Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Farvel til demokratiet og velkommen til nazisme og diktatur! En ny Hitler vil komme tilbake i skikkelsen til Donald Trump som amerikansk president fra 2025!

Katastrofevarslene står i kø vestlige medier etter at Trump med seier i to primærvalg peker seg ut som Republikanernes kandidat til høstens presidentvalg i USA.

Det eneste som ser ut til å hindre Trump fra en retur til Det hvite hus, er at han blir dømt i en av de pågående rettssakene mot ham, eller i en av dem som står for døra. Trump har allerede tapt en av de pågående sakene. I en domstol i New York nylig ble han dømt til å betale, E. Jean Carroll, en erstatning på 83 millioner dollar for det som på amerikansk kalles ”sexual battery”, et heller upresist begrep som går på seksuell berøring. Hendelsen skal ha funnet sted i en klesforretning i luksus-segmentet i New York for om lag 30 år siden.

To ganger er Trump blitt dømt i denne saken. I den første ble han dømt til å betale Carroll en erstatning på 5 millioner dollar. I den siste dommen er det lagt inn en skjerpet økonomisk straff til Trump for å ha kommet med nedsettende uttalelser om Carroll også etter at den første dommen falt.     

Med alle Trump-skremslene i mediene skulle man tro at verden går mot sin ende, i hvert fall demokratiet. Man kan mer enn ane hysteriet bak Trump-spådommene, som minner om hysteriet i 2016 da Trump vant presidentvalget. I USA førte seieren til et sjokk i den akademiske universitetsverdenen der studenter fikk psykisk førstehjelp for å komme seg over sjokket. I øvre middelklasse boligområder rykket krisepsykologer inn i skolene for å redde barna fra mental kollaps. Krisestemningen la seg som et mentalt stormsenter over amerikanske universiteter, og etablissementets politiske eliter følte at demokratiet var slutt, og at diktaturet stod for døra.

BARN TRØSTET AV NRK-REPORTER

 Trumps seier førte til en mental krenkelsesstorm, en storm som fulgte den vanlige lavtrykksbanen over Atlanterhavet og som også rammet Europa Ikke minst Norge, der barn i NRKs Supernytt stod fram og bekreftet de voksnes undergangsvisjoner, mens de fortalte at nå ville den tredje verdenskrig bryte ut, og at Trump ville gå til krig mot Norge. Men en utenriksmedarbeider i NRK kunne trøste barna i Supernytt med at det ikke ville bli noen krig fordi det var mange i USA som passet på at Trump ikke ville gjøre fæle ting. Også barnepsykolog Magne Raundalen rykket ut og ba foreldrene å snakke med barna sine for å hindre traumer etter at barna, gjennom mediene, skolen og foreldre var blitt tutet ørene fulle av katastrofe-scenarier dersom Trump vant.

De nervøse reaksjonene, de forstyrrede emosjonene, de mentale sammenbruddene og hysteriet som gikk over USA og Norge, ville i ”normale tider” ha framkalt nysgjerrighet og iver hos samfunnsforskere for å få forklaring på hysteriet. Men ingen så ut til å spørre seg om hva som kunne forklare den emosjonelle og politiske ”ildebrannen” som Trumps seier førte med seg. At spørsmålet ikke ble stilt, kan tolkes som at hysteriet ble tatt for å være naturlige reaksjoner hos elitene i samfunnet og noe som er i samsvar med virkelighetsforståelsen og de moralske maksimene hos disse samfunnsgruppene.

Reaksjonene på en mulig Trump-seier til høsten ligner altså mye på det hysteriet som spredde seg fra USA og utover i verden i 2016.  Det virker som om Trump-frykten er et eksempel på at massehysteri er en sentral drivkraft i den politisk korrekte ”avantgarden”. Det er disse folkene som i stor grad definerer den politiske forståelsen i den vestlige verden og som til dømes har latt seg lede av ei svensk skolejente i klimaspørsmålet. Greta Thunberg er hevet opp til å bli en lederskikkelse og profet for den store politisk korrekte klimaflokken i vestlige land. Hun framstår som en slags barnegud som klimatilbederne kan samles om. 

