Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Blodbadet i Gaza som ble utløst av Hamas sitt angrep på Israel 7. oktober i 2023, burde sette en stopper for alt prat om frigjøring ved hjelp av terror, skriver Hussein Aboubakr Mansour i et essay med tittelen Fanons barn.
Den egyptisk fødte amerikaneren, Mansour, mener at Hamas sin dyrking og bruk av terror best kan forstås som et resultat av etterkrigstidens franske venstreradikale eksistensialisme og marxisme, slik disse ideologiene ble markedsført av Frantz Fanon og Jean-Paul Sartre. Det var Sartre som skrev forordet i Fanons bok, ”Jordens fordømte”, som ble utgitt i 1961.
Ved inngangen til 1960-tallet var Sartre den mest leste tidsaktuelle filosofen på det arabiske språket. Hans kombinasjon av eksistensialisme og marxisme solgte som varmt hvetebrød og skapte miljøer for revolusjonære ungdomskulturer i Kairo, Alexandria, Damaskus, Beirut og Baghdad, skriver Mansour.
”Jordens fordømte” ble en slags internasjonal Bibel for dekolonisering, og Fanon la stor vekt på vold og drap på hvite kolonisatorer som middel til å gjennomføre revolusjonen for de fattige i den tredje verden. Ifølge Mansour er boka fylt med horrible oppfordringer til vold og appeller til den tredje verdens folk om å massakrere kolonisatorene. Drap er renselse og helsebringende kraft for dem som gjør opprør. For de siste kan bare bli de første etter konfrontasjoner som gjennomføres med besluttsomhet og drap, går et fram av boka. Denne oppfordringen til en draps-kult og kamp-ideal i rettferdighetens navn ble overtatt av ekstreme islamistbevegelser som Hamas med de katastrofale følgene det har fått for folk i Palestina, men også i andre deler av Midt-Østen og i verden ellers, mener Mansour.
Syriske Fayez Sayegh var den første som anvendte Sartres kritikk av rasisme og neokolonialisme på den israelske staten. Sayegh var medlem av det syriske sosialnasjonalistiske partiet. I 1965 skrev han, under et opphold ved Stanford Universitetet i USA, en pamflett, ”Kolonialisme i Palestina” som ble utgitt av PLO. Dette skriftet var, ifølge Mansour, selve fødselsbeviset for den globale støtten til palestinerne og i samsvar med alle de ideologisk viktige spørsmålene for den internasjonale venstresiden, som jødenes ”rasisme”, segregasjon, nekting av sivile rettigheter for palestinere, frigjøring, antikapitalisme, menneskerettigheter, selvforsvar og motstand mot kolonialisme. Det var Sayegh som innlemmet Palestina i den antivestlige kanon til den internasjonale venstresiden, og la grunnlaget for en ny forståelse av Islam som en revolusjonær, antivestlig og antisemittisk ideologi, mener Mansour.
Det er den europeiske tradisjonen, som blant annet Fanon og Sartre står for, man må gå etter i sømmene for å forstå den voldsbølgen som har gått over Levanten (Midt-Østen) de siste 60-70 årene. Men Fanons bok har ikke bare vært inspirasjon for bevegelser i Levanten. Den var også et forbilde for den iranske revolusjonens gudfar, Ali Shariate, mener Mansour. Han er spesialist på arabisk politisk tenkning og tilknyttet The Institute for the Study of Global Antisemitism and Policy (ISGAP) og stasjonert i Washington USA. Instituttet er basert i USA men grunnlagt fra og finansiert av Israel, noe som lett kan avstedkomme innvendinger mot Mansour for å være forutinntatt og pro Israel.
Men Mansour har mange gode poeng og innsikter i skriftene sine som går mot den vanlige strømmen av det som sies og skrives om Palestina og Midt-Østens elendighet. Hans plassering av venstreradikale europeeres rolle og betydning i det som har skjedd og skjer i disse krigsrammede områdene, blir også bekreftet av norske historikere og skribenter som har sett på det som skjedde i Palestina og Midt-Østen etter at muslimene tapte krigen mot Israel i 1967. Dette vil bli tatt opp senere i denne artikkelen.
