Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger
I alt oppstyret etter Seymour Hersh og hans artikkel om at USA, med hjelp av norsk etterretning, var ansvarlig for sprengningen av gassrørledningene Nord Stream 1 og 2, dukket det opp for en tid siden en interessant artikkel av Espen Holm på nettstedet Document. Den brakte fram minner om den befatningen jeg hadde med norsk overvåking og etterretning på 1980- og 1990-tallet, som journalist i NTB.
Holm skrev om hvordan CIA under Ronald Reagan lekket gassrør-teknologi til Sovjetunionen med innbygde tekniske feil, feil som 1982 forårsaket en gigantisk eksplosjon i en rørledning med gass fra Sibir. Det var Thomas C. Reed, i USA’s nasjonale sikkerhetsråd i Reagans president-tid, som fortalte om denne snedige planen i ei bok som kom ut i 2004 (At the Abyss: An Insider’s History of the Cold War.)
«For å ødelegge den sovjetiske gassforsyningen og forhindre valutainntekter fra Vesten og derigjennom ta knekken på den russiske økonomien, ble softwaren, som skulle drive pumper, turbiner og ventiler, programmert til å generere trykk langt ut over det som rørledningsskjøter og sveiser kunne tåle», gikk det fram av boka til Reed, ei bok der Reed brukte seg selv som eneste kilde, ifølge Holm.
CIA hadde god peiling på den ustrakte industrispionasjen som sovjetrusserne drev i vestlige land i etterkrigstiden. De sørget derfor å lekke programvare med innlagt feil fra amerikansk olje- og gassindustri til folk de visste var sovjetiske spioner. Sovjeterne bet på agnet og installerte teknologien for å styre gasstransporten i den sibirske gassledningen. Eksplosjonen som fulgte, var, ifølge Reed, så stor at den godt synlig fra amerikanske overvåkings-satellitter. Eksplosjonen i Sibir var, skal man tro på Reed, bare ett eksempel på de midlene USA tok i bruk i den økonomiske krigføringen som USA og CIA drev mot Sovjetunionen på tampen av den kalde krigen.
Det var også som ledd i den økonomiske krigen mot Sovjetunionen at Reagan ba Norge om å framskynde utbyggingen av det store gassfeltet, Troll, på norsk sokkel, slik at Vesten ikke skulle bli for avhengig av sovjetisk gass. Statssekretær og statlig oljerådgiver, Hans Henrik Ramm, ble i første halvdel av 1980-tallet sendt til Washington for å forklare Reagan & co at det ikke bare var å bygge ut Trollfeltet i en fei. For å dempe kravet fra amerikanerne, sa Ramm at dette var en enorm utbygging, både kostnadsmessig og materielt. Norge måtte bygge en plattform av gigantiske dimensjoner, like høy som Eiffeltårnet i Paris. Det roet ned amerikanerne, mener jeg å huske at Ramm sa på et oljeseminar for en god del år siden.
CONCORDSKI STYRTET
Gassledningseksplosjonen sommer en 1982 var ikke første gang sovjeterne, ifølge vestlig etterretning, brukte stjålet, vestlig teknologi med innebygd feil og med katastrofale følger. I 1973 demonstrerte sovjetrusserne sitt overlyds passasjerfly, TU-144, på flyplassen Le Bourget utenfor Paris i forbindelse med flymessen der. Flyet var en konkurrent til det britisk-franske Concorde, og flyet lignet så på Concorde at det blant vittige tunger i Vesten ble kalt Concordski. Sovjetrusserne ville under en demonstrasjonsflyging vise at deres ”versjon” av Concorde var bedre enn originalen, ved å ta flyet inn i en vrien stignings- og stupmanøver. Deler av flyet (vingene) løsnet, og det falt ned i landsbyen Goussainville der det traff et boligområde og drepte åtte personer. Mannskapet på seks personer i flyet omkom også.