VEIEN TIL FASCISMEN

Det å opphøye og karismatisere en såkalt vanlig person og gi vedkommende en form for gudelig status, ser ut til å gå igjen i millenniums-bevegelser i Europas historie, etter at en slik bevegelse ble introdusert i Israel for om lag 2.000 år siden. Den europeiske forestillingsverdenen har vært – og er – i stor grad en verden med et manikeisk tilsnitt, der de gode står mot de onde, og der kampen mellom dem må avgjøres i et endelig slag, i Armageddon, eller i en sekulær revolusjon, som skal føre til at et tusenårsrike blir opprettet.

Og i dagens politisk korrekte, ”kristen-etiske verden”, lærer barn og voksne i Norge og i USA at folk som Trump er onde, og folk som Hillary Clinton og Joe Biden er gode. Men begrunnelsen for dette skillet forsvinner i et regn av skjellsord og beskyldninger om fascisme og rasisme mot Trump og dem som har sympati for hans politikk.

Det var ikke bare barn og studenter som ble mentalt oppskaket av Trumps seier i 2016. Statsvitere og journalister i USA og i Norge nærmest kapptes om å overgå hverandre i undergangs-scenarier. Seieren åpnet veien til fascismen, kunne statsviter Raino Malnes erklære i NRK. Aftenposten-redaktør, Harald Stanghelle, sa at det var grunn til å være redd etter at verden hadde gått av hengslene. Flere andre sa at demokratiet hadde begått selvmord og trakk fram valget i Tyskland i 1932 som en historisk parallell som åpnet opp for Adolf Hitler.

Historiske paralleller er svært godt egnet til gjenbruk og anvendes flittig av venstresiden for å mane fram de mest truende skyene på den demokratiske himmelen. Slike paralleller trekkes fram kanskje enda sterkere i dag enn i 2016. Bernie Sanders, presidentkandidat for Demokratene i 2016, som for øvrig ble utmanøvrert med ufine midler av Hillary Clinton den gangen, sa nylig i et intervju at situasjonen i USA ligner faretruende på den i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, da nazistpartiet kom til makten. Hvis ikke Trump blir slått i valget til høsten, vil USA befinne seg der den tyske Weimar-republikken befant seg i 1932, mener Sanders.   

TRUMP ”ØNSKET SEG LEIESOLDATER”

Og dagens amerikanske president, Joe Biden, er ikke snauere enn Sanders. I en tale, i forbindelse med treårsdagen for stormingen av Kongressen i 2021, sa han at demokratiet er i fare og at Trump må slås for å unngå lovløshet og kaos. I valget til høsten er det demokratiet og friheten som ”står på” stemmesedlene. Alternativet er diktatur, var budskapet fra Biden.

I et intervju nylig på CNN sa Trumps tidligere sikkerhetsrådgiver, John Bolton, at om Trump vinner valget, vil han ikke gå av etter fire år i Det hvite hus. Han vil med andre ord innføre diktaturet. Og Bolton er ikke alene blant ansatte i Trump-regjeringen fra 2017 til 2021 til å mane fram skrekkbilder av hva som kommer til å skje med Trump som ny president. En annen av Trumps regjeringsansatte, Miles Taylor, sa nylig at Trump i sin regjeringstid ønsket å opprette en egen hær av leiesoldater etter mønster av president Vladimir Putins Wagner-gruppen.

Det besynderlige er at Taylor har gått ut med denne historien nå og ikke under Trumps president-tid da mediene flommet over av rykter, løgner og oppspinn som skulle knekke Trump og som nådde klimaks med riksrettssakene mot ham. Forleden gikk også NBC News ut og meldte at Trump har planer om å bruke det amerikanske forsvaret til egne formål, om han kommer til makten. Han vil bruke militære styrker til å intervenere og gripe inn i valg, til å utøve politimakt i bygatene i USA og til å slå ned lokale demonstrasjoner.     