MASSEDRAP OG RELIGIØS RENSELSE
En vanlig oppfatning er at den islamske terroren kan forklares utgangspunkt i klassisk, islamsk teologi. Men tar man vekk sløret fra islamsk jihad, møter man Sartres og Fanons idé om at de undertryktes elendighet og lidelser kan oppheves ved å utrydde de privilegerte. Å overføre det Mansour kaller hatets ideologi, til en palestinsk kontekst, var ikke spesielt vanskelig, mener Mansour, som har skrevet en rekke artikler om hvordan terror ble en viktig del av forståelsen og politikken i organisasjoner som al-Qaida, Bath-partiet, Hamas, Hizbollah, ISIS, Muslimbrødrene, PLO, al Fatah osv.
Generasjoner er blitt forgiftet av myten om at massedrap fører til moralsk renselse og rettferdighet, og det har manifestert seg i terror-drap på folk både i den muslimske verden og i Vesten. Destruksjonen av Tvillingtårnene i New York 11. september 2001, med et par tusen drepte, faller lett i minnet. Likeledes terrorangrepene i Paris i 2015 på konsertlokalet Bataclan og på redaksjonen i satiremagasinet Charlie Hebdo, al-Qaidas bombeangrep på buss og t-banevogner i London i 2005, bombeangrepet på ei jernbanelinje i Madrid i 2004 og angrepet på Dubrovka-teateret i Moskva i 2002.
Og for Hamas er det å blåse en passasjerbuss full av mennesker i lufta eller å slakte deltakere på en musikkfestival ikke bare en taktisk handling, men kvasireligiøs frihetsakt, mener Mansour.
Lista over terroraksjoner foran, kan gjøres mye, mye lengre. Terrorkulten i Palestina med drap på og bortføringen av sivile, gjennomført av folk som ofrer seg for martyrdøden, begynte med palestinske maoister, leninister og nasjonale arabister fra 1960-70-tallet. Men denne dødelige politiske aktivismen fikk også innpass utenfor Palestina, og ble utført av muslimske ungdommer som var overbevist om at deres personlige frigjøring finnes i motstand og i en endeløs kamp ved hjelp av terror. Fanons og Sartres ideer om at dekolonisering krever ubegrenset vold, har, som tidligere sagt, hatt katastrofale følger for palestinerne, og et foreløpig sluttprodukt er ruinhaugen Gaza med titusener drepte, mener Mansour.
RADIOSENDINGER FRA ITALIA OG TYSKLAND
I artikkelen ”The Liberation of the Arabs form the Gobal Left” beskriver Mansour hvordan nasjonalitetstanken kom inn i den arabiske verden som en sammenhengende ideologi. Nasjonalitetstanken, som var fremmed i den muslimske, arabiske verden, ble først artikulert av Sati Al-Husri (1880-1968). Den arabiske verdens intellektuelle skribenter ble påvirket av de europeiske begrepene om stat og nasjon. Den hegelianske ideen om staten som en historisk uunngåelig realisering av fornuft, ble et viktig element i hvordan man tenkte seg den arabiske staten. Denne tanken ble ført fram av intellektuelle med et leninistisk syn på seg selv som en politisk avantgarde, som skulle bygge den arabiske staten gjennom en historisk kamp mot vestlig undertrykking, og der alle samfunnsmessige motsetninger skulle oppheves. En forestilling som høres kjent og marxistisk ut.
Det oppstod intellektuelle grupper i Levanten (Midt-Østen) der abstrakte ideer fra tysk idealistisk filosofi, nasjonalisme, sosialisme og revolusjonær tankegang inngikk i en syntese med Islam og arabisk kultur. I mellomkrigstiden blomstret slike grupper av kommunister, egyptianister (folk fra Egypt), syrianister (folk fra Syria) og islamister som var påvirket av tysk filosofi, nasjonalisme, sosialisme, arabisk enhet og europeiske ideer om revolusjon som ble blandet med symboler i Islam og arabisk kultur. Dette var noe som skulle endre grunnstrukturen i arabisk tankegang, mener Mansour.