Ulykken gjorde at Concordski aldri ble noen konkurrent til Concorde fordi de sovjetiske myndighetene nok ikke hadde full tillit til konstruksjonen. Det ble, ifølge Wikipedia, gjennomført 102 kommersielle flygninger med Concordski, etter hvert ikke med passasjerer, men med post og varelast. Om lag halvparten av disse flygningene ble gjennomført mellom Moskva og Alma-Ata (Almaty) i Kazakhstan, fordi disse flygningene da kunne foregå over tynt befolkede områder i Sovjetunionen, antagelig fordi man fryktet en ulykke lik den i nærheten av Le Bourget.
Først på 1980-tallet ble Concordski tatt ut av trafikk for godt etter mange problemer med flyet, mens fransk-britiske Concorde fungerte prikkfritt som passasjerfly mellom Europa og Amerika for folk med mye penger og dårlig tid, helt til ei ulykke under avgang fra Charles de Gaulle-flyplassen ved Paris i juli 2000. Ulykken kostet 100 passasjerer og mannskapet på ni livet. Dessuten ble fire mennesker på bakken drept da flyet styrtet. Concorde ble tatt ut av trafikk for godt i 2003.
MI 6 LURTE SOVJET-RUSSERNE
På tampen av 1980-tallet var jeg, som NTB-journalist, med på en sikkerhetskonferanse i Oslo der inspektør Iver Frigaard fra POT (Politiets overvåkingstjeneste) deltok. I en av pausene kom jeg i snakk med Frigaard uten at jeg husker hvem som tok initiativet til samtalen. Det kan godt ha vært Frigaard, for jeg hadde i 1988 jobbet mye med Kongsberg Våpen/Toshiba-saken. Det var en sak som rystet USA og Nato fordi sovjetrusserne gjennom de to selskapene fikk tilgang på teknologi som gjorde det vanskeligere for Nato (USA) å følge med i den militære, sovjetiske ubåttrafikken til og fra Murmansk-området og ute i Nord-Atlanterhavet. Japan, og særlig Norge, ble behandlet som ”prügelknaber” av USA i denne saken, og forsvarsminister Johan Jørgen Holst måtte reise og gå politisk botsgang i Washington.
Jeg ble, av NTB, sendt til Washington for å dekke saken og fikk som eneste norske journalist intervju med tidligere viseforsvarsminister Richard Perle, en av de sentrale haukene og de harde refserne av Norge’s rolle i Kongsberg Våpen/Toshiba-saken. NTB fikk også et intervju med en av de aktuelle folkene i Pentagon (USA’s forsvarsdepartement), Stephen Bryan. Jeg var nok en av dem i norsk presse som hadde skrevet mest om saken og kom vel av den grunn i ”kikkerten” til norske myndigheter og den norske overvåkningen. Det var nok også bakgrunnen for at jeg i Washington ble bedt på et lite swimmingpool-party en søndag av den norske ambassaden. Ambassadefolkene var interessert i opprinnelsen i til noen opplysninger jeg hadde lagt fram i en artikkel. De hadde nok fulgt heller dårlig med i mediene, fordi de opplysningene jeg hadde, stammet fra amerikanske eller britiske aviser, altså fra åpne kilder.
Dette var nok opplysninger som Frigaard hadde på ”lager” og som gjorde at vi kom i kontakt på sikkerhetskonferansen. Jeg sa som sant var, at jeg var mer enn vanlig interessert i etterretning, og samtalen ble selvsagt preget av det. En av de sakene jeg lurte på den gangen, var hvordan vestlig etterretning (britiske MI6) hadde fått dobbeltagenten Oleg Gordijevskij ut fra Moskva i 1985 og til Storbritannia, etter at dobbeltrollen hans var i ferd med å bli (eller var) oppdaget av sovjetiske KGB. Det som på tidspunktet for sikkerhetskonferansen i Oslo var kjent om denne operasjonen, var at Gordijevskij ble brakt over den finsk-russiske grensen. Det gikk rykter om at transporten hadde skjedd på den norsk-sovjetiske grensen i nord, noe som ikke var tilfelle, ifølge Frigaard. Gordijevskij ble fraktet over den finsk-russiske grensen (ved Viborg i sovjetisk Karelen) i en britisk personbil, der det var et hemmelig rom mellom bunnplata og golvet i bilen, og der Gordijevskij ble plassert under grenseoverfarten, skjult for de sovjetiske grensekontrollørene.
