Den norsk-iranske aktivisten Solmaz Refling mener situasjonen for kvinner i Iran blir stadig mer brutal. I en podkastsamtale med Shurika Hansen forteller hun om barneekteskap, moralpoliti og en hverdag der selv små handlinger kan føre til straff.
– Alt en kvinne gjør i Iran er en form for motstand, sier Refling.
Hun er styremedlem i organisasjonen Maximum Support for Iran og har i flere år engasjert seg for menneskerettigheter i landet hun selv vokste opp i. Solmaz
– Jeg er opptatt av menneskerettigheter i Iran. Likeverd for barn, kvinner og mennesker med ulike religioner og etnisiteter, sier hun.
Podkasten slippes 8. mars kl 10.
Oppvekst i et politisk hjem
Refling vokste opp i Teheran i et miljø hun beskriver som internasjonalt og åpent.
– Min mor konverterte til kristendommen, og min far var ateist. Hos oss var det stort rom for å diskutere politikk og religion, forteller hun.
Selv ble hun ikke religiøs.
– Jeg er nok preget av å kunne stille spørsmål og vurdere ting selv. Jeg har respekt for tro, så lenge det ikke undertrykker andre.
Men oppveksten hennes falt sammen med en tid der Iran ble stadig mer autoritært etter revolusjonen i 1979.
Hun husker særlig én hendelse fra barndommen.
– Jeg husker at min mor ble arrestert fordi hun hadde på seg neglelakk. Moralpolitiet tok henne og dyttet henne inn i bilen. Jeg var åtte–ni år gammel og husker det med skrekk.
Til slutt slapp moren fri etter å ha blitt tvunget til å fjerne neglelakken.
– Det er et mildt eksempel på hva som kan skje. Andre blir fengslet, torturert eller drept.
Hvorfor regimet frykter kvinner
Ifølge Refling er kvinners sterke rolle i persisk historie en viktig del av forklaringen på hvorfor regimet forsøker å kontrollere dem.
– Kvinner har historisk hatt en veldig sterk politisk og sosial rolle i Persia. Ved å splitte menn og kvinner blir det enklere å kontrollere samfunnet.
Hun mener undertrykkelsen også fratar menn ansvar.
– Kvinner blir gjort til fritt vilt.
Barneekteskap og «midlertidige ekteskap»
Samtalen mellom Refling og Hansen blir særlig alvorlig når temaet barneekteskap kommer opp.
Refling forteller at aldersgrensen for giftermål ble drastisk redusert etter revolusjonen.
– Før 1979 var aldersgrensen for jenter 18 år. Etter revolusjonen ble den redusert, og i praksis kan jenter giftes bort helt ned i niårsalderen, sier hun.
Hun beskriver også fenomenet «midlertidige ekteskap», som i praksis kan fungere som en legalisert form for prostitusjon.
– Turister fra arabiske land kan inngå midlertidige ekteskap med jenter helt ned til ni år. Når jentene blir gravide, har mannen ingen ansvar for barnet.
Fattigdom spiller også en rolle.
– Det finnes nettsider der foreldre legger ut bilder av døtrene sine som er «klare til å gifte seg».
Kvinner protesterer i gatene
De siste årene har verden sett bilder av iranske kvinner som danser i gatene eller tar av seg hijaben i protest.
Refling mener slike handlinger er langt mer dramatiske enn de kan virke.
– Fra vi blir født som jenter i Iran etter 1979, risikerer vi livet. Alt vi gjør er en form for protest.
Selv enkle ting kan være ulovlige.
– Kvinner har ikke lov til å synge offentlig. Bare det å synge er en protestbevegelse.
Kvinner i moralpolitiet
Hansen spør også hvorfor det ofte er kvinner som håndhever regimets regler.
Refling peker på religiøse regler som en forklaring.
– I islam kan ikke en mann ta på en kvinne. Derfor må moralpolitiet bruke kvinner til å arrestere kvinner.
Samtidig understreker hun at dette ikke er vanlige jobber.
– De som jobber i moralpolitiet er knyttet til regimet. De lever og ånder for dette systemet.
Hun legger til at sosial kontroll også kan komme fra vanlige borgere.
– Hvem som helst på gaten kan stoppe deg og si: «Søster, du må passe på hvordan du kler deg».
«Kvinne, liv, frihet»
Protestbevegelsen som de siste årene har fått global oppmerksomhet, oppsummeres i slagordet «Kvinne, liv, frihet».
Refling mener imidlertid at kampen ofte blir misforstått.
– Mange tror dette bare handler om hijab. Men det handler om mye mer. Det handler om grunnleggende menneskerettigheter.
Kravene inkluderer blant annet:
- like arbeidsrettigheter
- slutt på tvangsekteskap
- høyere aldersgrense for ekteskap
– De kjemper for likeverd.
Risikoen for protester i Norge
Også demonstrasjoner i Norge kan få konsekvenser.
Refling forteller at mange eksiliranere risikerer represalier mot familiene sine i Iran.
– Våre familier kan bli truet eller arrestert.
Likevel velger mange å protestere offentlig.
– Når folk i Iran risikerer livet for å danse i gatene, blir ikke hatmeldinger i Norge så viktig.
Usikker på 8. mars
Når kvinnedagen nærmer seg, er Refling usikker på om hun vil delta i det tradisjonelle 8. mars-toget.
– Jeg føler ikke alltid at vi blir representert der.
Hun vurderer derfor å arrangere en egen markering for kvinner i Iran.
– Hvis man virkelig kjemper for like rettigheter, må man også engasjere seg for kvinner som lever under diktaturer.
Til slutt uttrykker hun håp om at iranske kvinner en dag vil lykkes i kampen.
– Sterke kvinner kan velte regimer. Det tror jeg.