I mellomkrigstiden ble det opprettet radiostasjoner i Italia (Arabic Radio Bari) og Tyskland (Voice of Berlin) som på kortbølgen sendte programmer på arabisk der det ble propagandert for revolusjon hos arabere og muslimer mot ”jødestatene” i USA og imperialiststaten Storbritannia. Den nazistiske og fascistiske påvirkningen fra disse radiostasjonene blandet seg med sosialistiske tanker om samfunn og stat og ble en inspirasjon for framvoksende bevegelser, som det syriske sosial-nasjonalistiske partiet og Muslimbrødrene. Stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseni, oppholdt seg i Tyskland under krigen og la der planer for hvordan man skulle ta livet av jødene som bodde i Palestina. Adolf Hitler ble i hele den arabiske verden folk betraktet som Den tolvte imam (den islamske Messias). Fra den tyske radiostasjonen i Berlin, som spredte antisemittisk propaganda rettet mot den muslimske verden, lød stormuftiens tordenrøst: ”Drep jødene, hvor enn dere måtte finne dem!”
KUPP OG FRIGJØRINGSKRIGER
Ved utgangen av 1940-tallet hadde tanken om kamp mot kolonialismen gjennomsyret av de fleste moderne arabiske samfunnene, og de var rede for revolusjon, mener Mansour. Denne tiden innebar slutten på den koloniale fortiden med britisk og fransk styre. Den arabisk-israelske krigen i 1948 og masseutvisningen av jøder fra arabiske land sammen med statskuppene i Syria i 1949 og i Egypt i 1952, ga signaler om utviklingen i tiårene etterpå. Tankemønstre fra marxistiske og nazistiske kilder kom til å prege politikere som kom til makten i Egypt og Syria, henholdsvis Gamal Abdel Nasser og Antun Saadah.
Men viktigere enn disse politikerne, ifølge Mansour, var tenkere som var med på å utvikle arabiske og islamske forestillinger og ideer, som Abdulrahman Badawi i Egypt og Malek Bennabi. Badawi var den første moderne arabiske filosofen med sterke sympatier for Tyskland og nazismen, og han var nærmest patologisk opptatt av jødene, mener Mansour. Bennabi var denne tidens mest prominente tenker i Algerie, som av de franske herskerne i landet ble beskyldt for å ha vært en nazikollaboratør under andre verdenskrig.
Det algirske opprøret mot den franske kolonimakten begynte på 1950-tallet og varte i sju år fram til begynnelsen av 1960-tallet, da Algerie ble erklært selvstendig etter en krig som skal ha kostet hundretusenvis av menneskeliv, noen mener en million eller mer. Frantz Fanon deltok i krigen og var et ledende medlem i den algirske opprørsbevegelsen FLN.
De revolusjonære gruppene som styrte etableringen av den syriske republikken, omfattet Baathist-bevegelsen, syriske nasjonalister, proto-islamister og kommunister. Gamal Abdel Nassers kupp i 1952 ble støttet av alle revolusjonære grupperinger i Egypt, som også fikk ta del i styringen av landet. En av de mest kjente personene i det egyptiske revolusjonsmiljøet, var Sayyed Qutb, den ideologiske grunnleggeren av islamsk jihadisme og inspirator for terrorgruppen al-Qaida. Etter at han røk uklar med Nasser, framstod han, ifølge Mansour, som en slags Gramsci- eller Trotsky-figur med et budskap som var en blanding av revolusjonær eksistensialisme, leninisme og Islam-romantikk. Han var sjef-ideolog i Det muslimske broderskapet (Muslimbrødrene) og har skrevet boka ”Milepæler”, som er en klassiker innenfor den moderne, islamske, litterære kanon. Qutb ble drept av Nasser-regimet i 1966.
Staten Egypt ble det første og viktigste resultatet av utviklingen i Midt-Østen på 1950-60-tallet. Landet ble en ettpartistat under Gamal Abdel Nasser der staten kontrollerte alt, medier, utdanningsvesenet, religiøse og sekulære institusjoner og en etter hvert stor filmindustri som ble benyttet i statspropagandaens tjeneste. Nassers propagandasjef, Fathi Radwan, skrev boka ”Muhammad den store revolusjonære” der Muhammed blir framstilt som en revolusjonær med budskap om sosial rettferdighet. Grunnleggeren av Muslimbrødrene i Syria, Mustafa al-Siba’i, skrev ”Sosialisme i Islam”. De to skriftstykkene ga også et signal om en dreining bort fra en fascistisk orientering hos landenes ledelse i retning av marxisme og Sovjet-Unionen, som også ble samarbeidspartner for Egypt under den kalde krigen.