STJAL KONSTRUKSJONSTEGNINGER
Senere er det blitt skrevet bøker om Gordijevskij’s flukt, og BBC har laget en dokumentar om saken der historien til Frigaard ble bekreftet. I ettertid har det også kommet fram hva som trolig var bakgrunnen for ryktene om at Gordijevskij kom over den norsk-russiske grensen i nord. Han skal ha blitt fraktet med bil fra Finland til Hammerfest, og der hentet av et britisk fly, antagelig fordi vestlig etterretning var redd for at en vanlig flyreise ville ha vært farlig for denne viktige persontransporten.
Med min interesse for spionsaker kom Frigaard med enda ei historie, og det var historien om sovjetiske TU-144 (Concordski) som styrtet utenfor Le Bourget i 1973. Frigaards forklaring på flystyrten var at sovjetrussiske spioner hadde klart å få tak i konstruksjonstegningene til Concord-flyet. Det var disse tegningene som var grunnlaget for konstruksjonen av Concordski, som altså lignet Concorden til forveksling. Sovjet-russerne visste ikke at det var en konstruksjonsfeil i de tegningene de hadde stjålet, en feil som ble oppdaget av de franske og britiske ingeniørene på et senere tidspunkt og som de fikk rettet på, men det fikk ikke de sovjetrussiske ingeniørene. Denne feilen kopierte sovjetrusserne, noe som førte til den skjebnesvangre demonstrasjonen av flyet utenfor Le Bourget, mente Frigaard.
Teorien som Frigaard la fram, er en av flere om årsaken til flystyrten ved Le Bourget, og det er en del indikasjoner på den har noe for seg. Det har også vært spekulert på om feilene i konstruksjonstegningene var bevisst plantet fordi franskmennene og britene visste at sovjetiske spioner hadde planer om å stjele tegningene. Mistanken om at det hadde foregått spionasje mot Concord-prosjektet, gjorde at Greville Wynne ble fengslet i 1963 for spionasje, ifølge Wikipedia. Aeroflot sin representant i Paris, Sergei Pavlov, ble arrestert i 1965 mens han var i besittelse av detaljerte konstruksjonstegninger av bremsesystemet, landingsunderstellet og flyskroget på Concorde. Det var antatt at en annen agent, Sergei Fabiew, som ble arrestert i 1977, hadde vært i besittelse av hele konstruksjonsplanen til prototypen av Concorde fra 1960-tallet.
Det som muligens kan så tvil om at Concordski var en ren kopi av Concorde, er at Concordski-flyet lå foran Concorden i utprøvings- og testingsprogrammene av flyene. Concordski var også det flyet som under utprøving først kom opp i en overlydshastighet på Mach 2.
POT BA OM NTB-SAMARBEID
Under samtalen med Frigaard på sikkerhetskonferansen luftet han tanken om jeg var interessert i et ”samarbeid” med POT. Det hørtes fristende ut, men jeg var ganske raskt ute med å svare at det var en ordning jeg som journalist ikke kunne gå med på, om jeg skulle beholde min journalistiske selvstendighet. Det var et svar som hedersmannen Frigaard respekterte, men jeg fikk inntrykk av at han kunne ha tenkt seg en annen tilbakemelding.