De kanskje mest groteske beskyldningene og anklagene kommer fra den venstre-ekstreme siden i USA, som på sine nettsteder overgår hverandre i å beskrive hvor fascistisk, rasistisk, kriminell og selvopptatt Trump er. Her sammenlignes stormingen av Kongressen i Washington 6. januar 2021 med Krystallnatten i Tyskland i 1938 og Trumps tilhengere med Hitlers brunskjorter. Ifølge venstre-ekstremistene er Trump farligere nå fordi han er rasende og hevngjerrig etter å ha tapt valget i 2020. Og på ekstremistenes nettsteder kappes akademiske skribenter om hvem som først satte merkelappen Hitler på Trump. Noen av dem har også luftet planer om å emigrere til Canada om Trump vinner til høsten. De burde kanskje ha vært stilt spørsmål om hvorfor de ikke vil legge veien til Mexico om ”katastrofen” skulle skje.

MED TRUMP RUNDT LILLEFINGEREN

En norsk journalist som til stadighet overskygger resten av det norske journalistlauget med sine markedstilpassede, politisk korrekte uttalelser, er Fredrik Græsvik, som for en stund siden annonserte sin avgang fra TV 2. Og Græsvik har funnet forklaringen på hvorfor Trump ikke vil gi militær støtte til Ukraina hvis han vinner valget. Han tror at det ett eller annet sted finnes en video av Trump sammen med (russiske) prostituerte? Trump har et rart forhold til Vladimir Putin, mener han. «Og det får oss alle (sic) til å lure på hva Putin har på Trump,» sier Græsvik i en podkast, ifølge Nettavisen.

Men Græsvik er ikke alene om å mene at Putin har Trump ”rundt lillefingeren”. I en annen sak i Nettavisen sier Fiona Hill, som var rådgiver i russiske spørsmål i Trumps regjering, at Putin åpenbart har hatt Trump rundt lillefingeren ganske lenge. Putin vet hvordan man manipulerer Trump. Han er veldig god på å smigre amerikaneren, påpeker Hill i One Decision Podcast.

Græsvik og Hill griper her inn i det som var hovedpunktet i anklagene og kampanjen mot Trump i forbindelse med valgkampanjen i 2016. Nemlig at Trump var under hælen til Putin, at han var en russisk agent, og at Putin skulle hjelpe ham til å vinne over Hillary Clinton med hjelp av det som er blitt betegnet som ”The Russian Collusion.” 

Den amerikanske journalisten, Lee Smith, har kalt disse beskyldningene for den mest ødeleggende konspirasjonsteorien i USA’s historie. Og i boka si, ”The permanent Coup”, legger han fram utførlig dokumentasjon for at beskyldningene er feilaktige.

Trump er vel den presidenten i USA’s historie som har forårsaket de mest omfattende undersøkelsene av seg selv, av embetsmenn, styringsverk og de ”hemmelige tjenestene” i landet. Allerede sommeren 2016 begynte FBI å overvåke folk i Trumps valgorganisasjon for finne ut om det var hold i påstander om at Trump i hemmelighet samarbeidet med russerne for å vinne presidentvalget samme høst. Denne operasjonen fikk navnet Crossfire Hurricane. Ifølge Lee Smith var det CIA som tok initiativ til å etterforske påstandene før FBI ble penset inn på saken, uten at de kom fram til noe avgjørende etterforskningsresultat. Undersøkelsene fikk derfor ingen rettslige følger for Trump og hans folk. 

GRANSKINGSUTVALGENE

Det amerikanske justisdepartementet tok i 2017 initiativ til en undersøkelse, ledet av tidligere FBI-sjef, Robert Mueller, for å finne om det var hold i påstandene om at Trump’s valgkampanje hadde samarbeidet med russiske myndigheter for å vinne presidentvalget. Også den påfølgende Mueller-rapporten (2019) konkluderte med at det ikke var avgjørende bevis for en Russian Collusion. Likevel slo rapporten fast at Russland hadde forsøkt å påvirke den amerikanske valgkampen gjennom mediene.