Franske intellektuelle på venstresiden, som Jean Paul Sartre, ble også viktig. Hans begrep om engasjement og revolusjonær praksis ble en ledestjerne for politiske eliter i Midt-Østen. I selvbiografien til den libanesiske kommunisten Fawaz Taraboulsi heter det at man var ”kommunist i poetisk forstand, arabisk i politisk forstand, sosialist økonomisk sett og eksistensialist i filosofisk forstand. Dette gir et bilde av den politiske og kulturelle tankeblandingen som dominerte elitene i Midtøsten på denne tiden, en form for politisk, religiøs og kulturell amalgam som skulle legge grunnlaget for en ny islamsk teologi i kampen mot kolonialisme, imperialisme, Israel og Vesten og den voldskulturen som skulle bli slik en ulykke for Palestina og Midt-Østen.
KRIGEN I 1967 – ET SKIFTE
Med tapet av krigen mellom Israel og landets naboer i 1967, inntrådte det et skifte i det dominerende narrativet i det arabiske Midtøsten. Et narrativ som handlet om en storslått arabiskhet og heltmodighet, ble omgjort til at narrativ om å være offer, og den tidligere heltedyrkingen ble omgjort til en martyrkult. Enheten mellom arabisk nasjonalisme og marxisme, som mange intellektuelle stod for, ble oppløst, og det oppstod flere fraksjoner i den revolusjonære islamistbevegelsen. Det var ikke uvanlig at arabiske, kristne marxister konverterte til Islam, noen marxister framstod som islamske humanister, mens andre igjen sa at Marxisme = Islam.
Deler av den arabiske venstresiden reagerte med å bli enda mer venstreradikale og henga seg til den ”vitenskapelige” marxismen. Disse folkene så på Nasser-regimet i Egypt og Baath-bevegelsen i Syria og Irak som småborgerlige ideologier, reaksjonære og tilbakeskuende fascistiske. Skylden for nederlaget i 1967 ble lagt på det irrasjonelle i tradisjonell kultur og religion, mens Palestina ble sett på som en revolusjon i seg selv. Opprørerne i Palestina ble satt på linje med revolusjonære bevegelser i Vietnam, Cuba, Black Power i USA og marxistiske terrorgrupper som RAF i Tyskland. Palestina-organisasjonene tok i bruk internasjonal terrorisme som flykapring, likvidering og bombeangrep. Det første nyhetsbrevet til al-Fatha etter drapene på deltagere i den israelske olympiatroppen i München i 1972, hadde sitater av Franz Fanon på forsiden.
Alle disse skiftningene og endringene i den arabiske revolusjonsbevegelsen er i dag kokt ned til religion, ikke minst i Palestina,. Det har skjedd en avsivilisering og sosial erodering i statene i regionen der noen samfunn har kollapset i det som Mansour kaller selvdestruksjon (Libanon og Syria f.eks). Og det er ikke Islam i seg selv, men det importerte, revolusjonære tankegodset fra Europa. i kombinasjon med Islam, som har skapt en moderne, islamsk teologi som er totalitær, dystopisk og revolusjonær. Prestestyret i Iran, ISIS, Muslimbrødrene, Hamas, Hizbollah og al-Qaida er lokale varianter av en vestlig, revolusjonær tankegang som har hatt og har katastrofale virkninger i mange arabiske og muslimske land, er altså konklusjonen til Mansour.
SUF OG AKP-ML I PALESTINA
Nederlaget i krigen med Israel i 1967 førte, som sagt, til endringer i de muslimske ”frigjøringsorganisasjonene” i Midtøsten. De venstreradikale vant fram i Vest-Europa, noe som kom til uttrykk i studentopptøyene i Frankrike i 1968. De nyradikale i Vest-Europa rettet også sin interesse mot sine ”undertrykte”, muslimske brødre i Palestina, og det samme gjorde utbryterne fra Sosialistisk Folkeparti i Norge, SUF, som skulle utvikle seg til AKP-ml.