For meg, i min naivitet, var Frigaards spørsmål overraskende. Det var også et spørsmål som ga meg impuls å tenke over forholdet mellom de hemmelige tjenestene og journalister. Som NTB-journalist, og som vaktsjef i byrået i en periode, var jeg daglig nødt til å pløye meg gjennom samtlige hovedstadsaviser. Og etter samtalen med Frigaard var jeg blitt ganske rettet mot å se etter mulige forbindelser mellom journalister i hovedstadspressa og POT. Jeg ble snart oppmerksom på i hvert fall en slik mulig forbindelse. Senere skulle det komme fram at det var flere journalister som hadde det man, med henvisning til journalistikkens grunnregler, kan kalle et tvilsomt forhold til de hemmelige tjenestene her i landet.
I 1998 kom boka ”Skjult dagsorden” av den tidligere Klassekampen-journalist Finn Sjue og NRK-journalist Bjørn Nilsen, der de tok for seg forholdet mellom mediene og de hemmelige tjenestene. Allerede i Lund-kommisjonens rapport om de hemmelige tjenestene ble det påpekt samband mellom de hemmelige tjenestene og pressefolk som hadde deltatt i ulovlige overvåkingsoperasjoner i etterkrigstiden. Mens rapporten kunne gi inntrykk av at det bare var Ap-journalister som var med i denne ”trafikken”, var det også journalister med et annet politisk credo som spilte på lag med de hemmelige tjenestene, mente de to forfatterne.
Inntil midten av 1970-tallet var det minst 12 av det forfatterne kalte hysj-satellitter i og i ”landskapet” rundt norske medier. Sjue og Nilsen navnga også flere av disse journalistene som angivelige hadde samarbeidet med Overvåkingspolitiet. På 1960-tallet var det, ifølge de to journalistene, mer enn 200 journalister som på en eller annen måte var knyttet til de hemmelige tjenestene i Norge, et mistenkelig høyt tall, kan man vel si. Selv om denne virksomheten hadde dabbet av med årene, mente de to forfatterne at det også på det tidspunktet boka kom ut, var et samspill, eller samarbeid, mellom de hemmelige tjenestene og utvalgte journalister, men de ville ikke nevne navn. Og at det på 1990-tallet var ”tunge” kontakter mellom journalister i norske medier og de hemmelige tjenestene, hadde nok forfatterne helt rett i. Selv i NTB var det grunn til å tro at i hvert fall en av redaktørene i min tid der, ja kanskje to, hadde slike kontakter, uten at jeg har grunn til å tro at dette påvirket det journalistiske arbeidet i negativ retning.
KLASSEKAMPEN OG POT
Boka til Sjue og Nilsen ble lagt fram på en pressekonferanse på Engebret Café i Oslo der undertegnede var til stede for NTB. Etter at boka var blitt presentert, var det tid for spørsmål, og jeg spurte hvorfor i all verden Sjue ikke hadde tatt for seg sitt egen samarbeid med Iver Frigaard i POT. Det ble så stille i lokalet at man kunne høre den berømmelige knappenåla falle. Men Sjue fikk summet seg, og i et intervju med NTB sa han at han følte han måtte ”telle fingrene sine” etter møtene med Frigaard, og at han i disse møtene balanserte på en knivsegg.
Møtene handlet om å utveksle informasjon med hverandre, noe som er det normale i et forhold mellom journalister og folk i overvåking og etterretning. Ja, man kan si at dette er slike kontakters rasjonale. Sjue sa i NTB-intervjuet at Frigaard var interessert i ml-rørsla i Norge, en bevegelse som Sjue hadde førstehånds kjennskap til som framtredende AKP-ml-medlem. Hva slags opplysninger Sjue på si side, for eksempel, var interessert i, kunne man slutte seg til ved å lese Klassekampen regelmessig. Avisa hadde jevnlig oppslag om høyre-ekstreme miljøer, miljøer som Klassekampen var ekstremt opptatt av og dessuten hadde mye opplysninger om fordi Sjue & co drev med overvåking av disse miljøene. Frigaard var, ifølge Sjue, særlig interessert om ml-bevegelsen kunne nulles ut som en trussel mot den nasjonale sikkerheten, og det virket som om Sjue med sin kontakt hadde greid å overbevise ham om det.