At man i CIA og i FBI hang fast i forestillingen om at det hadde vært russiske ”spor” i den amerikanske valgkampen i 2016, ble godt illustrert av en CIA-rapport.  Den inneholdt ”opplysninger” om at det var russere som hadde hacket epost-serveren til det demokratiske partiet. Epostene fra Demokratenes server ble lekket ut via Wikileaks for å diskreditere Hillary Clinton i valgkampen, var påstanden fra CIA. Men Julian Assange i Wikileaks nektet for at russerne var kilde for de epostene som Wikileaks hadde fått tilgang på. Flere av dem som satte seg inn i CIA-rapporten, mente at den ikke beviste noe som helst. Til og med norsk ekspertise sa at rapporten ikke inneholdt bevis for at russerne hadde hacket serveren til Demokratene. Likevel førte det til at president Barek Obama utviste 35 russiske ”diplomater” fra USA og stengte av to russiske eiendommer, i Maryland og på Long Island.   

Justisdepartementet i Washington satte også i verk en undersøkelse, ledet av departementets generalinspektør, Michael Horowitz, for å finne ut om det hadde vært tilstrekkelig grunnlag for å sette i verk Crossfire Hurricane (etterforske Trumps valgorganisasjon), og om FBI hadde holdt seg til gjeldende lov, rett og regler i etterforskningen. Og Horowitz-rapporten konkluderte med at FBI hadde hatt grunnlag for å sette i gang gransking av Trumps folk. Men rapporten påpekte også at FBI hadde forsøkt å skjule regelbrudd og misbrukt midler og institusjoner (rettsapparatet) i etterforskningen. Rapporten kom for øvrig fram til at FBIs overvåking og etterforskning ikke var politisk motivert, slik Trump og hans folk påstod.

Og som om de nevnte granskingene ikke skulle være nok, ble det i 2019 oppnevnt en undersøkelseskommisjon ledet av den erfarne juristen, John Durham, som skulle granske alle tidligere granskinger. I slutt-rapporten til Durham (2023) ble det slått fast at FBI ikke hadde hatt grunnlag til å sette i gang operasjon Crossfire Hurricane, og at beskyldningene mot Trump for å ha samarbeidet i hemmelighet med Putin, bygde på rykter og oppspinn. Dette burde FBI ha funnet ut av ved å overholde sine etterforskningsregler og ved å dobbeltsjekke opplysninger organisasjonen fikk inn, ble det påpekt i Durham-rapporten. Den er en sviende kritikk av FBI, men Durham foreslo ikke endringer i FBIs organisasjon og arbeidsmetoder. Han ba i stedet om at FBI i framtiden skulle holde seg til gjeldende lov og regelverk.

STEEL-DOSSIERET

Durham-rapporten viser hvordan Hillary Clintons valgkampanje-folk og partiet Demokratene var sentrale i å forsyne FBI og offentligheten med feilopplysninger om Donald Trump og hans valgorganisasjon. Rapporten beskriver hvordan Clintons folk fôret mediene med løgner, rykter og oppspinn som var framskaffet av organisasjonen Fusion GPS. Denne organisasjonen, som var leid inn av Hillary Clintons valgorganisasjon, bygde sine ”opplysninger” på det såkalte Steele-dossieret. Dette dossieret blir i Durham-rapporten betegnet som en samling av oppspinn og rykter samlet sammen av den tidligere britiske etterretningsagenten Christopher Steele, men også av folk i Clintons valgorganisasjon, som Charles Dolan og advokat Michael Sussmann. Likevel viker Durham-rapporten unna de politiske sidene ved Russian Collusion-saken. Og indirekte blir altså konklusjonen at etterforskningen mot Trump ikke var politisk initiert og motivert.