En av dem som har sett på engasjementet til SUF og AKP-ml i Palestina, er historikeren Roy Vega, som for vel et tiår siden publiserte noen artikler på Document der han viser hvordan ledende personer i SUF, og senere AKP-ml, dro på militærkurs i Midtøsten i regi av PLO. Vega bygde blant annet på en norsk masteroppgave i historie og utenlandsk litteratur om norske venstreradikaleres engasjement i Midt-Østen, der framtredende skikkelser på den norske revolusjonære venstresiden, som Trond ”Ali” Linstad, Peder Martin Lysestøl og Finn Sjue, ble ”kurset” av PLO.
Og ikke bare kurs, for som det heter i en av artiklene til Vega: ”Både Finn Sjue og Peder Martin Lysestøl deltok under terroroperasjoner mot Israel fra inngangen til 1970-årene, i en virksomhet som fortsatt pågikk med aktører fra Stockholm, København og Oslo utover i 1980-årene. Trond Ali Lindstad befant seg i en treningsleir for PFLP i Jordan sommeren 1970, under betegnelsen ”helsearbeider”. Der var også danske og svenske kommunister, med kjerneceller fra sine respektive partier og fraksjoner. En må formode at de tre nordmennene fra det samme SUF (m-l), som kom til å bli den indre kjernen i AKP (m-l) – alle fikk opparbeidet en viss kompetanse for sine kompakte solidaritetsuttrykk; etter flere heftige og veldig fysiske besøk i PLOs treningsleire, omgitt av slagord og ikke minst russiske våpen og våpensystemer.”
En nordmann ble arrestert i forsøk på å begå en terrorhandling mot Israel, nemlig Lars Gule, som ble anholdt av politiet i Beirut i Libanon i 1977, før han kom i gang med sitt ”prosjekt” på vegne av Den demokratiske fronten for frigjøring av Palestina (DFLP). Et ynkelig forsøk kan man si, men heldig for dem som kunne ha blitt rammet den eksplosjonen Gule hadde planlagt, selv om han ettertid sa at han ikke ville ta livet av folk, men bare ville markere 10-årsdagen for krigen i 1967. Gule befant seg på venstresiden, var med i Sosialistisk Ungdom og SV, men var visst ikke tilknyttet AKP-ml. Man kan vel heller se på ham en ensom venstreradikal revolusjonsromantiker, typisk nok fra den norske middelklassen, som heldigvis rotet det til for seg selv før han kunne ”rote det til” for andre.
ISLAM OG FASCISME
Ett av poengene til Hussein Aboubakr Mansour er den betydningen fascismen i Italia og nazismen i Tyskland hadde for framveksten av den muslimske, arabiske nasjonalismen i Levanten. Og denne innflytelsen og kontakten var også operativ på 1960-70 tallet, viser Roy Vega i sine artikler: ”I Libanon var det Tysklands største nynazistiske organisasjon, Wehrsportgruppe Hoffmann som ble skolerte i PLO-leire, fortsatt i samtidighet med norske utsendinger fra den ytterste venstreside, endatil i samme leirområder, ved den libanesiske byen Damour.”
Utviklingen i AKP-mls syn på konflikten i Palestina bekrefter det Mansour skriver om at man i ”frigjøringsbevegelsene” i Midt-Østen forlot marxismen og den europeiske revolusjonsromantikken og henga seg til Islam for å kunne realisere sitt prosjekt. Marxismen og Sartres eksistensialisme fant ikke gjenklang hos folket i Palestina, og fra nå av var det religionen som betydde noe. Den merkelige symbiosen mellom marxisme og Islam manifesterte seg i et intervju som Klassekampen hadde med de to Hamas-vennene og AKP-ml-medlemmene, Erik Fosse og Trond Ali Linstad i 1985, der de to påpekte at: ”Revolusjonen i Iran ga konturene til noe som kunne bli en islamsk, anti-imperialistisk storm i den tredje verden.
Og denne stormen ville først og fremst representere opprør og frihet, ikke barbari slik som vestlige fordommer ville ha det til”. De to påpekte videre at det er religioner som er grunnlaget for opprør og revolusjon i den tredje verden, som Islam og Hinduismen, og at marxismen bare skaper forvirring og påtvinger folk i den tredje verden vestlige tenkemåter og kultur.