I NTB-intervjuet uttrykte Sjue beundring for Frigaard som han betraktet som en overvåkingsmann av moderne støpning, lite plaget av fordommer og med en bedriftsleders holdning til å oppnå resultater. En farlig dyktig mann, var karakteristikken han ga av Frigaard. Beundringen var nok gjensidig fordi Frigaard på et tidspunkt hadde foreslått at Sjue og den gang redaktør i Dagbladet, Harald Stanghelle, burde starte en skikkelig norsk avis med britiske The Independent som forbilde. Og det var nok ikke tilfeldig at Frigaard nevnte Harald Stanghelle i denne sammenhengen.
Journalist Alf R. Jacobsen var en av de få som kritiserte boka til Sjue og Nilsen. Jacobsen mente at det mest oppsiktsvekkende ved boka var det som ikke ble beskrevet der, nemlig Sjues omfattende kontakt med POT på 1980-tallet, men ellers var det taust i mediene om denne saken. Klassekampen, dens journalister og ml-bevegelsen var allerede på dette tidspunktet blitt et medium fredet for kritikk og var på god vei mot dagens status som en viktig representant for kultureliten og en av den politiske korrekthetens pilarer i det norske samfunnet.
EN HEMMELIG HEMMELIG TJENESTE
På 1990-tallet, særlig i den siste halvdelen av dette tiåret, var det en høykonjunktur i Norge for bøker, mediesaker og utredninger om de hemmelige tjenestene. Ikke minst den stortingsoppnevnte Lund-komiteen, som rundt midten av ti-året, la fram sin rapport om de hemmelige tjenestene, skapte medierabalder. Da Sjue og Nilsen presenterte boka si, hadde det i en tid vært et omfattende mediestyr om den såkalte fjerde hemmelige tjenesten i Norge. Blant dem som fikk løftet denne saken inn i mediene og offentligheten var den tidligere nevnte, og i sin tid statssekretær og statlige oljerådgiver, Hans Henrik Ramm (H), og major Johan M. Setsaas. Begge mente seg ulovlig overvåket av et organ som ikke var en del av den offentlige overvåkingen og etterretningen i Norge. De to prøvde å legge fram bevis for den illegale overvåkingen de og andre hadde vært utsatt for, men påstandene og beskyldningene dampet etter hvert bort. Til tross for at de hardnakket stod på sitt, kom de ingen vei med sine utspill i mediene og sine henvendelser til storting og regjering. Reaksjonene deres ble av noen tolket som er form for paranoia eller oppmerksomhetsbehov. Tidligere POT-inspektør Iver Frigaard avfeide for eksempel anklager de rettet mot POT, som tull og tøv.
En annen person som sluttet seg til kritikken til Ramm og Setsaas, var tidligere statssekretær i Forsvarsdepartementet, og tidligere offiser i Forsvaret, Oddmund Hammerstad. Han skrev boka ”Oppgjør med de hemmelige tjenestene i Norge” som ble presentert i 1997. Hammerstad beskrev denne fjerde tjenesten som et nettverk av det han kalte frie grupper med bakgrunn i den andre verdenskrigen og som med sine vide samfunnskontakter misbrukte Etterretningstjenesten og Overvåkingstjenesten til formål som ikke hører hjemme i en rettsstat og et demokrati. Dette var personer som blant annet benyttet folk med erfaring fra spesialenheter i Forsvaret for å få folk til å holde kjeft, meddelte Hammerstad under presentasjonen av boka.
Men Hammerstad tok, av uuttalte grunner, ikke denne saken helt ut. Han sa at han i boka skjermet både folk i Arbeiderpartiet og i sitt eget parti, Høyre, som skulle ha benyttet seg av de ”frie gruppene”. Før bokutgivelsen deltok Hammerstad i en tv-debatt der han ikke fikk noen av sine kilder til å stille opp. Han ble utfordret til å legge fram bevis, men måtte melde pass fordi kildene ikke likte tv-lyset, som han sa. Journalist Alf R. Jacobsen, med lang erfaring fra å jobbe med etterretning, sa at han hadde hørt ryktene som Hammerstad hadde spredt i 10 år, uten å ha funnet noen substans i dem.