Les også: Valget i USA: Politisk korrekthet som umoral

Til tross for den bitende kritikken av FBI resulterte Durham’s gransking ikke i rettslige dommer, med ett unntak. FBI-advokat Kevin Clinesmith ble dømt til 12 måneders betinget fengsel for å ha strøket opplysninger i et dokument som ble brukt i en rettslig søknad for å få tillatelse til å overvåke Carter Page, et av medlemmene i Trumps valgorganisasjon. Strykingen av dokumentopplysningen gjorde at søknaden om overvåkingen av Page ble godkjent av den aktuelle domstolen, og at FBI kunne overvåke Page. 

Grunnen til at Durham ikke avhørte sentrale politiske aktører i Russian Collusion-saken og at det ikke ble tatt rettslige skritt mot Demokratene og partiets frontfigurer som Hillary Clinton og Joe Biden, kan ha vært at Trumps justisminister William Barr satte ned foten for en slik oppfølging. Ut fra en tankegang om at det var Demokratene og deres makt som hadde sørget for å fyre opp under Russia Collusion-saken, innså kanskje Barr at det ville være fåfengt med en rettslig oppfølging av Durham-rapporten. Både Horowitz- og Durham-utvalget hadde nok også for smale fullmakter til at man kunne vente noen særlige rettslige tiltak mot dem som hadde regissert kampanjen mot Trump. At fullmaktene var for trange eller ikke ble brukt fullt ut, kan man derfor si hadde noe med politiske maktforhold og det politiske klimaet i USA å gjøre. 

PULITZERPRIS FOR OPPSPINN

Da Trump ble valgt til president, opprettet Hillary Clinton sammen med folk i Washington-byåkratiet og i mediene en bevegelse som de kalte The Resistance, der målet var å motarbeide og bli kvitt Trump som president, fordi han var en trussel mot det amerikanske demokratiet og nasjonens grunnverdier. Før Trump skulle innsettes som president, var det svære annonser i New York Times og Washington Post der annonsørene sa at de ville gjøre alt for å hindre at Trump ble innsatt som president. Det var også ventet store demonstrasjoner i Washington da Trump skulle tas i ed og innsettes som president.

Journalist Kimberley Strassel i Wall Street Journal har skrevet bok om denne ”bevegelsen”, ”Resistance, (At All Cost) How Trump Haters Are Breaking America”. Strassel mente det var The Resistance som satte demokratiet i fare og undergravde amerikanske institusjoner i sin kamp for å knekke Trump. Wall Street Journal var for øvrig den av de store amerikanske avisene som hadde et nyansert syn på Russian Collusion og den kampanjen som etablissementet satte i verk mot Trump. Man kan gjerne si at avisens dekning av disse sakene brøt med etablerte mediers heksejakt på Trump. Et slikt brudd med de etablerte mediefortellingene om Trump var mulig i USA fordi man der har en kritisk medieoffentlighet. Det er noe som ikke finnes i Norge der alle etablerte medier følger de samme sporene som nitidig blir kjørt opp av etablissementets politisk korrekte ”løypemaskiner”.  

Makten til etablissementet og deres medløpere i mediene ble demonstrert på en ganske grotesk måte da avisene New York Times og Washington Post i 2018 ble tildelt Pulitzer-prisen for sine reportasjer om Trumps ”Russian Collusion”, reportasjer som i stor grad stammet fra rykter oppspinn og fra Fusion GPS, Hillary Clintons valgorganisasjon, og  overvåkingsmateriale lekket fra CIA og FBI til Trumps ugunst. Pristildelingen var en sterk bekreftelse på det forfallet som preger mediene i Vesten i den politisk korrekte tidsalder, og der målet er å kneble opposisjon og skjerme de politisk korrekte tesene og ”sannhetene” om samfunnsvirkeligheten for kritikk.

KONGRESS-SAMARBEID

I ”The Permanent Coup” er hypotesen at ”Russian Collusion” var politisk motivert og initiert. Lee Smith fører starten av saken tilbake til 2015 og Barek Obama-regjeringen. Men Smith stiller ikke spørsmålet om Barek Obama, Hillary Clinton og Joe Biden & Co var i god tro, om de med sin russerfrykt virkelig trodde på en Russian Collusion. Smith tar for gitt at de brukte den i et regissert maktspill for å hindre at Trump skulle komme til makten.