Trond Linstad hadde tatt følgen av den manglende appellen som marxismen hadde i den tredje verden. Han hadde konvertert til Islam og lagt til Ali i navnet sitt. Hvor utbredt slike konverteringer var i AKP-ml, vites ikke, men som det heter i en artikkel av undertegnede i 2014: ”Lindstads konvertering speiler en utvikling som ikke minst preget medlemmer av den palestinske motstands- og terrorbevegelsen, PLO, noe Erik Fosse beskriver i boka si, som kom ut i fjor, ”Med livet i hendene”. En av Fosses venner i PLO, Mounir Shafiq, som var marxist-leninist, gikk over til Islam og begrunnet det med at man må være muslim for å lede de muslimske massene. For ekstrem-venstre ble altså Islam den riktige masselinja, noe som forklarer den utbredte sympatien for Islam på venstresida, men det gir neppe en fullgod forklaring på sympatien og støtten til Islam som er utbredt i hele den norske opinionen i dag. Her må man også ta med den målbevisste nedrakkingen av staten Israel som startet allerede på 1960-tallet, og som vant gjenklang i store deler av opinionen. Men med den sterke innflytelsen gjennom mediene og gjennom fagbevegelsen og sin selvbestaltede stilling som moralske fyrtårn i det norske samfunnet, har den revolusjonære venstresiden vært svært viktig i utviklingen av sympatien med Islam og uviljen og antipatien mot Israel.
MED MASKINPISTOL HOS TALIBAN
Det er langs disse linjene og utviklingstrekkene man må se den antisemittismen og den ”jødefobien” som preger venstresiden i dag. Venstresidens jøde-antipati er noe de deler med Islam, og det er også Islam og den brede muslimske ”vekkelsen” de siste decenniene som ser ut til å ha vært denne antipatiens største og viktigste inspirator. At det venstre-ekstreme AKP-ml har hatt mye å si for utviklingen av islam-positiviteten og Israel-fiendtligheten som dominerer den norske meningseliten, men også store deler av opinionen, er ganske opplagt. Det var ikke bare Fosse og Lindstad som var i Midt-Østen på ”studietur” i regi av de ulike støtte-komiteene til AKP-ml, men flere andre som vendte tilbake som konvertitter, slik religionshistoriker Geir Levi Nilsen skrev i en kronikk i 2010 .
”Mens noen dro til Midt-Østen, var det andre som dro til Afghanistan på 1980-tallet. Det gjorde legen Guri Ingebrigtsen, som lot seg avbilde med maskinpistol, forskiftsmessig tilslørt, slik det sømmet seg blant Talibans stormtropper i landet. Som andre ml-ere gled hun etter hvert ganske friksjonsfritt inn i sosialdemokratiets stuevarme, og hun ble også sosialminister i Jens Stoltenbergs først regjering. I likhet med ml-ernes søking etter tryggere ideologisk farvann i Islam, burde også deres overgang fra den maoistiske revolusjonsromantikken i AKP-ml til innflytelsesrike stillinger i det post-sosialistiske Norge være noe som utløser historikeres nyfikenhet. Her ligger det mange doktorgradsemner og venter på historiefagstudenter. At ml-ernes synspunkter på Islam er blitt legitime og styrende for opinionen, gjenspeiles også i Kongens medaljeutdelinger, som må ses som uttrykk for hvilke stemninger og holdninger som råder i opinionen.”
I 2013 ble Erik Fosse belønnet og utnevnt til kommandør av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden for ”medisinsk og samfunnsnyttig innsats”. I 2012 ble Trond Ali Lindstad tildelt Kongens fortjenestemedalje i sølv, men medaljen ble trukket tilbake etter massive protestreaksjoner. Det førte til at Kongens medaljeråd fant ut at Lindstad hadde kommet med uttalelser som ikke var forenlig med medaljens formål.
VENSTRERADIKALISMENS NARRATIV GJELDER
Hussein Aboubakr Mansour er ganske nådeløs i sin beskrivelse av hvordan europeisk venstreradikalisme gjennom tysk hegelianisme, marxisme og fransk eksistensialisme har påvirket utviklingen av terroren i Midt-Østen. Hans framstilling av venstreradikalismen og dens avleiring i tidens politiske korrekthet som en form for ”selvhatende” ideologisk svineri hos dagens vestlige liberale, gjør ham ikke til noen populær skikkelse dagens akademia. Men det er ikke til å komme forbi at de forbindelseslinjene han strekker fra venstreradikalisme og fascisme til islamsk terror, er det sterkt historisk belegg for.