BLE BEDT TIL HYSJ-MØTE
I NTB var det undertegnede som på 1990-tallet jobbet mest med saker som hadde med overvåking og etterretning å gjøre, og som kanskje holdt en mer nøytral tilnærming til stoffet enn kolleger i andre medier. En dag fikk jeg en telefon fra Rådhuset i Oslo fra en av topp-politikerne i kommunen. Han ønsket å snakke med meg uten at jeg på telefonen fikk beskjed om hva det gjaldt. På kontoret i et av Rådhusets tårn fikk jeg bekreftet at den fjerde tjenesten eksisterte, av en person som sa at han i sin tid hadde hatt kontakter i dette miljøet. Min hjemmelsmann kjente også til sentrale personer som stod bak denne hemmelige hemmelige tjenesten, uten at han kunne eller ville fortelle hvem det var. For det ville skape altfor store ubehageligheter for både den ene og den andre.
Formålet med denne ”hysj-samtalen” var å gi meg en bekreftelse på at den fjerde tjenesten fantes, for at jeg kunne ha opplysningen som bakgrunn i det videre arbeid med saken. Jeg fikk også ett nærmere tips om en av de helt sentrale personene i denne tjenesten, uten at min hjemmelsmann ville oppgi navnet på vedkommende. Det jeg fikk vite, var at denne mannen gikk mye på Stortinget uten å ha noen offisielle oppgaver og gjøremål der, men han var der så ofte, at jeg ville legge merke til det.
På dette tidspunktet jobbet jeg ikke på Stortinget som journalist, og hadde ikke anledning til finne ut hvem den stortingsfrekventerende mannen var. Senere skulle jeg komme til å være der en del som medarbeider i politisk avdeling i NTB og på grunn av mine kontakter i Kystpartiet. Og sannelig, jeg la ganske snart merke til den personen som kommunalpolitikeren hadde snakket om. Men jeg hadde aldri jobbet aktivt med saken om den fjerde tjenesten, og holdt nå på med andre journalistiske oppgaver. Det var dessuten gått for lang tid siden alt mediestyret noen år tidligere. Saken var falmet og avlegs. Og hva skulle jeg gjøre? Gå bort til vedkommende og spørre: Er du en av de sentrale personene i den fjerde hemmelige tjenesten? For meg, som nyhetsjournalist, ville det ikke være mulig å jobbe fram løsningen på en sak som en samlet norsk presse hadde strevet med i ett års tid, eller mer, uten å kunne eller ville gi noe svar.
EN ABSURD SITUASJON
Det litt mer absurde var at jeg senere skulle se denne personen igjen, flere ganger, fordi vi var kunder i en Narvesen-kiosk på Oslo’s vestkant og kom til å snakke en del sammen. Jeg drev da med fotballtipping og leverte mine kuponger hos Narvesen med et egetkomponert utgangsrekkesystem som omfattet mellom 50 og hundre tippekuponger. Ved vårt første møte stod vedkommende bak meg i køen og måtte vente til alle kupongene mine var matet inn i kupongmaskinen. Han var forbauset over hvor mange kuponger jeg leverte og spurte om det ble noen gevinst.
Dette ble utgangspunktet for en samtale da og flere framtidige samtaler om løst og fast, med en meget våken, oppegående og hyggelig pensjonist. Men det store spørsmålet fra min side ble aldri stilt. Toget var på en måte gått. Det som stod klart for meg, var at den såkalte fjerde tjenesten hadde sine røtter i motstandsbevegelsen under krigen og Milorg-organisasjonen. Dette var folk som kanskje ikke fant de nødvendige utfordringene da freden og hverdagen kom, og som samtidig var bekymret for den militære og politiske sikkerheten i Norge. Dette var folk som handlet i god tro, som ville det gode, men som til tider agerte i strid med lov og retningslinjer i Kongeriket.
