regjering, og nå med Støre-regjeringen der er alt forsterket ytterligere i negativ retning.

Høyre flyttet partiet mot medianvelgeren til valget i 2013, og med åtte år uten nye store prosjekter til å utvikle økonomien, så har offentlige utgifter nærmest eksplodert gjennom nå 11 år. I 2013 var Norges offentlige utgifters andel av økonomien rundt 55 % og er nå rundt 63 %. Ser man til Danmark i den samme perioden var vi like i 2013, mens den danske er nå sunket til 47 %. Intet land i verden klarer denne eksplosive veksten i offentlig forbruk, uten honningkrukken Oljefondet.

Det har vært og er en for stor neglisjering av de viktigste innsatsfaktorene for å lykkes som et land, kan vi lese i boka til Holte, nemlig humankapital, kapital, anvendt teknologi og naturressurser. Forutsetningen for utvikling av teknologi og produksjonsvekst, er at det finnes tilgang på langsiktig kapital.

Forutsetningen for langsiktig kapital er rammebetingelser og troen på økonomien. Kapital prøver til enhver tid til å unngå risiko der usikkerheten er for stor.

Fra 2013 og senere har mange ‘stedfortredere’ fått styre beslutninger, og ikke fundamentale prinsipper med sunn fornuft. Blant annet føyeligheten til EU gjennom EØS ble for viktig i seg selv, og ikke fordi det gav oss mer effektivitet og bedre samfunn.

Også at det å kunne ta kurskorreksjoner i tider der mulighetene har vært gode for samfunnet, er utelatt, og det motsatte har fort preget lederskapet i regjeringene i stedet.

Oljefondet, regjeringenes store sovepute

Oljefondet, den store pengebingen som skulle være alle innbyggernes allmenning og forsikring mot fremtidens økonomiske svingninger, er blitt til allmenningens tragedie, skriver Holte i boka si. Den har nå medført at politikerne bygger seg en enorm kostnadsbase som også skaper ineffektivitet i landets økonomi.

Nå handler mye av kampen om å få seg størst mulig sugerør inn i Norges pengebinge, og det bidrar til kostnadsveksten. Alt kan nå løses med statlige midler og tilskudd, og årsaken til den suksessrike produksjonsveksten opp mot 2013, blir oversett.

Norges Bank har gått fra å skulle beskytte kronens verdi for å skape troverdighet rundt inflasjonsmålet og for å overbevise kapitalmarkedet at vår krone var en trygg havn i urolige tider, til nå å ha fokus mot forgjeldede husholdninger.

Kombinert med falsk verdi i Oljefondet forårsaket av dårlig økonomisk styring, gjennom at vår valuta er sterkt svekket de siste årene, er det med forundring å tenke på hvorfor har ikke våre politiske ledere startet med å investere mer i Norges fremtid?

Den politiske (u)kulturen

Boka til Holte beskriver en politikerkultur med en gruppe spesielle mennesker, som ligner mye på hverandre og er mer opptatt av å være der de er, enn å virkelig være konkurrenter som brenner for å skape et bedre Norge.

Dagens (u)kultur synes også være preget av at midlene skal fordeles, og ikke ha søkelyset på at midlene må skapes.

I 2013 hadde subsidienes andel av økonomien sunket til 2 %, noe som skyltes at vi hadde en mer nøytral politikk lenge. Fra 2013 har dette gått den gale veien igjen, og i 2022 passerte det 3 % og er stadig økende. I tillegg øker overføringene til ideelle organisasjoner og er nå på størrelse med både subsidiene og det som kommer i tillegg, overføringene til utlandet. Alt dette utgjorde i 2023 over 250 milliarder.

Innenfor grønn omstilling virker mulighetene å være uendelige, og her har sugerørene blitt både større og flere jo mer politikerne konkurrerer om å være den flinkeste til å gi mest. I tillegg brukes statens penger til å skaffe mange fremtredende politikere en karrierevei til fremtredende verv og stillinger i internasjonale organisasjoner.

Boka definerer dagens politiske ledelse som Dag 2 ledere, som Jeff Bezos i Amazon kalte de lederne de ikke måtte slippe til i selskapet. Regjeringer stoler ikke lenger på egne ferdigheter, så alt domineres av innleide kommunikasjonsrådgivere, konsulenter og advokater. Alt outsources, og politikerne sitter igjen med stikkord for kommunikasjon og det hører vi på at det er det samme budskapet de har å fremføre, uansett problemstilling, og utenfor stikkordene ligger det lav kunnskap.

Får inn godt lederskap igjen i 2025?

Dette spørsmålet mener INP at vi alle må stille oss, foran det viktige stortingsvalget 8. september i år. Lederskap for et lands regjeringer har vist seg å være veldig viktig for et land som Norge.

Dagens regjering har vel på mange områder vist seg å ikke være skapende og fremtidsrettede for å bygge landet inn i fremtiden. Det er lett å trikse med tall og fremme de som kan synes gode, men at vi i første kvartal opplever at 91 % av alle nyansettelser skjer i det offentlige, så er det vel lett å konkludere med at Kåre Willochs sitat «Nu går alt så meget bedre», ikke stemmer.

I Norge i dag opplever vi drivkraft- og kapitalflukt ut av landet, at mange unge gründere risikerer å miste kontrollen over sine selskap om de ikke flytter ut, og at utenlandsk kapital har mistet mye av sin tillit til norsk økonomi. At formueskatten må fjerne, burde være opplagt for de fleste nå.

For Norge, så er det svært viktig for landet, at det kommer solid lederskap og ansvarsfullhet de neste årene, og vi får et lederskap som ser mot de neste 100 årene for Norge. Det er nå vi har egen kapital til å bygge landet. For å forstå hva som må til av lederskap, må vi først erkjenne at dagens fungerer ikke godt nok.

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Vikingene kan ha kommet fra England og Tyskland (+)