Når man i ettertid ser fryktreaksjonene som Trump’s valgseier skapte, så blir det på en måte forståelig at Demokratene og det politiske etablissementet i USA tydde til så drastiske midler for å stanse Trump. Han er jo en politiker som til de grader bryter med regler for politisk retorikk, og ikke minst, med den etablerte, politiske virkelighetsforståelsen. Trump sin bruk av en slags gatespråk i politiske diskusjoner oppleves som en krenkelse av den politisk korrekte finfølelse og blir i seg selv en grunn til at han hisser på seg skjellsord og forbannelser fra vokterne av den offentlige moralen.

Som journalist stod Smith friere enn de nevnte offentlige granskingsutvalgene og kunne selv bestemme sine fullmakter. Han snakket med folk som de offentlige granskerne ikke ønsket, eller var forhindret i å få i tale, slike som politikere og anonyme agenter i CIA og FBI, som ikke hadde aversjon mot Donald Trump. Det finnes altså folk i de nevnte institusjonene som ikke har et svart-hvitt syn på Trump, i hvert fall i FBI, dog ikke i sjefs-sjiktet, noe blant annet den amerikanske journalisten Glenn Greenwald har påpekt.

Smith samarbeidet om boka si med den republikanske kongresspolitikeren David Nunes. Han var den sentrale personen i Representanthusets etterretningskomité og komiteens gransking av Russian Collusion. Nunes & co sitt arbeid med saken var viktig for at det ble satt i verk offentlige granskinger i regi av Justisdepartementet. Uten innsatsen fra Nunes ville også kritikken av ”Crossfire Hurricane” og kampanjen mot Trump, fra journalister som Lee Smith, antagelig ha blitt mye tammere og mindre omfattende.      

Det er nesten ikke til å tro at det i et ledende demokrati som USA, uten motforestillinger hos politikere, sentrale statsinstitusjoner og i mediene, kunne bli satt i verk en operasjon som Crossfire Hurricane, bygd på troen om en ”collusion” mellom Donald Trump og Vladimir Putin. Bøkene til Lee Smith og Kimberley Strassel kan være arbeider som viser veien til en forståelse av de virkelighetsoppfatningene og de sosiale mekanismene som gjør en slik sak mulig. Svakheten ved bøkene er at de ikke inneholder noen ideologisk og sosiologisk analyse av elitene i det amerikanske samfunnet, deres virkelighetsforståelse og deres syn på seg selv som forvaltere av den ”høyeste etikk”, som en moralsk avantgarde, ikke bare i USA, men i hele verden. Det er dette man med et heller upresist begrep kan kalle politisk korrekthet, som er den dominante virkelighetsforståelsen i den vestlige verden. Men det å forklare den politiske korrekthetens destruktive og udemokratiske trekk, er kanskje bare eslet sosiologer av Max Webers og Emile Durkheims støpning. Og slike folk vokser ikke på trær, i hvert fall ikke i våre dager.     

HVA SKJER TIL HØSTEN

Den politiske korrekthetens uttallige forkjempere er allerede i god gang med å forberede verden hva som kommer til å skje, ikke bare dersom den ”hevnlystne” Trump taper, men også om han vinner presidentvalget i november. Vinner han, som det politiske etablissementet frykter, er demokratiet ferdig, ifølge det samme etablissementet. For ”diktatoren” Trump ”vil”  politisere landets juridiske system og militæret. Men man kan jo også si at dette er institusjoner som allerede er politisert og som ble brukt i kampanjen mot og svertingen av Trump foran valget i 2016, og som nå gjentar seg. Det er kanskje derfor de politisk korrekte sier at Trump vil  ”renske ut” sine politiske motstandere, noe som vil sette ham i stand til å regjere i mer enn de fire årene han blir valgt for, slik at han kan bygge den nye ”fascistiske, rasistiske, amerikanske politistaten”. 