”JOURNALISTISK BONDE” I BYEN
Min naivitet i forhold til de hemmelige tjenestene var på dette tidspunktet betraktelig mindre enn da jag var i Washington i 1988 og møtte journalist James Dorsey over litt mat og noen øl i en restaurant i den amerikanske hovedstaden. Han var den første som skrev om, og som i USA, skrev mest om Kongsberg Våpen/Toshiba-saken. Dorsey publiserte artiklene sine i Washington Times, ikke i den verdenskjente Washington Post. Og i samtalens løp spurte jeg ham i all min naivitet hvordan han hadde kommet over denne saken. Han smilte overbærende til denne ”norske bonden” i byen, og ville selvsagt ikke si noe om det. Men jeg skjønte ganske fort at kilden hans var i Kongressen eller kanskje helst i Pentagon eller CIA.
Kontakter mellom journalister og de hemmelige tjenestene må være hemmelige, slik er det bare, og slike kontakter bygger ofte på utveksling av informasjon. Det spesielle med denne formen for kontakt er at journalisten er den underlegne, ofte helt i lomma på representantene for de hemmelige tjenestene, fordi disse representantene sitter der med sin eksklusive informasjon, informasjon som journalisten ofte har begrensede muligheter til å sjekke mot andre kilder. Det gjelder også den drevne og 85 år gamle journalisten, Seymour Hersh, som mener han har belegg for at USA og Norge gjennomførte sprengningen av Nord Stream 1 og 2.
Når de hemmelige tjenestene bevisst lekker opplysninger til en journalist. er det for å oppnå et eller annet, ofte et politisk mål, eller informasjon lekkes for å forvirre og villede motstanderen. Men de som lekker informasjon, kan også være utro tjenestemenn med personlige motiver. Ofte er det penger som lokker en utro tjenestemann. I alle tilfeller bør en journalist spørre seg om hvilke motiver som kan ligge bak i lekkasjesaker. Det er et spørsmål som ikke ser ut til å ha plaget veteranen Hersh i nevneverdig grad.
NORD STREAM 1 og 2
Det er også flere spørsmål i forbindelse med kjente fakta i Nord Stream-saken som er lite eller ikke belyst, som at eksplosjonen i den ene av Nord Stream 2-ledningene skjedde 17 timer før sprengningen av de to ledningene på Nord Stream 1. Hvorfor er det funnet rester av eksplosiver ved rørledningene Nord Stream 1, men ikke meldt om tilsvarende rester ved Nord Stream 2 ? Og hvorfor ble ikke begge Nord Stream 2-ledningene sprengt, men bare den ene?
Alf R. Jacobsen har i sine kommentarer på nettstedet Document sagt at det ikke er journalistenes jobb å gå Hersh nærmere etter sømmene og finne feil i artikkelen hans. Det viktige er, etter hans mening, å ta teorien til Hersh til etterretning og jobbe videre med den for så å konfrontere norske og amerikanske myndigheter med det ansvaret de har påtatt seg ved å gjennomføre det han kaller en krigshandling mot Russland. Men dette er å gi avkall på et viktig moment i den kritiske journalistikken, nemlig å være kritisk, også til det som ens kolleger legger fram, fordi det kan være beheftet med feil, eller kanskje også være fullstendig feil.
Det som er journalistikkens viktigste oppgave, er å søke sannheten, noe som også er Jacobsens mening. Men det virker ikke som om han vil ta den fulle konsekvensen av standpunktet sitt i saken som gjelder sprengningen av Nord Stream 1 og 2, og der det ikke er gitt at det var USA og Norge som stod bak. Og i tilfelle det var disse Nato-landene som sprengte Nord Stream-ledningene, hva skulle formålet med lekkasjen til Hersh så være?
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal
Den største trusselen mot demokratiet kommer fra den politiske venstresiden (+)