Men det er neppe historisk forsvarlig å legge all skyld for elendigheten i Midt-Østen på virkelighetsfjerne og venstreradikale ”revolusjonsromantikere” fra den administrative middelklassen i Vest-Europa, frigjort fra det materielle arbeidets fremmedgjørende tvang, ifølge Karl Marx, og fyrt opp av professorer og annet akademisk personell på de humanistiske og samfunnsvitenskapelig fakultetene ved vestlige universiteter. Disse europeiske middelklasseforestillingene om revolusjon blandet seg i begynnelsen tilsynelatende lett med lokale forestillinger hos muslimene i den arabiske verden, men etter hvert sprakk denne ideologiske synergien, og den islamske terroren stod fram i en ren religiøs form. Det var, ifølge Mansour, ikke vanskelig å overføre denne europeiske, hatets ”teologi” til en palestinsk kontekst, noe som også har virket som en ideologisk rekyl eller boomerang mot Vesten gjennom de islamske terrorangrepene som har skjedd i vestlige land og som stadig går sin gang, om enn ikke i samme omfang som tidligere.
Det venstreradikale narrativet, ifølge Mansour, er til tross for sine (skjulte?) konsekvenser, blitt hovedstrømsholdninger i Vesten, ikke bare i akademia og på universitetene, men i hele samfunnet. Og det manifesterer seg i mediene, i film, journalistikk, utdanning, i dagliglivet og i retorikken til de politiske partiene, ja, den gjennomstrømmer kulturen i vestlige land. Vestlige liberale er så blendet av dekoloniseringsretorikken at de ikke greier å erkjenne den voldsromantikken som ligger bak, mener Mansour. Denne indoktrineringen er også forklaringen på hvorfor Hamas ikke blir nevnt når det blir sagt at Israel må stanse folkemordet i Gaza. Hadde Hamas hatt sivilbefolkningens velferd for øye, ville de ha lagt ned våpnene for å skåne sivilbefolkningen. Og i hovedstrømsmediene har det aldri vært tatt til orde for at Hamas må stoppe blodbadet, for det er et ansvar som kun tillegger Israel, ifølge den politisk korrekte forståelsen av krigen.
Den konservative franske samfunnsviteren Raymond Aron advarte i sin tid den franske venstresiden mot å indoktrinere arabiske og afrikanske ungdommer med tankegods som ikke passet inn i deres samfunn. Advarselen forble en advarsel og ble neglisjert i samme grad som advarsler fra populistiske konservative i dag blir avfeid av de liberale som fascisme og ønske om ”hvitt” overherredømme, mens realitetene er at Vesten er i ferd med å avskaffe seg selv.
Mansour vokste opp som muslim i Egypt, men som ung ble han interessert i jødisk og israelsk historie og lærte seg hebraisk. I dag tar han avstand fra den europeiske intellektuelle tradisjonen med opplysningstiden, renessansen, kristendommen og røttene tilbake til Athen, Som erstatning for denne tradisjonen har han valgt det han kaller den abrahamittiske tradisjonen med utgangspunkt i Jerusalem. Han mener den europeiske humanistiske tradisjonen har spilt fallitt og at kritikk i dag har dårlige vilkår i innenfor denne tradisjonen.
At kritikk av liberalismens totalitære utvekster har dårlige kår innenfor denne tradisjonen i dag, vet de som drister seg til å utøve en slik kritikk. Men det er innenfor den vestlige tradisjonen at kritikk i prinsippet er mulig med den europeiske vitenskapen som fundament. Vitenskapen har kritikk innebygd som et vesens-element, og det er det ingen andre tradisjoner som har. At den vestlige liberalismen har utviklet totalitære trekk, kan ikke vitenskapens lastes for, men bare den politisk korrekte humanismens villfarelser, som skyldes at den politiske korrektheten har forlatt vitenskapen som grunnlag for forståelse.