Om han skulle tape valget, ser altså hans motstandere for seg en Trump som atter en gang nekter å godta tapet og som vil ta over den politiske makten i USA med voldelige midler, kanskje med en ny storming av Kongressen. Men denne ganger vil ikke ”stormerne” være folk som er mest opptatt med å ta bilder av seg sjøl med mobiltelefonen mens de vandrer rundt i det svære Kongress-komplekset, ledet av Kongress-vakter som vei- og omvisere. Denne gangen vil det være bevæpnende og fanatiske Trump-tilhengere som virkelig tar over Kongressen og makten i USA. Ja, dette ser ut til å være visjonene hos dagens politisk korrekte profeter, og det er helt i takt med de utsiktene som opinionen blir forespeilet gjennom mediene av de samme ”sannsigerne.”   

Med en mer nøktern samfunnsanalyse som utgangspunkt kan det være mulig å stable opp noen mer realistiske profetier om hva som kommer til å skje hvis Trump vinner. En seier vil sannsynligvis aktivere den hysteriske mobben på den politiske venstresiden, Antifa og Black Lives Matter, som vil kunne rasere store byområder, slik de gjorde etter drapet på George Floyd i 2020. Opptøyer med brannstiftelser, storstilt plyndring av forretninger og herjing av offentlige områder i amerikanske storbyer som Minneapolis og Seattle, førte til økonomiske tap i milliardklassen og til at om lag 23 mennesker ble drept. I Seattle forskanset venstreaktivister seg i ett byområde og erklærte seg som egen stat der politi og andre myndigheter ikke hadde adgang. Samtidig krevde de revolusjonære at politiet skulle avfinansieres. Det ble også fremmet krav om at politifolk skulle omskoleres til å bli en slags sosialarbeidere. Men, slik det er vanlig når venstreaktivister tar seg til rette, det som skjedde ble underkommunisert i mediene, og det ble ganske raskt glemt. Slike ”aksjoner” fra den ”moralske” venstresiden glemmes raskt når den politiske korrekthetens stormtropper går til aksjon med sin destruksjon, vold, sitt ideologiske raseri og sine vrangforestillinger. For det skjer jo i den gode saks tjeneste. Unntaksreglene for venstreradikal sensur og vold – Document

Hele den vestlige etterkrigstidens historie er ei bred fortelling om hvordan ekstremvenstre har kunnet ta seg til rette fordi de har ”moralsk rett” til det, en moralsk rett de har gitt seg selv med etablissementets godkjenningsstempel som de undertryktes talsmenn og forsvarere. De vestlige samfunns imøtekommenhet og toleranse overfor lovbrudd og uregulariteter fra venstresiden er også en viktig del av Norges etterkrigshistorie. Det ble sist illustrert da tusenvis av protestanter mot drapet på George Floyd kunne samles i Oslo sentrum da Norge, under corona-epidemien, var nedstengt i 2020. Demonstrasjonen ble ikke stanset av politiet selv om smittevernanbefalingene til myndighetene gikk ut på at ikke flere enn 50 personer kunne samles til arrangementer.

«Vi forventer at dette går greit for seg. Det er ytringsfrihet. Så lenge demonstrasjonen foregår innenfor lover og regler får man lov til å ytre sin mening,» sa stabssjef Harald Nilssen i Oslo-politiet til NTB. 

Kimberley Strassel har rett når hun anser den politiske korrekte Biden-flokken som en trussel mot det amerikanske demokratiet. Den største trusselen mot demokratiene i Vesten i dag kommer fra den politiske korrektheten som ser gjennom fingrene med ekstrem-venstre, og som har mobilisert alle samfunnsinstitusjonene for å nedkjempe kritikk og opposisjon fra den populistiske høyresiden. Vinner Donald Trump valget til høsten, kan vi enda en gang få dette demonstrert, forhåpentligvis ikke i sin fulle bredde.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Journalist og dissident, Bjugn-saken, politisk korrekthet, innvandring, NTB, NRK